Del ydmykt det håp som er i deres hjerte (jf. 1 Pet 3,15–16)
Kjære brødre og søstre!
I vår tid, som er preget av desinformasjon og polarisering og der noen få maktsentre kontrollerer uhørt store mengder data og informasjon, henvender jeg meg til dere i visshet om hvor nødvendig deres arbeid, som journalister og kommunikatorer, er – mer enn noensinne. Vi trenger deres modige innsats for å sette personlig og kollektivt ansvar for andre i sentrum av kommunikasjonen.
Jeg ser det nåværende jubelåret som en nådetid i urolige tider, og ønsker med dette budskapet å oppfordre dere til å være håpets kommunikatorer, med utgangspunkt i en fornyelse av deres arbeid og oppdrag i evangeliets ånd.
Avvæpning av kommunikasjon
Det kommunikasjon i dag frembringer er altfor ofte ikke håp, men frykt og fortvilelse, fordommer og nag, fanatisme og til og med hat. Altfor ofte forenkles virkeligheten for å provosere instinktive reaksjoner; det brukes skjærende ord; det benyttes til og med falsk eller kunstferdig forvrengt informasjon for å sende budskap som er ment å opphisse, provosere eller såre. Jeg har allerede ved flere anledninger fremhevet behovet for å «avvæpne» kommunikasjonen og rense den for aggressivitet. Det er aldri fruktbart å redusere virkeligheten til slagord. Vi ser alle hvordan – fra talkshow på TV til verbale kriger på sosiale medier – det er fare for at det paradigme som vinner fram, er konkurranse, motsetning, vilje til å dominere og eie, samt manipulering av offentlig opinion.
Jeg har allerede ved flere anledninger fremhevet behovet for å «avvæpne» kommunikasjonen og rense den for aggressivitet. Det er aldri fruktbart å redusere virkeligheten til slagord.
Også et annet fenomen er urovekkende: det vi kan kalle «systematisk distrahering» gjennom digitale systemer som, ved å profilere oss etter markedets logikk, endrer vår virkelighetsoppfatning. Vi kan da bli maktesløse vitner til en slags atomisering av interesser, og dette ender opp med å undergrave grunnlaget for vår eksistens som fellesskap, vår evne til å samarbeide for det felles gode, til å lytte til hverandre og forstå hverandres beveggrunner. Det virker som om det er blitt nødvendig å identifisere en «fiende» å rette verbale angrep mot for å hevde seg selv. Og når andre blir våre «fiender», når vi visker bort deres ansikt og verdighet for å håne og latterliggjøre dem, forsvinner også muligheten til å skape håp. Som don Tonino Bello lærte oss, har alle konflikter «sin rot i utviskingen av ansikter» [1]. Vi må ikke gi etter for denne måten å tenke på.
Å håpe er i virkeligheten slett ikke lett. Georges Bernanos sa en gang at «kun de er i stand til å håpe, som har våget å gi slipp på de illusjoner og løgner som de en gang fant trygghet i, og som de feilaktig tok for å være håp […] Håp er en risiko som man må ta. Det er risikoenes risiko» [2]. Håp er en skjult dyd, seiglivet og tålmodig. Men for kristne er ikke håp valgfritt; håp er en uunnværlig forutsetning. Som pave Benedikt XVI minner oss om i encyklikaen Spe salvi, er håp ikke passiv optimisme, men tvert imot en «performativ» dyd, altså i stand til å endre vårt liv: «Den som har håp, lever annerledes; han har fått et nytt liv i eie» (nr. 2).
Det kristne budskap var ikke bare «informativt», men «performativt» – det vil si: Evangeliet er ikke bare en underretning om noe det er mulig å vite; det er en underretning som utvirker realiteter og forvandler livet. Tidens mørke dør, døren til fremtiden, er slått på vidt gap. Den som har håp, lever annerledes; han har fått et nytt liv i eie.
Gi ydmykt grunn for det håp vi eier
I Peters første brev (3,15–16) finner vi en glimrende syntese der håp settes i sammenheng med kristent vitnesbyrd og kommunikasjon: «Hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med gudsfrykt». Jeg ønsker å se litt nærmere på tre budskap vi kan trekke ut fra disse ordene.
«Hold Kristus hellig som Herre i hjertet!»: De kristnes håp har et ansikt – den oppstandne Herrens ansikt. Hans løfte om alltid å være med oss, gjennom Den hellige ånds gave, gjør det mulig for oss å håpe mot alt håp og å få øye på små smuler av det gode, selv når alt synes tapt.
