Tusenvis av journalister var samlet i Roma etter pave Frans’ død og under forberedelsene til konklaven som startet 7. mai. Vatikaneksperter hadde – slik det alltid er – sine favoritter, og de seriøse kirkelige nyhetskanalene hadde laget profiler over de kardinalene de anså som mest «papabile». Navn som gikk igjen hos mange, var kardinalene Parolin og Tagle.
Den første amerikaner
Den amerikanske Vatikankorrespondenten Christopher White var blant de få som hadde skrevet en profil på kardinal Robert Prevost, lederen for bispedikasteriet i Vatikanet. Da jeg snakket med White for noen måneder siden, fortalte han at han anså Prevost som en svært sterk kandidat, samtidig som han før konklaven antok at han ikke ville bli valgt, fordi han var amerikaner.
White fremhevet Prevosts store språkkunnskaper, globale bakgrunn, ledererfaring som toppleder for Augustinerordenen, og dyp og langvarig pastoral erfaring fra Peru; en mann som på tross av sin forsiktige fremtreden hadde en vilje av stål og klare prioriteringer. Når vi nå ser hvordan pave Leo fremstår etter ett år i embetet, kan mye tyde på at det å være amerikaner faktisk styrket hans kandidatur.
Etter et år med vår nye pave, tror jeg vi kan trekke en foreløpig, men likevel klar konklusjon: Det er langt mer kontinuitet enn brudd mellom de to pavene.
Svært ulike og like
Pave Leo og pave Frans er svært ulike personligheter, og ulikheten i stil kan få mange til å tenke at de også er svært ulike i profil og teologi. Det er det lite som tyder på at de er. Nevnte White sa til meg over en pastamiddag i Roma for rundt tre år siden at neste konklave kunne vise seg å bli en folkeavstemming over pave Frans’ pontifikat. Kom den til å velge en pave som bryter med Frans’ åpne og pastorale profil og sterke engasjement for synodalitet – Kirkens kodeord for omfattende indre samtale og dialog? Eller ville den nye paven videreføre Frans’ linje?
Etter et år med vår nye pave, tror jeg vi kan trekke en foreløpig, men likevel klar konklusjon: Det er langt mer kontinuitet enn brudd mellom de to pavene. Pave Frans hadde en utadvendt og karismatisk personlighet og en åpen, pastoral tilnærming som gjorde ham svært populær. Samtidig reagerte mange på pave Frans’ improviserende stil og av og til ubevoktede formuleringer.
Det er liten tvil om at Frans så på Prevost som en alliert, og han ble, særlig de siste årene, forfremmet raskt.
Felles bakgrunn og visjon
Pave Leo er mer forsiktig i stilen, bruker i mye større grad komplette manus og kan kle seg tradisjonelt hvis situasjonen tilsier det. Jeg vil likevel hevde at Prevost kanskje er den som mer enn noen andre fremsto som pave Frans’ naturlige arving. Det er liten tvil om at Frans så på Prevost som en alliert, og han ble, særlig de siste årene, forfremmet raskt. De hadde en felles pastoral bakgrunn fra Latin-Amerika, og omsorgen for de fattige og utstøtte stod sentralt for begge. De deler også engasjementet for fred, miljø, økumenikk og dialog.
Det er lett å se forskjellene – amerikaneren Prevost fra Chicago, italiensk-argentineren Bergoglio fra Buenos Aires. Men begge hadde den samme formative pastorale erfaringen fra denne vitale og utfordrende verdensdelen, og begge var dypt preget av den samme teologiske tenkningen.
For oss som lever i et land med en luthersk majoritetskirke, er det interessant at pave Leo ledet den samme ordenen som Martin Luther engang tilhørte.
En insider utenfra
Prevost kjente Roma mye bedre da han ble valgt enn Bergoglio gjorde da han ble valgt 12 år tidligere. Frans var mer av en outsider. Leo var generalprior for Augustinerordenen fra 2001 til 2013. Den snart 800 år gamle munkeordenens hovedkvarter ligger bare et steinkast fra Petersplassen. Fra 2023 var han prefekt for Dikasteriet for biskoper, noe som gav ham et enormt nettverk. Prevost deltok også på synodene om synodalitet, noe som gjorde ham godt kjent for mange kardinaler.
For oss som lever i et land med en luthersk majoritetskirke, er det interessant at pave Leo ledet den samme ordenen som Martin Luther engang tilhørte.
Vår verden gjennomlever store politiske endringer nå, og Kirken er både uforanderlig og kallet til å forholde seg til den tiden vi lever i, med alle dens utfordringer. Mye tyder på at Gud – igjen – har gitt Kirken den lederen den trenger akkurat i – og for – vår tid.
