Pave Leo XIVs preken ved innsettelsesmessen

Her følger hele prekenen:

Kjære brødre kardinaler,
brødre i episkopatet og i presteskapet,
ærede myndigheter og medlemmer av det diplomatiske korps,
en hilsen til pilegrimene som er kommet i anledning brødre- og søsterskapenes jubelårsfeiring,
brødre og søstre!

Med hjertet fylt av takknemlighet hilser jeg dere alle ved begynnelsen av den tjeneste som er blitt betrodd meg. Den hellige Augustin skrev: «Du har skapt oss til deg, [Herre], og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg» (Bekjennelser, 1, 1.1).

Denne siste tiden har vært meget intens. Pave Frans’ død fylte vårt hjerte med sorg. I noen vanskelige timer følte vi oss som de folkemengdene som evangeliet sier var «som sauer uten gjeter» (Matt 9,36). Men nettopp påskedag fikk vi hans siste velsignelse, og i lys av oppstandelsen møtte vi denne tiden i visshet om at Herren aldri forlater sitt folk, han samler det når det er spredt, og «vokter det slik en gjeter vokter sin flokk» (jf. Jer 31,10).

Bilde

I denne troens ånd kom kardinalkollegiet sammen til konklave. Uansett bakgrunn la vi vårt ønske i Guds hender: ønsket om å velge Peters nye etterfølger, biskopen av Roma, en hyrde i stand til å bevare kristentroens rike skatt og samtidig til å skue langt og vidt, for å gå dagens spørsmål, uro og utfordringer i møte. Ledsaget av deres bønn kunne vi fornemme Den hellige ånds virke. Han visste å stemme de ulike musikkinstrumentene og fikk våre hjertestrenger til å vibrere i én og samme melodi.

Uten noen fortjeneste ble jeg valgt, og med frykt og beven kommer jeg til dere som en bror som ønsker å tjene deres tro og deres glede, å vandre sammen med dere på Guds kjærlighets vei. Han ønsker at vi alle skal være forent i én familie.

Kjærlighet og enhet: Dette er de to dimensjonene ved den sendelse som Jesus betror Peter.

Evangelieteksten forteller oss det. Den tar oss med til Tiberiassjøen, nettopp dit hvor Jesus hadde begynt den sendelse han hadde fått av Faderen: å «fiske» opp menneskeheten, å frelse den fra det ondes og dødens vann. Ved den sjøen hadde han kalt Peter og de andre første disiplene til å være «menneskefiskere», som han selv. Og nå, etter oppstandelsen er det opp til nettopp dem å fortsette denne sendelsen. Stadig på nytt må de kaste garnet og senke evangeliets håp ned i verdens vann, de må navigere på livets hav, for at alle skal få kjenne Guds omfavnelse.

Og nå, etter oppstandelsen er det opp til nettopp dem å fortsette denne sendelsen. Stadig på nytt må de kaste garnet og senke evangeliets håp ned i verdens vann, de må navigere på livets hav, for at alle skal få kjenne Guds omfavnelse.

 

Hvordan kan Peter klare dette? Evangeliet sier oss at det er mulig bare fordi han i sitt eget liv hadde erfart Guds uendelige og betingelsesløse kjærlighet, selv i nederlagets og fornektelsens time. Når Jesus taler til Peter, anvender evangeliet derfor det greske verbet agapao, som viser til Guds kjærlighet til oss, til hans selvoppofrelse uten forbehold og uten beregning, mens det anvender et annet verb i Peters svar, et verb som i stedet beskriver vennskapelig kjærlighet, oss mennesker imellom.

Bilde

Så når Jesus spør Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» (Joh 21,16) er det altså Faderens kjærlighet han viser til. Det er som om Jesus sa: Kun om du selv har kjent og erfart denne Guds kjærlighet, som aldri svikter, kan du fø lammene mine. Kun i Gud Faderens kjærlighet vil du kunne elske dine søsken med det ‘mer’ som går ut på å gi ditt liv for dine søsken.