Det andre budskapet oppfordrer oss være klare til å forklare det håp vi eier. Det er interessant å merke seg at det er «når noen krever dere til regnskap» at apostelen oppfordrer oss til å gjøre rede for håpet. Kristne er ikke først og fremst de som «snakker» om Gud, men de som gjenspeiler skjønnheten i hans kjærlighet – en ny måte å oppleve allting. Levd kjærlighetsliv vekker spørsmål og krever svar: Hvorfor lever dere slik? Hvorfor er dere slik?
I Peters utsagn finner vi til sist et tredje budskap: Svaret på dette spørsmålet skal gis «ydmykt og med gudsfrykt». Kristenmenneskers kommunikasjon – men jeg vil også si kommunikasjon generelt – bør være preget av ydmykhet og nærhet, slik som blant medvandrere, etter forbilde av den største Kommunikatoren gjennom tidene, Jesus fra Nasaret, som snakket med de to disiplene underveis til Emmaus, og som med sin tolkning av hendelsene i lys av Skriftene fikk deres hjerter til å brenne.
Kristne er ikke først og fremst de som «snakker» om Gud, men de som gjenspeiler skjønnheten i hans kjærlighet – en ny måte å oppleve allting. Levd kjærlighetsliv vekker spørsmål og krever svar: Hvorfor lever dere slik? Hvorfor er dere slik?
Jeg drømmer derfor om en kommunikasjon som gjør oss til medvandrere for våre mange brødre og søstre, for å tenne håpet i dem på ny i disse urolige tider. En kommunikasjon som er i stand til å tale til hjertet, som ikke vekker lidenskapelige reaksjoner av lukkethet og sinne, men holdninger preget av åpenhet og vennskap. En kommunikasjon som makter å løfte fram skjønnhet og håp, selv i de tilsynelatende mest håpløse situasjoner. En kommunikasjon som frembringer engasjement, innlevelse og interesse for andre. En kommunikasjon som hjelper oss å «anerkjenne ethvert menneskes verdighet og sammen [å] ta vare på vårt felles hjem» (Dilexit nos, 217).
Jeg drømmer om en kommunikasjon som ikke selger illusjoner eller frykt, men som er i stand til å gi grunner for hvorfor vi skal håpe. Martin Luther King sa: «Hvis jeg på min ferd kan hjelpe noen, hvis jeg kan oppmuntre noen med et ord eller en sang [...] da vil ikke livet mitt ha vært forgjeves» [3]. For å gjøre dette må vi leges for selvhevdelse og selvopptatthet, og unngå faren for bare å prate til oss selv: En god kommunikator sørger for at de som lytter, leser eller ser, blir involvert, kan kjenne nærhet, kan finne tilbake til det beste i seg selv og med en slik innstilling gå inn i det som fortelles. Å kommunisere på denne måten hjelper oss til å bli «håpets pilegrimer», som det heter i jubelårets motto.
Å håpe i fellesskap
Å håpe er alltid noe vi gjør sammen med andre. La oss tenke litt hvor stort det er, dette nådeårets budskap: Vi er alle – virkelig alle! – invitert til å begynne på nytt, til å la Gud reise oss opp, til å la ham omfavne oss og overøse oss med sin barmhjertighet. Her veves den personlige og den kollektive dimensjonen sammen. Vi legger ut på reise sammen, vi går pilegrim med mange brødre og søstre, vi går sammen gjennom den hellige døren.
Jubelåret har mye å si sosialt. Tenk for eksempel på budskapet om barmhjertighet og håp for dem som lever i fengsler, eller oppfordringen til nærhet og ømhet overfor dem som lider og lever i utkanten av samfunnet.
Oppspor stadig gnister av godhet som gjør at vi kan håpe. Slik kommunikasjon kan bidra til å skape fellesskap, få oss til å føle oss mindre ensomme og hjelpe oss å gjenoppdage viktigheten av å vandre sammen.
Jubelåret minner oss om at de som skaper fred «skal kalles Guds barn» (Matt 5,9), og åpner oss slik for håpet og viser oss behovet for oppmerksom, ydmyk og reflektert kommunikasjon som kan vise vei til dialog. Derfor oppmuntrer jeg dere til å oppdage og fortelle de mange historiene om det gode, historier som ligger skjult i nyhetsbildet – til å være som gullgravere som ustanselig siler sanden på jakt etter små gullkorn. Det er fint å finne disse håpets frø og gjøre dem kjent. Det hjelper verden til å bli litt mindre døv for de svakestes rop, litt mindre likegyldig, litt mindre lukket. Oppspor stadig gnister av godhet som gjør at vi kan håpe. Slik kommunikasjon kan bidra til å skape fellesskap, få oss til å føle oss mindre ensomme og hjelpe oss å gjenoppdage viktigheten av å vandre sammen.
