Stockholms katolska stift melder at bispedømmets kontor har fått svært mange henvendelser fra både svenske og internasjonale medier om å få intervjue kardinal Arborelius om hans opplevelser av konklavet. Av tidsmessige årsaker har han måttet takke nei til det meste, men Sveriges Radio og avisen Dagen fikk hvert sitt intervju.
Intervju med Sveriges Radio
– Det var ikke så gravalvorlig, man kunne også hilse på og bli kjent med hverandre, sier kardinalen til Sveriges Radio i et intervju publisert 5. juni 2025.
I forkant av konklavet ble kardinal Arborelius nevnt i media som en mulig pavekandidat eller papabile – og også som en «konservativ» kandidat. Selv liker han ikke en slik inndeling av kardinalene.
– Det har jeg alltid vært imot, for man kan være konservativ i noen spørsmål og ikke i andre. Altså, det er jo ikke to partier som kjemper om makten.
Kardinalen forteller at han og flere andre var slitne etter konklavet, og at han beundrer pave Leo som allerede er godt i gang med sine oppgaver.
Det sterkeste bildet han har fra konklavet, er øyeblikket da alle forsto hvem de skulle velge.
– Man kan ikke forklare det menneskelig, men vi tror at det er Den Hellige Ånd som leder Kirken, forteller kardinal Arborelius.
Intervju med Dagen
I et intervju med Dagen, publisert 6. juni, sier kardinalen at han forberedte seg til konklavet ved å legge bort alle tanker om hvordan det skulle bli og stille seg åpen for Guds ledelse og Åndens røst.
Rent praktisk var konklavet velordnet og formelt, forteller han:
– Hver og en hadde sin plass og man visste nøyaktig hva man skulle gjøre og ikke gjøre. Men det var samtidig en vennlig og god stemning: man sa litt til hverandre innimellom, uten å gå inn på de store spørsmålene.
Kardinalen påpeker at de ikke befant seg i Det sixtinske kapell hele tiden, men at måltidene fant sted i gjestehuset Casa Santa Marta. Det var også tid for stillhet og bønn, og de feiret messe sammen.
– Man kjente seg veldig liten og ydmyk, sier kardinal Arborelius om opplevelsen av å sitte under Michelangelos store fresker.
– Samtidig var man også glad for å få være med; det er en erfaring man bare får én gang i livet. Det var noe av kirkehistorien, men også en åndelig erfaring.