Så Peter er betrodd oppgaven med å «elske mer» og gi sitt liv for flokken. Petri tjeneste er kjennetegnet nettopp av denne selvoppofrende kjærligheten, for Kirken i Roma fører forsetet i kjærligheten og dens sanne myndighet er Kristi kjærlighet. Det dreier seg aldri om å skulle fange andre med tvang, religiøs propaganda eller makt, men det dreier seg alltid og utelukkende om å elske som Jesus.

Kirken i Roma fører forsetet i kjærligheten og dens sanne myndighet er Kristi kjærlighet. Det dreier seg aldri om å skulle fange andre med tvang, religiøs propaganda eller makt, men det dreier seg alltid og utelukkende om å elske som Jesus.

 

Han er «steinen som ble vraket av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein», slik apostelen Peter sier (Apg 4,11). Og om steinen er Kristus, må Peter fø flokken uten noensinne å gi etter for fristelsen til å være en eneveldig hærfører eller selvopphøyd leder, en som gjør seg til herre over dem han har fått ansvar for (jf. 1 Pet 5,3). Tvert imot er han kalt til å tjene sine søskens tro og vandre sammen med dem. For vi er alle blitt gjort til «levende steiner» (1 Pet 2,5), kalt ved vår dåp til å bygge Guds hus i søskenskapelig fellesskap, i Åndens harmoni, i mangfold. Slik den hellige Augustin sier: «Kirken består av alle som er samstemt med sine søsken og som elsker sin neste» (Tale 359, 9).

Brødre og søstre, dette ønsker jeg skal være vårt første store ønske: en enhetlig Kirke, som er et tegn på enhet og felleskap, som blir surdeig for en forsonet verden.

I vår tid ser vi fortsatt altfor mye disharmoni, altfor mange sår forårsaket av hat, vold, fordommer, frykt for andre, og et økonomisk paradigme som utnytter jordens ressurser grovt og marginaliserer de fattigste. Og i denne deigen ønsker vi å være en liten surdeig som fremmer enhet, fellesskap og søskenskap. Vi ønsker å si til verden, med ydmykhet og glede: Se til Kristus! Kom til ham! Ta imot hans opplysende og trøsterike ord! Hør på hans tilbud om kjærlighet, og bli hans eneste familie: I den ene Kristus er vi ett. Og dette er den veien som vi bør gå, sammen med hverandre, men også sammen med våre kristne søsterkirker, med dem som går andre religiøse veier, med dem som urolig søker Gud, med alle menn og kvinner av god vilje, for sammen å bygge en ny verden der det råder fred.

Bilde

Dette er den misjonerende ånd som vi bør være besjelet av. Vi bør ikke lukke oss inne i vår lille gruppe, og heller ikke føle oss overlegne verden. Vi er kalt til å bringe Guds kjærlighet ut til alle, for at den kan bli til virkelighet, den enhet som ikke visker ut forskjeller, men som verdsetter den personlige historien til hver enkelt og den sosiale og religiøse kulturen til hvert enkelt folk.

Brødre, søstre, dette er kjærlighetens time! Guds kjærlighet, som gjør oss til søsken, er evangeliets hjerte. I dag kan vi, med min forgjenger Leo XIII, spørre oss: Om dette kriteriet «fikk råde i verden, ville da ikke straks all strid opphøre, ville da ikke freden vende tilbake?» (Rerum novarum, 21).

Guds kjærlighet, som gjør oss til søsken, er evangeliets hjerte. I dag kan vi, med min forgjenger Leo XIII, spørre oss: Om dette kriteriet «fikk råde i verden, ville da ikke straks all strid opphøre, ville da ikke freden vende tilbake?»

 

La oss ved Den hellige ånds lys og kraft bygge en Kirke som er grunnlagt på Guds kjærlighet og et tegn på enhet, en misjonerende Kirke som åpner sine armer for verden, som forkynner Ordet, som lar seg utfordre og uroe av historien, og som blir en samstemthetens surdeig for menneskeheten!

La oss sammen, som ett eneste folk, som søsken, gå Gud i møte og elske hverandre!

Innsettelsesmessen på ett minutt

Les mer

• Teksten hos Vatican News (norsk)