Det kristne håpet – 12. I håpet er vi frelst

RV21936_Articolo.JPG

Foto: Vuokko-Helena Caseiro, tatt ved Boca do Inferno Portugal.

Onsdag 22. februar holdt pave Frans sin tolvte katekese om det kristne håpet. Alt sukker og stønner: Selve skaperverket sukker, vi mennesker sukker og Ånden inni oss sukker – som i fødselsrier. Vi er underveis, vi lengter og håper, og fødselen er allerede i gang.

Under audiensen ble det lest i Paulus’ brev til romerne:

For det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet. Det skapte ble underlagt forgjengeligheten, ikke frivillig, men fordi han ville det slik. Likevel var det håp, for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten. Vi vet at helt til denne dag sukker og stønner alt det skapte samstemt, som i fødselsrier. Ja, enda mer: Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. (Rom 8,19-27)

Det kristne håpet – 12. I håpet er vi frelst

Kjære brødre og søstre, god dag!

Ofte er det fristende å tro at den skapte verden er noe som vi eier, at den er vår eiendom som vi kan utnytte som vi vil uten å måtte avlegge regnskap for noen. I Romerbrevets åttende kapittel, som vi nettopp har hørt en del av (Rom 8,19-27), minner apostelen Paulus oss om at skaperverket tvertimot er en vidunderlig gave som Gud har lagt i våre hender for at vi skal kunne gå inn i relasjon med ham og der se avtrykket av hans kjærlighetsplan, som vi alle er kalt til å være med på å realisere, dag for dag.

Men når mennesket lar seg gripe av egoisme ender det opp med å ødelegge selv de vakreste ting som det er blitt betrodd. Slik har det skjedd med skaperverket. – La oss tenke på vann. Vann er vakkert og viktig. Vannet gir oss liv, det hjelper oss med så mangt, men for å utnytte mineralene forurenser vi vannet, vi skitner til skaperverket og ødelegger det. Dette er bare ett av mange eksempler. Det fins mange flere. –

Da vi gjorde vår tragiske erfaring med synden og fellesskapet med Gud ble brutt, ødela vi det opprinnelige fellesskapet med alt det som omgir oss, og vi er endt opp med å forderve det skapte og behandle det som en slave underlagt vår forgjengelighet. Og vi har det dramatiske resultatet av alt dette like for øynene, hver dag. Når mennesket bryter fellesskapet med Gud, mister det sin opprinnelige skjønnhet og ender opp med å vansire alt omkring seg; og der alt før viste til Skaperen, Far, og hans uendelige kjærlighet, fins nå triste og dystre tegn på menneskelig stolthet og grådighet. Når mennesket i sitt hovmod utnytter det skapte, blir det ødelagt.

Men Herren lar oss ikke bli stående alene, og også i dette sørgelige bildet gir han oss et nytt perspektiv og viser oss befrielse og universell frelse. Det er dette Paulus fremhever med glede, og han ber oss lytte til hvordan alt det skapte stønner og sukker. Hvis vi gir oss til å lytte, kan vi høre alt omkring oss sukke: Selve skaperverket sukker, vi mennesker sukker og Ånden inni oss sukker, i vårt hjerte. Disse sukkene er ikke en ufruktbar og trøstesløs klage, men – slik apostelen presiserer – sukkene til en som føder; det er sukkene til en som ganske visst lider, men som vet at et nytt liv holder på å komme til verden. Og i vårt tilfelle er det virkelig slik. Vi sliter fortsatt med følgene av våre synder, og alt rundt oss bærer fortsatt tegn på vår møye, våre mangler og vår lukkethet. Men samtidig vet vi at vi er blitt frelst av Herren og at vi allerede nå, i oss selv og rundt oss, får se og smake tegnene på Oppstandelsen, på Påskefesten, som frembringer en ny skapelse.

Dette er innholdet i vår tro. En kristen lever ikke utenfor verden. Han klarer å se tegn på det onde, på egoisme og synd både i seg selv og i det som han har rundt seg. Han er solidarisk med de som lider, med de som gråter, med de som er marginalisert, med de som er fortvilet… Men samtidig har den kristne lært å lese alt dette med Påskens øyne, med øynene til den oppstandne Kristus. Så han vet at vi lever i en ventetid, i en lengselens tid som går hinsides nåtiden, i en fullbyrdelsens tid. I håpet vet vi at Herren med sin barmhjertighet på en definitiv måte ønsker å lege de sårede og ydmykede hjertene og også alt det som mennesket i sin ugudelighet har vansiret, og at han på denne måten frembringer en ny verden og en ny menneskehet, endelig forsonet i hans kjærlighet.

Ofte kan det for oss kristne være fristende å gi etter for skuffelse og pessimisme… Det hender at vi syter og klager, eller at vi går tom for ord og ikke engang vet hva vi skal be om, hva vi skal håpe på… Men nok en gang kommer Den hellige ånd – vårt håps pust – oss til hjelp. Han holder sukket og forventningen levende i vårt hjerte. Ånden ser for oss, han ser bortenfor det som nå synes negativt, og han åpenbarer allerede nå den nye himmelen og den nye jorden som Herren er i ferd med å gjøre i stand for menneskeheten.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse