Messens lesninger
Lesningene var, som oppgitt i messeheftet:
Åp 21,9–14: En av de sju englene [...] sa: «Kom, jeg skal vise deg bruden, Lammets hustru.» ...
Sal 98,1–6: Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! ...
1 Pet 2,4–9: Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud ...
Matt 16,13–19: Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» ...
[på engelsk:]
Jeg vil begynne med noen ord på engelsk, og resten vil være på italiensk.
Jeg ønsker å gjenta ordene fra responsoriesalmen: «Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under!»
Og faktisk ikke bare med meg, men med oss alle. Under feiringen denne formiddagen, inviterer jeg dere mine brødre kardinaler til å anerkjenne de under Herren har gjort, de velsignelser som Herren fortsetter å utøse over oss alle gjennom Petri tjeneste.
Jesus er Kristus [Den salvede], den levende Guds Sønn, altså den eneste Frelseren og den som åpenbarer Faderens ansikt.
Dere har kalt meg til å bære dette korset og til å være velsignet med denne sendelsen, og jeg vet at jeg kan stole på at hver og en av dere vil gå sammen med meg, mens vi fortsetter videre framover som Kirke, som et fellesskap av Jesu venner, som troende, for å forkynne det gode budskap, for å forkynne evangeliet.
[på italiensk:]
«Du er Den salvede, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16). Da Peter, sammen med de andre disiplene, ble spurt om sin tro på Jesus, var det slik han, helt kort, uttrykte den arv som Kirken i to tusen år gjennom apostolisk suksesjon har bevart, utdypet og videreformidlet.
Jesus er Kristus [Den salvede], den levende Guds Sønn, altså den eneste Frelseren og den som åpenbarer Faderens ansikt.
I ham har Gud, for å komme menneskene nærmere og gjøre seg tilgjengelig for menneskene, åpenbart seg for oss i et barns tillitsfulle øyne, i en ungdoms livlige sinn og i en fullvoksen manns trekk (jf. Gaudium et spes, 22), og til slutt, etter oppstandelsen, vist seg for sine med sitt herliggjorte legeme. Slik viste han oss et forbilde for hellig menneskelighet som vi alle kan etterligne, sammen med løftet om en evig bestemmelse som derimot overstiger alle våre grenser og evner.
Guds gave og den veien man må gå for å la seg forvandles av den – to uadskillelige dimensjoner ved frelsen, betrodd Kirken for at den skal forkynne dem til menneskehetens beste.
I sitt svar har Peter med begge disse aspektene: Guds gave og den veien man må gå for å la seg forvandles av den – to uadskillelige dimensjoner ved frelsen, betrodd Kirken for at den skal forkynne dem til menneskehetens beste. De er betrodd oss, som ble utvalgt av ham allerede før vi ble formet i mors liv (jf. Jer 1,5), som ble gjenfødt i dåpens vann og som, hinsides våre begrensninger og uten egen fortjeneste, ble ført hit og sendt ut herfra for at evangeliet skal bli forkynt for alt som Gud har skapt (jf. Mark 16,15).
Ved så å kalle meg spesielt, gjennom deres valg, til å etterfølge den første av apostlene, betror Gud meg denne skatten, for at jeg med hans hjelp, kan være en trofast forvalter av den (jf. 1 Kor 4,2) til gagn for hele det mystiske legeme, Kirken. Slik kan Kirken stadig mer være byen på fjellet (jf. Åp 21,10), frelsens ark som navigerer gjennom historiens bølgegang, fyrtårnet som lyser opp verdens netter. Og dette ikke så mye takket være dens storartede strukturer eller praktfulle bygninger – slik som byggverkene vi befinner oss i – som helligheten til dens medlemmer, det «folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (jf. 1 Pet 2,9).
Men når Peter bekjenner sin tro er det som svar på et bestemt spørsmål: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» spør Jesus (Matt 16,13). Dette er ikke et trivielt spørsmål, nei, det berører en viktig dimensjon ved vår tjeneste: virkeligheten vi lever i, med dens begrensninger og muligheter, dens spørsmål og overbevisninger.
«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Matt 16,13). Med den scenen i tankene, som vi tar utgangspunkt i, finner vi to mulige svar på dette spørsmålet, som representerer to forskjellige innstillinger.
Så når hans nærvær blir ubehagelig på grunn av hans krav om ærlighet og moral, vil denne «verden» ikke nøle med å avvise og kvitte seg med ham.
