Bli kjent med St. Magnus menighet i Lillestrøm

Denne saken finner du også i siste utgave av St. Olav kirkeblad

 

Min menighet er en serie i St. Olav kirkeblad. I serien vil en prest presentere den menigheten han har sitt virke i. Vi besøkte St. Magnus menighet i Lillestrøm. Les og hør hva sogneprest p. Janusz Fura SS.CC og de troende har å fortelle om menigheten.

 

P. Janusz Fura.jpg

ST. MAGNUS MENIGHET: P. Janusz Fura SS.CC trådte inn hos picpuspatrene i 1978 i Polen, og ble presteviet i 1985. Etter å ha virket i Norge siden 1987 ble utnevnt til sogneprest for St. Magnus menighet i 2014.

Tekst og foto: Kathrine Låver

 

– Du har vært sogneprest for St. Magnus menighet i Lillestrøm i nesten fire år. Hvordan har det vært?

– I alle årene jeg har vært sogneprest har det alltid vært en stor byggingsprosess i gang i menigheten jeg har virket i. I Drammen ble det bygget en ny kirke og prestebolig. I St. Hallvard måtte man fullføre ombyggingen av klosteret til leiligheter for sekularprester. Da jeg kom hit til Lillestrøm, var det først ombygging av presteboligen for å kunne romme to prester, og årene etter måtte det ordnes en del feil inne i kirkebygget fordi det rant vann inn.

– Derfor vil jeg si at en prest ikke bare har hender til å gi velsignelse. Man må også ta del i endel praktisk arbeid, selv om vi her i St. Magnus har en del ansatte og frivillige som hjelper til i menigheten. Vi har 5 organister som spiller frivillig, tre frivillige kor, et vietnamesisk, et norsk og et engelsk/filippinsk. Vi har frivillige kateketer på norsk og vietnamesisk. Av ansatte har vi sekretær, katekesekoordinator, renholder, vaktmestre og sakristan. Fordi vi har så mye god hjelp er menigheten godt stelt. I Drammen var jeg i mange år den enste presten, mens her i St. Magnus er vi to.

 

– Hva er det beste med å være sogneprest for denne menigheten?

– Menigheten er sammensatt av mennesker fra mange forskjellige land og kulturer. Alle kulturer har sine egne fester, både kirkelige og verdslige, og det syns jeg er veldig flott å kunne ta del i.

 

"Det er viktig å vite hva som rører seg i menigheten, for å kunne passe på at alle får slippe til i fellesskapet"

 

– Hva er mest utfordrende?

– Det mest utfordrende er at man må være veldig fleksibel, siden vi er så mange forskjellige mennesker, fra forskjellige kulturer og språk. Jeg har ikke vokst opp i det samme landet som mange av menighetsmedlemmene og mine sognebarn, men jeg har reist til en god del land, slik at jeg har sett hvordan mange mennesker lever både sitt daglige og religiøse liv. Derfor er det enklere for meg å tilpasse meg de forskjellige nasjonalitetene.

– Her er det heller ikke som i mange katolske land, der man bor tett rundt Kirken. Menighetsmedlemmene bor veldig spredt. Men de reiser inn til menigheten, selv om de ikke bor i Lillestrøm by.

 

 

– Du har jo vært sogneprest og sogneadministrator for tre andre menigheter. Hva er det som kjennetegner denne menigheten?

– Den største forskjellen er vel at da jeg kom til Drammen, var menigheten veldig liten, og den vokste i den tiden jeg var der. Mens da jeg kom til St. Magnus, var det allerede en stor menighet. Når menigheten er mindre er det lettere å være sammen på tross av forskjellig nasjonalitet og språk.

– Det er også en stor forskjell fra hvordan jeg selv vokste opp med Kirken. I Polen hadde vi i høytidene kun en messe, mens her i Norge tilbyr vi messer på mange forskjellige språk. Hvert språk har også sine egne liturgiske gjenstander. På påskeaften bruker vi for eksempel forskjellig påskelys til de forskjellige språk. Det blir en annen måte å organisere og feire høytidene på.

  

– Lillestrøm er en by med stor tilflytning. Hvordan påvirker det menigheten?

– Jeg må le litt, for det virker som om noen i menigheten følger etter meg, eller jeg følger etter dem. Lillestrøm, og egentlig hele Romerike, har blitt et så populært sted å bo, at en del unge mennesker har flyttet hit fra de andre menighetene jeg har vært sogneprest i tidligere. Jeg kjenner dem fra de var unge. Og nå døper jeg deres barn her i St. Magnus.

 

– Hva slags type mennesker besøker St. Magnus menighet?

– Det er mange forskjellige type mennesker fra mange nasjoner. De fleste kommer fra Polen. Den nest største gruppen er norske. Vietnameserne er flinke til å komme til kirken og ha barna i katekesen. Så har vi en del medlemmer som kommer fra Filippinene, Sri Lanka, Chile og andre land.

 

Janusz og gutta.jpg

POPULÆRT STED Å BO: – Lillestrøm,og egentlig hele Romerike, har blitt et så populært sted å bo at endel unge mennesker har flyttet hit fra andre menigheter hvor jeg var sogneprest tidligere. Jeg kjenner dem fra de var unge. Og nå døper jeg deres barn her i St. Magnus kirke.

