Pavens preken påskenatt

Den tomme graven

I sin preken påskenatt fulgte pave Frans kvinnene som kom til graven «den første dagen i uken». La oss se for oss disse kvinnene – deres ansikter, blikk og ganglag. I dem kan vi se både oss selv og mange, mange andre når vi står ved graven og det så går opp for oss at Jesus er stått opp og vi løper tilbake til byen for å fortelle det til de andre.

Evangelieteksten var fra Matteusevangeliet:

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» (Matt 28,1-10)

Her følger hele prekenen:

«Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven» (Matt 28,1). Vi kan se for oss hvordan de setter føttene… De går som mennesker som skal til kirkegården. De går tungt for de er slitne av all forvirringen. De finner det vanskelig å tro at det var slik alt skulle ende. Vi kan se for oss ansiktene deres, bleke og våte av tårer… Og spørsmålet: Hvordan kan det være at Kjærligheten er død?

I motsetning til disiplene, er kvinnene til stede, og de var også med da Mesteren utåndet på korset, og deretter da Josef fra Arimatea gravla ham: Disse to kvinnene er i stand til ikke å flykte, til å holde ut, til å ta livet slik det er og døye den bitre smaken av urettferdighet. Og nå står de foran graven, lidende og ute av stand til å gi opp, til å skulle avfinne seg med at allting alltid må ende slik.

Og hvis vi strekker forestillingsevnen enda litt mer, kan vi i disse kvinneansiktene skimte ansiktene til mange mødre og bestemødre, ansiktene til barn og unge som lider under umenneskelig urettferdighet. Gjenspeilet i dem ser vi ansiktene til dem som når de går rundt omkring i byen føler med dem som lider under alvorlig nød, misbruk og menneskehandel. I dem ser vi også ansiktene til dem som blir møtt med forakt fordi de er innvandrere og uten hjem, land og familie. Ansikter med blikk som røper ensomhet og forlatthet, fordi hendene deres har fått så altfor mange rynker. Gjenspeilet i dem ser vi ansiktene til andre kvinner, mødre, som gråtende ser sine barns liv begravet under korrupsjon som fratar mange deres rettigheter og knuser deres drømmer, under hverdagsegoisme som korsfester og gravlegger håp,  under lammende og ufruktbare byråkratier som ikke tillater noe å bli endret. I sin lidelse har disse kvinnene har ansiktet til alle de som, når de går rundt omkring i byen, ser menneskeverdet bli korsfestet.

Det fins så mange ansikter i disse kvinneansiktene, kanskje finner vi også ditt og mitt. Som dem kan vi føle oss drevet til å fortsette å gå, til ikke å avfinne oss med det faktum at ting må ende slik. Sant nok bærer vi et løfte i oss, og vissheten om Guds troskap. Men også våre ansikter taler om sår, de taler om mange slags utroskap – vår egen og andres –, de taler om forsøk på forsøk og tapte kamper. I vårt hjerte vet vi at ting kunne vært annerledes, men nesten uten å merke det, kan vi bli vant til å leve med graven, å leve med frustrasjonen. Enda verre blir det om vi overbeviser oss selv om at dette er livets lov, og sløver vår samvittighet med utflukter som ikke gjør annet enn å slokke det håpet som Gud har lagt i våre hender. Ofte er det slik ganglaget vårt er, ofte er det slik vi går, som disse kvinnene, som er spent mellom lengselen etter Gud og trist oppgitthet. Ikke bare Mesteren dør: Med ham dør vårt håp.

«Med ett ble det et kraftig jordskjelv» (Matt 28,2). Plutselig blir kvinnene skaket, noe eller noen fikk jorden til riste under føttene deres. Nok engang kom noen til dem og sa «frykt ikke», men denne gangen med tillegget «han er stått opp, slik som han sa» (Matt 28,6). Og dette er budskapet som denne hellige natten gir oss, fra generasjon til generasjon: «La oss ikke frykte, brødre og søstre, han er stått opp, slik som han sa! Det istykkerrevne, ødelagte, tilintetgjorte livet er våknet igjen og pulserer på ny» (jf. R. Guardini, «Il Signore», Milano 1984, s. 501). Den oppstandne byr oss sine hjerteslag som gave, som foræring, som ny horisont. Vi får den oppstandnes hjerteslag og blir bedt om å gi det videre som en forvandlende kraft, som surdeigen i en ny menneskehet. Med oppstandelsen har ikke Kristus bare veltet vekk steinen fra graven, men han ønsker også å sprenge alle de barrierene som stenger oss inne i ufruktbar pessimisme, i elfenbeinstårn langt fra livet, i tvangsmessig jag etter sikkerhet og i grenseløs ambisjon villig til å sette andres verdighet på spill.

Da øverstepresten og de religiøse lederne, i ledtog med romerne, trodde at de kunne beregne alt, da de trodde at det siste ordet var blitt sagt og det var opp til dem å bestemme det, bryter plutselig Gud inn for å snu opp ned på alle holdepunkter, og slik åpner han nye muligheter. Nok en gang kommer Gud oss i møte for å skape og gjøre fast en ny tid, barmhjertighetens tid. Dette er løftet som alltid lå klart, dette er Guds overraskelse til sitt trofaste folk: Gled deg, for i ditt liv fins det et oppstandelsens frø skjult, et tilbud om liv som venter på å våkne opp [«Gled deg» er «Ave maria» på italiensk, altså engelens hilsen til Maria i Luk 1,28].

Det er dette som denne natten kaller oss til å forkynne: den oppstandnes hjerteslag – Kristus lever! Og det var det som endret Maria Magdalenas og den andre Marias ganglag: Det var det som fikk dem til å bryte fort opp igjen og løpe avsted for å fortelle det til disiplene (jf. Matt 28,8); det var det som igjen fikk dem til å vende om og øynene deres til å lyse; de vendte tilbake til byen for å møte de andre.

Nå som vi, liksom kvinnene, har vært ved graven, vil jeg be dere om å vende tilbake til byen med dem, om å gå tilbake med lysende øyne. La oss gå med dem for å forkynne budskapet, la oss gå… Overalt hvor graven later til å ha fått det siste ordet, hvor døden later til å ha vært den eneste utveien. La oss gå for å forkynne, for å dele, for å åpenbare at det er sant: Herren lever! Han lever og ønsker å gjenoppstå i de mange ansiktene som har begravet håpet, drømmene og verdigheten. Og er vi ikke i stand til å la Ånden lede oss på denne veien, så er vi ikke kristne.

La oss gå! La dette daggryet, som er ulikt andre, overraske oss; la dette nye, som bare Kristus kan gi, overraske oss. Må vi la hans ømhet og kjærlighet drive oss, må vi la hans hjertebank forvandle vår svake puls.