Først har vi verdens svar. Matteus understreker at samtalen mellom Jesus og hans disipler om hans identitet finner sted i den vakre byen Cæsarea Filippi, kjent for sine luksuriøse palasser, omkranset av praktfull natur ved foten av Hermonfjellet. Men byen var også sentrum for brutale maktsirkler og skueplass for svik og utroskap. Dette bildet taler til oss om en verden som anser Jesus som en fullstendig ubetydelig person – i beste fall en merkelig skikkelse som vekker undring med sin uvanlige måte å tale og handle på. Så når hans nærvær blir ubehagelig på grunn av hans krav om ærlighet og moral, vil denne «verden» ikke nøle med å avvise og kvitte seg med ham.
Så har vi det andre mulige svaret på Jesu spørsmål: svaret fra vanlige folk. For dem er nasareerens ikke en «sjarlatan»: Han er en rettskaffen mann, en modig mann, som taler godt og sier det som er riktig, liksom andre store profeter i Israels historie. Derfor følger de ham, i det minste så lenge de kan gjøre det uten for stor risiko eller ulemper. Men de anser ham bare for å være et menneske, og i farens stund, under lidelsen, forlater også de ham og går sin vei, skuffet.
Også i dag blir den kristne tro i mange sammenhenger ansett som noe absurd, som noe for svake og mindre intelligente mennesker; i mange miljøer foretrekker man andre former for trygghet, slik som teknologi, penger, suksess, makt og nytelse.
Det er slående hvor aktuelle disse to holdningene fortsatt er. De uttrykker nemlig tanker som vi lett kan gjenfinne – kanskje sagt med andre ord, men essensielt like – hos mange menn og kvinner i vår tid.
Også i dag blir den kristne tro i mange sammenhenger ansett som noe absurd, som noe for svake og mindre intelligente mennesker; i mange miljøer foretrekker man andre former for trygghet, slik som teknologi, penger, suksess, makt og nytelse.
Dette er miljøer der det ikke er lett å vitne om og forkynne evangeliet, steder hvor de som tror blir latterliggjort, motarbeidet, foraktet, eller i beste fall tolerert og ynket. Men nettopp av denne grunn er dette steder der misjon er desto mer nødvendig, for mangel på tro får ofte dramatiske følger, så som at livets mening blir borte for folk, barmhjertigheten glemmes, menneskets verdighet blir alvorlig krenket, familien kommer i krise og det oppstår mange andre sår som vårt samfunn lider under, i ikke ubetydelig grad.
I mange sammenhenger er det også i dag slik at Jesus, selv om han verdsettes som menneske, blir redusert til en slags karismatisk leder eller en supermann – ikke bare blant ikke-troende, men også blant mange døpte, som ender opp med å leve i en form for faktisk ateisme.
Dette er den verden som er betrodd oss, der vi, slik pave Frans så ofte lærte oss, er kalt til å vitne om den gledesfylte tro på Kristus, Frelseren.
Dette er den verden som er betrodd oss, der vi, slik pave Frans så ofte lærte oss, er kalt til å vitne om den gledesfylte tro på Kristus, Frelseren. Derfor er det også for oss viktig å gjenta: «Du er Den salvede, den levende Guds Sønn» (Matt 16,16).
Det er først og fremst viktig å gjøre dette i vårt personlige forhold til Ham, ved daglig å gå omvendelsens vei. Men også som Kirke, ved sammen å leve vår tilhørighet til Herren og bringe det gode budskap om ham til alle (jf. Lumen gentium, 1).
Når jeg sier dette, sikter jeg først og fremst til meg selv, som Peters etterfølger, mens jeg begynner min sendelse som biskop av Kirken i Roma, kalt til å lede den universelle Kirken i kjærlighet, slik Ignatius av Antiokia som kjent uttrykte det (jf. Brevet til romerne, Hilsen). Han, som ble ført i lenker til denne byen, stedet for hans nært forestående offer, skrev til de kristne som bodde der: «Da vil jeg virkelig være en disippel av Jesus Kristus, når verden ikke lenger ser min kropp» (Brev til romerne, IV, 1). Det var å bli føde for ville dyr i arenaen han siktet til – og slik gikk det – men hans ord peker på en mer generell og ufravikelig forpliktelse for enhver som utøver myndighet i sin kirkelige tjeneste: å forsvinne, slik at Kristus kan bli værende, å gjøre seg liten, slik at han blir kjent og herliggjort (jf. Joh 3,30), å gi seg helt slik at alle kan få mulighet til å kjenne og elske ham.
Må Gud gi meg nåde til dette, i dag og alltid, gjennom Marias, Kirkens Mors, kjærlige forbønn.
Se høydepunkter fra messen
Les mer