 

– Hvordan vil du karakterisere miljøet i menigheten?

– Miljøet er godt, men utfordrende, fordi det er veldig uforutsigbart hvor mange som kommer til de ulike aktivitetene vi har her, selv om vi informerer om at man må melde seg på. For eksempel vet vi aldri hvor mange som egentlig kommer til katekesen, før selve dagen den holdes. I løpet av året kommer det også alltid flere til.

 

– Menighetene i Norge er ofte sammensatt av mennesker fra mange ulike land og kulturer. Hvordan fungere det her i Lillestrøm?

– Mange vil ha sakramentene forvaltet på forskjellige språk. Vi tilbyr messe på forskjellige språk hver søndag, og for eksempel ved dåp, vil mange at dåpsmessen skal feires på to forskjellige språk. Man være fleksible for å imøtekomme ønskene. Du så jo det selv under dåpen som ble holdt i dag, at foreldrene ville at jeg skulle lese messen både på norsk og polsk.

 

– Hva i menighetens virksomhet er du mest stolt av/glad over?

– Alt! sier p. Janusz og ler.

– Jeg er særlig stolt over barna, og de som synger i barnekorene. Vi har et kor på norsk og et på vietnamesisk. De er fine og flotte å høre. Koret som synger på norsk er satt sammen av barn fra forskjellige nasjonaliteter. Deretter er jeg veldig stolt over katekesen, og de frivillige som bidrar der. Så er det fint å se at mine landsmenn fra Polen fortsetter å komme til kirken, selv her i Norge.

 

– Mange ønsker et godt samarbeid mellom kirken og lokalsamfunnet. Hvordan fungerer det her i Lillestrøm?

– Vi har noen samlingspunkter. Her på Romerriket er jeg del av et beredskapsforum i regi av det lokale politikontoret. Der møtes forskjellige trossamfunn, for å snakke om hvordan man håndterer radikalisering av dem som bor i området.

– Økumenisk har vi samarbeid med Den norske Kirke her i Lillestrøm. På langfredag har vi korsveiandakt, der vi går rundt i gatene, og den avsluttes i Den norske kirke. Ellers virker det ikke som det er noen problemer i forholdet mellom menighetsmedlemmene og lokalsamfunnet. Folk er godt integrert i samfunnet.

 

Koret.jpg

GLADE I MUSIKK: St. Magnus menighet har fem organister som spiller frivillig i kirken, samt tre kor. Her tar det vietnamesiske koret seg en liten matbit, før dagens øving.

 

– Prestekallet er å vie hele sitt liv til Kirken. Hva er det som gjør det verdt det?

– Det er kallet. Jeg var altergutt i mange år, og jeg gikk til katekese helt til voksen alder, men jeg har egentlig utdannelse som bilmekaniker. Så kom kallet, og jeg ville gå i kloster. Det ble først ikke tatt så bra opp hjemme, men etter hvert støttet de meg.

 

– Kan du fortelle oss litt om kongregasjonen din?

– Kongregasjon av Jesu og Marias helligste hjerter ble grunnlagt av pater Pierre Coudrin og Henriette Aymer de la Chevalerie. Derfor finnes det en mannlig og en kvinnelig del. Pater Pierre og Henriette måtte begge gå under jorden under den franske revolusjonen, og kongregasjonen ble først grunnlagt i 1800, etter at de hadde samlet andre som var interessert i å opprettholde Kirkens virke i Frankrike. På grunn av dette fantes det fra første stund en god del legfolk som ville delta i ordenes spiritualitet, bønneliv og apostolat. Vår oppgave er å forandre menneskets hjerte i evangeliets ånd.

 

– Hva er det som gjør det mest spennende å være prest?

– Tre ting: Dåpen, eukaristien og skriftemålets sakrament. Det er da man føler man er i Guds hender, og det er det største man formidler.

 

 

– På hvilken måte tror du at menigheten merker at det er du som er sogneprest?

– Alt må gå igjennom meg, sier p. Janusz og ler godt igjen.

– Ikke misforstå meg. Det er ikke for å ha kontroll, men det er viktig å vite hva som rører seg i menigheten for å kunne passe på at alle får komme til, og ta del i fellesskapet.

Jeg vil også si at jeg som person ikke er spesielt formell. Det er viktig å være medmenneskelig, og se an hva menigheten ønsker.

 

"Folk burde komme hit for å treffe og oppleve mangfoldet, og være med sine egne".

 

– Har du gjort noen endringer siden du ble utvalgt som sogneprest?

– Jeg har ikke gjort noen store endringer, men jeg har organisert det slik at alle de nasjonale gruppene får komme til når det gjelder bruk av lokalene i løpet av uken.

 

Les mer om menighetens historie

 

– Hvis noen flytter til Lillestrøm, eller kommer på besøk, hvorfor vil du anbefale dem å besøke menigheten.

– Folk burde komme hit for å treffe og oppleve mangfoldet, og være med sine egne.

– For å beholde troen, må man pleie den hjemme, men også i fellesskapet. Det er meget viktig å ta del i fellesskapet, avslutter p. Janusz.

 

Les mer 

 

Denne saken finner du også i siste utgave av St. Olav kirkeblad