Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene. Og de ropte med høy røst:
Seieren kommer fra vår Gud,
han som sitter på tronen, og fra Lammet.
(Åp 7,9–10 fra Bibel 2024)
Lumen gentium. 8. Kirken – pilegrim i historien, på vei til det himmelske fedreland
Brødre og søstre, god dag og velkommen!
Når vi i dag ser litt nærmere på det sjuende kapitlet av konsilkonstitusjonen om Kirken, vil vi reflektere over en av Kirkens definerende egenskaper: den eskatologiske dimensjonen. Under sin vandring i denne jordiske historien er Kirken nemlig alltid rettet mot sitt endemål, som er det himmelske fedreland. Det er en vesentlig dimensjon, men som vi ofte forsømmer eller nedtoner, ettersom vi er altfor opptatt av det som er umiddelbart synlig og av de mer konkrete sidene ved livet i det kristne fellesskapet.
Kirken er Guds folk på vandring i historien, og Guds rike er målet for alt den gjør (jf. LG, 9). Jesus innstiftet Kirken nettopp ved å forkynne dette riket av kjærlighet, rettferdighet og fred (jf. LG, 5). Så vi er kalt til å ta i betraktning både fellesskapet og den kosmiske dimensjonen ved frelsen i Kristus og til å rette blikket mot denne ytterste horisonten, for slik å kunne måle og vurdere alt i dette perspektivet.
Under sin vandring i denne jordiske historien er Kirken nemlig alltid rettet mot sitt endemål, som er det himmelske fedreland.
Kirken lever i historien i tjeneste for Guds rikes komme i verden. Den forkynner alltid og for alle dette løftet, den mottar en pant på det i feiringen av sakramentene, særlig i eukaristien, og den virkeliggjør og erfarer dets logikk i relasjoner preget av kjærlighet og tjeneste. Den vet dessuten at den er stedet og redskapet hvor foreningen med Kristus virkeliggjøres på en «sterkere» måte (LG, 48), samtidig som den erkjenner at frelsen kan gis av Gud i Den hellige ånd også utenfor dens synlige grenser.
I denne sammenheng fastslår konstitusjonen Lumen gentium noe viktig: Kirken er «frelsens universelle sakrament» (LG, 48), det vil si tegn på og redskap for den fylde av liv og fred Gud har lovet. Dette betyr at den ikke identifiserer seg fullt ut med Guds rike, men er dets spire og begynnelse, for først ved tidens ende vil fullendelsen bli gitt til menneskeheten og verdensaltet. Så alle kristustroende vandrer i denne jordiske historien, som er preget av modning av det gode, men også av urettferdighet og lidelse. De lever ikke i illusjoner eller fortvilelse; de lever ut fra det løftet de har fått av ham «som gjør alle ting nye» (Åp 21,5). Så det er mellom et «allerede» – begynnelsen på Guds rike i Jesus – og et «ennå ikke» – den lovede og forventede fullendelsen – at Kirken utfører sitt oppdrag. Som forvalter av et håp som lyser opp veien, har Kirken også fått i oppdrag med tydelige ord å avvise alt som forringer livet og hindrer dets utfoldelse, og å stille seg på side med de fattige, de utnyttede, ofrene for vold og krig og alle som lider, både fysisk og åndelig (Kompendium til Kirkens sosiallære, nr. 159).
Kirken forkynner altså ikke seg selv; tvert imot må alt i den peke mot frelsen i Kristus.
Som Rikets tegn og sakrament er Kirken Guds folk på pilegrimsvandring på jorden. Nettopp ut fra det ytterste løftet leser og tolker den historiens dynamikk i lys av evangeliet: Den fordømmer det onde i alle dets former, og den forkynner, med ord og gjerninger, den frelsen, som Kristus ønsker å virkeliggjøre for hele menneskeheten, og hans rike av rettferdighet, kjærlighet og fred. Kirken forkynner altså ikke seg selv; tvert imot må alt i den peke mot frelsen i Kristus.
I dette perspektivet er Kirken kalt til ydmykt å erkjenne sine institusjoners menneskelige svakhet og forgjengelighet. Selv om disse institusjonene tjener Guds rike bærer de i seg bildet av denne verden som forgår (jf. LG, 48). Ingen kirkelig institusjon kan gjøres til noe absolutt. Ettersom de eksisterer i historien og tiden, er de snarere kalt til stadig omvendelse, til fornyelse av former og strukturelle reformer, til stadig fornyelse av relasjoner, slik at de virkelig kan svare til sitt oppdrag.
Lumen gentium slår nemlig fast at alle kristne utgjør én eneste Kirke, at det finnes ett fellesskap som deler alle åndelige goder, som hviler på alle troendes forening med Kristus.
Også forholdet mellom de kristne som utfører sitt oppdrag i dag, og dem som allerede har fullført sitt jordiske liv og befinner seg i en fase av renselse eller salighet, må forstås med Guds rike som horisont. Lumen gentium slår nemlig fast at alle kristne utgjør én eneste Kirke, at det finnes ett fellesskap som deler alle åndelige goder, som hviler på alle troendes forening med Kristus, en fraterna sollicitudo [søskenskapelig omsorg] mellom den jordiske Kirke og den himmelske Kirke: de helliges samfunn som erfares spesielt i liturgien (jf. LG, 49–51). Når vi ber for de avdøde og følger i fotsporene til dem som levde som Jesu disipler, blir også vi støttet under vandringen og får styrket vår tilbedelse av Gud: beseglet av den ene Ånd og forenet i den ene liturgi lovpriser og forherliger vi Den allerhelligste treenighet, sammen med dem som er gått foran oss i troen.
La oss være takknemlige overfor konsilfedrene for at de minnet oss om denne svært viktige og vakre dimensjonen ved å være kristne, og la oss prøve å leve den ut i vårt liv.
Generalaudiensen 6. mai 2026
Les mer
- Saken hos Vatican News (norsk)
- Katekesen på Vatikanets nettsider (flere språk)
