Pave Frans’ preken under den marianske jubelårsfeiringen
Andre helg i oktober var det mariansk jubelårsfeiring i Roma. Pave Frans deltok på bønnevigilien på Petersplassen lørdag sammen med rundt 14000 mennesker. Søndag morgen var det så messe på Petersplassen. I sin preken utifra dagens tekster (2 Kong 5,14-17; Sal 98; 2 Tim 2,8-13; Luk 17,11-19) snakket paven om å takke, være ydmyk og fryde seg:
Vi ber om å få, men når Gud bønnhører oss, gjør vi da som den takknemlige samaritanen og vender tilbake for å takke og lovprise Gud? Gud gir og gir, men er vi så ydmyke at vi kan ta imot hans gaver, slik Naaman gjorde? Det er ingen som takker og lovpriser og fryder seg som den ydmyke Maria.
Her er hele prekenen:
Dagens evangelium innbyr oss til å anerkjenne Guds gaver med forundring og takknemlighet. På den veien som skal komme til å bringe ham til døden og oppstandelsen treffer Jesus på ti spedalske menn som kommer imot ham. De blir stående langt unna og skrike ut sin ulykke til denne mannen for deres tro lar dem ane at han muligens kan redde dem: «Jesus, mester, ha barmhjertighet med oss!» (vers 13). De er syke og leter etter noen som kan gjøre dem friske. Jesus svarer at de skal gå og vise seg for prestene. I følge Loven var det nemlig prestene som hadde i oppgave å fastslå om en helbredelse virkelig hadde funnet sted. På denne måten begrenser ikke Jesus seg til bare å gi dem et løfte, men han prøver troen deres. For i dette øyeblikket var nemlig de ti mennene ennå ikke blitt helbredet. Det er først senere, når de adlyder Jesu ord og drar avsted, at de får helsen tilbake. Overlykkelige viser de seg for prestene. Og så går de sin vei og glemmer Giveren, altså Far som helbredet dem gjennom Jesus, sin menneskevordne sønn.
Det fins ett unntak: en samaritan, en fremmed som levde i utkanten av det utvalgte folket, nesten en hedning! For denne mannen er det ikke nok at han er blitt frisk ved troen, men han medvirker til å gjøre helbredelsen fullstendig: Han vender tilbake for å takke for gaven. Han anerkjenner Jesus som den virkelige Presten, som etter å ha reist ham opp og reddet ham, kan få ham videre og ta imot ham som disippel.
Å kunne si takk, å kunne lovprise for alt det Herren gjør for oss – det er veldig viktig! Og da kan vi spørre oss: Er vi i stand til å takke? Hvor ofte takker vi i familien, i fellesskapet, i Kirken? Hvor ofte takker vi de som hjelper oss, de som er nær oss, de som går ved vår side i livet? Ofte syns vi at alt dette er selvfølgelig! Og det skjer også med Gud. Det er lett å gå til Gud for å be om noe. Men å gå tilbake og takke?... Det er derfor Jesus understreker så sterkt at de ni utakknemlige spedalske mennene uteblir: «Ble ikke alle ti rene? Hvor er da de ni? Var det ingen andre enn denne fremmede som vendte tilbake for å gi Gud æren?» (Luk 17,17-18).
På denne jubileumsdagen har vi et forbilde, ja, selve forbildet, som vi bør se til: Maria, vår mor. Etter at hun hadde fått engelens budskap, lovpriste og takket hennes overstrømmende hjerte Gud: «Min sjel opphøyer Herren» (Luk 1,68). La oss be Maria om å hjelpe oss å forstå at alt er Guds gave og om å klare å takke. Da – det kan jeg forsikre dere om – blir vår glede fullkommen (jf. Joh 15,11). Bare den som klarer å takke får oppleve fullkommen glede.
Også ydmykhet er nødvendig for å kunne takke. I første lesning hørte vi den egenartede fortellingen om Naaman, arameerkongens hærfører (jf. 2 Kong 5,14-17). Han er spedalsk og for å bli frisk tar han imot forslaget til ei fattig slavejente og lar seg behandle av profeten Elisja, som han anså for å være en fiende. Men Naaman er villig til å sette seg selv lavt (jf. Luk 14,11). Og Elisja krever ingenting av ham, han bare pålegger ham å dukke seg i Jordanelven. Det forvirrer og irriterer Naaman veldig: Kan han som forlanger noe så trivielt virkelig være Gud? Han vil dra sin vei igjen, men går så med på å dukke seg i Jordan – og blir da frisk med en eneste gang.
Mer enn alle andre har Maria et hjerte som er ydmykt og i stand til å ta imot Guds gaver. Og for å bli menneske valgte Gud nettopp henne, ei enkel jente fra Nasaret, som ikke bodde i maktens og rikdommens palasser og som ikke gjorde noen bragder. La oss spørre oss – det vil gjøre oss godt – om vi er innstilt på å ta imot Guds gaver, eller om vi heller ønsker å stenge oss inne i materiell sikkerhet, i intellektuell sikkerhet, i våre egne planers sikkerhet.
Det er betydningsfullt at både Naaman og samaritanen er fremmede. Det er mange fremmede, også mennesker med en annen religion, som gir oss eksempler på verdier som vi til tider glemmer eller tilsidesetter. De som lever ved siden av oss, kan hende foraktet og satt utenfor fordi de er fremmede, kan i stedet lære oss hvordan vi skal gå den veien som Herren vil. Også Guds mor fikk sammen med Josef, mannen sin, kjenne hvordan det er å være langt hjemmefra. Også hun var lenge en fremmed i Egypt, langt borte fra slektninger og venner. Men troen hjalp henne med å overvinne vanskelighetene. La oss, liksom Guds hellige mor, holde godt fast på denne enkle troen; la oss be henne om alltid å greie å vende tilbake til Jesus og takke ham for alt det gode som hans barmhjertighet bringer oss.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse