Pavens tale om liturgisk form og reform

– Konsilets liturgiske reform bør ikke "reformeres". Slik karakteriserer den kjente journalisten Andrea Tornielli en tale pave Frans holdt torsdag 24. august.

Det var på forhånd knyttet store forventninger til pavens tale på liturgikonferansen i Vatikanet sist uke. I talen gjorde paven det klart at liturgireformen etter Det annet Vatikankonsil (1962–65) ennå ikke er fullt ut gjennomført. Han vil heller ikke "revurdere de valgene som dengang ble gjort”, men arbeide for ”en bedre forståelse av de underliggende årsakene som førte til våre nåværende liturgiske bøker”.

Slik oppsummerer journalisten og vatikaneksperten Andrea Tornielli pavens tale i Vatican Insider. Men mens pavens tale om flyktninger noen dager i forveien skapte stor oppmerksomhet, ble liturgitalen raskt henvist til den indrekirkelige debatt. Det er likevel en tekst som inneholder noen meget viktige punkter, påpeker Tornielli.

Paven på gjenoppdagelsesferd

I talen la paven vekt på å definere de liturgiske endringene etter konsilet som irreversible: "Det betyr ikke at alt har fungert godt i de siste tiårene, eller at reformen har blitt fullstendig implementert”, skriver Tornielli, som trekker frem at ”paven understreker tvert imot som følger: ’I dag er det veldig mye arbeid å gjøre på dette området. Vi trenger å gjenoppdage årsakene til beslutningene som ble tatt under liturgireformen, å komme til rette med ubegrunnede og overfladiske lesninger, stykkvise åpenbaringer og praksiser som fordreier den’. Disse ordene viser tilsynelatende til visse, ikke helt uvanlige liturgiske former for misbruk (’praksiser som fordreier’). Dessuten til ensidige tradisjonalistiske lesninger som heller barnet ut med badevannet og fastlåser ett bestemt trinn i den katolske liturgi (Missalet før Pius XIIs reform i 1954) ved å definere den som ’messen for alle tider’, slik at messen betraktes som uforanderlig.”.

Pave Frans understreket også et annet punkt, skriver Tornielli: "Han sa at ’det ikke handler om å tenke på nytt om reformen ved å revurdere valgene som ble tatt. Det handler om å kjenne bedre til de underliggende årsakene, og det handler om å lære inspirasjonsgrunnlaget for reformen å kjenne og å overholde disiplinen som styrer den’. På denne måten sier paven – selv uten å nevne det direkte – et nei til en liturgisk ’reform av reformen’ som noen grener av Kirken lenge har håpet på.”.

Reform av reformen

Begrepet "reformen av reformen" har, som Tornielli også påpeker, ikke minst vært knyttet til forgjengerens, Joseph Ratzingers (pave Benedikt XVI), liturgiske teologi. Han sluttet å bruke begrepet under sitt pontifikat (2005 – 13). Samtidig var han en klar tilhenger av prester og legfolks anledning til å delta i den førkonsiliære messeformen. Det kom særlig til uttrykk med dokumentet Summorum pontificum fra 2007, som åpnet opp for en mer allmenn bruk av Johannes XIIIs messebok fra 1962.

Andrea Tornielli skriver at dette dokumentet var pave Benedikts "mest betydelige avgjørelse på det liturgiske område. Den gamle messeboken, bemerket paven, er ingenting annet enn en ekstraordinær form av det samme romerske ritus. Pavens hensikt med å liberalisere bruken var den gjensidige berikelse mellom de to former av rituset. På den ene side har vi en betoning i den førkonsiliære messeformen av messens hellighet og vertikalitet, på den annen side har vi den etterkonsiliære formens vektlegging av Skriftens rikdommer og legfolkets deltagelse.".

Pave Frans har en annen tilnærming til spørsmålet om Kirkens liturgiske form, noe talen gav et verdifullt innblikk i. Paven indikerte med talen "den retning han ønsker å ta under sitt pontifikat," skriver Tornielli, "nemlig å gjenoppdage årsakene til beslutningene som ble tatt”, og ”å inderliggjøre prinsippene som inspirerte dem og å observere disiplinene som regulerer den liturgiske reformen.".

Les mer av Andrea Torniellis analyse HER. 

Les pavens tale HER.