P. Josefs preken ved Olsokfeiringens åpingsmesse

Se billedserie fra åpningsmessen i St. Olav domkirke, Trondheim, fredag 27. juli.

PREKET UNDER ÅPNINGSMESSEN: P. Josef preket under årets Olsokfeirings åpningsmesse, som også var hans premissmesse.  Biskop Bernt I. Eidsvig deltok i messen. Foto: Jan Erik Kofoed 

Jeg hilser biskop Bernt, pilegrimene fra Norges Unge Katolikker og resten av landet, og dere som er vertskap for denne storslåtte Olsokfeiringen.

Det siste jeg gjorde før jeg begynte i presteseminaret, var å arrangere NUKs Olsokfestival i 2012. Derfor er det en ekstra stor glede og ære at noe av det første jeg gjør som prest er å komme tilbake hit. Denne messen markerer starten på årets Olsokfeiring, men jeg kan ikke la være å tenke med takknemlighet på hva Nidaros og St. Olav menighet har gjort for meg personlig.

Vi feirer votivmesse til Den Hellige Ånd, for å la oss inspirere av Olav den hellige, som lyttet til Den Hellige Ånds tilskyndelser og forandret Norge for alltid. Vi er kommet frem til Nidaros som pilegrimer, spesielt de som har gått over Dovre opplevde en enorm glede over å ha nådd målet. Men ferden fortsetter for hver av oss frem til vi blir til det vi hører om i evangeliet: god jord hvor evangeliet kan bli sådd, overleve trengsler og bære god frukt.

For å komme dit, og for å verdig feire disse hellige mysterier, henvender vi oss til Gud som pilegrimer med ekte trang til omvendelse, og på forbønn av den hellige Olav stoler vi på Guds barmhjertige miskunn.

REX PERPETUUS NORVEGIÆ: «Be for oss hellige Olav, Norges evige konge.» Foto: Jan Erik Kofoed 

For 988 år siden plantet Olav Haraldson et frø i det norske jordmonn – som gjorde nordmenn til ett folk, med selvstyre og en evig beskytter i himmelen. Selve døden på Stiklestad var kanskje ikke så herlighetsfylt, men det skiftet landet deretter gikk gjennom kan best beskrives som mirakuløst. Hele stemningen snudde i bondehæren, det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongsmakt, landet ble fredet og rettsstaten innført. Det Olav ikke maktet mens han levde, oppnådde han ved sin død. Det viktigste er ikke de ytre budene, men fremveksten av en indre folkefromhet.

Olav hadde selv gått foran med et forvandlende møte med Kristus. Han lærte seg å lytte til Den Hellige Ånd, og innså at det livet han levde ikke var det Gud kalte ham til. Vi kjenner alle til anklagene om at Olav ikke akkurat var noen helgen. Noen stirrer seg blind på hans sverdmisjon, eller tror at helgenene er de som klarer å leve uten synd. Men det eneste mennesket i verdenshistorien som har klart det, er jomfru Maria, og hun startet mildt sagt fra et bedre utgangspunkt enn Olav. Alle oss andre er født med en menneskenatur som bærer syndens sår.  

«Vi kan bare være gode i den grad vi har del i Guds godhet. Han kaller alle til hellighet, som er å bruke hele vårt hjerte, sjel, sinn og kraft til å erstatte våre svakheter med Guds nåde.»

Jesus selv sier at bare én er god; det er Gud. Olav vitner om noe av det samme med sitt liv. Vi kan bare være gode i den grad vi har del i Guds godhet. Han kaller alle til hellighet, som er å bruke hele vårt hjerte, sjel, sinn og kraft til å erstatte våre svakheter med Guds nåde. For at noe nytt skal gro, må vi ofte gi avkall på det vi har.

Dette går som et refreng gjennom bibelen. Hos Jeremia ser vi at selv om paktkisten er gått tapt, den som var det viktigste tegn på Gud nærvær og trofasthet til pakten, vil Gud opprette en ny og evig pakt som samler alle folkeslag for Herrens trone.

Nidaros ble for hele Nord-Europa det Jerusalem var for sørligere breddegrader. Igjen er vi kommet hit som pilegrimer, slik at vi inspirert av Olav kan oppfylle lesningene vi hørte – om å ikke lenger følge våre onde og harde hjerter. Oppskriften på å få det til, fikk vi forklart av Jesus selv:

«Hvis ikke vi lar troen bli en integrert del av livet vårt, blir det like overfladisk som frøene i  veikanten som blir tråkket ned og spist av fugler.»

Vi må forsøke å være mottagelige for det Gud gir oss. Hvis ikke vi lar troen bli en integrert del av livet vårt, blir det like overfladisk som frøene i  veikanten som blir tråkket ned og spist av fugler. Djevelen utnytter vår uforstand og stjeler mulighetene. Derfor må vi søke kunnskap om troen, trenge dypere inn i mysteriene, feks med å daglig lese Guds ord.

Advarselen om stengrunn tenker jeg har sammenheng med det bibelske uttrykket «forherdede hjerter». Det handler om en stahet mot å bøye oss for Guds vilje. Vi klarer ikke å gro røtter om vi fortsetter å synde. Nei, vi må gi avkall på egoet, slik at vi blir så rotfestet i Kristus at vi ikke tørker ut av litt motstand. Gjennom sakramentene er det vi tar opp næring og sakte men sikkert forvandles av Guds nåde. Det gir oss tillit.

Den tredje advarselen er mot å bli fanget av de jordiske ting. Enten det er fortvilelse over problemer eller nytelser som gjør oss åndelig late, er effekten den samme: vi gir opp, vi orker ikke lenger løfte blikket mot det himmelske. Løsningen er det kristne håp, som ikke bare er en passiv forventning om at målet er innen rekkevidde, men setter oss i bevegelse mot det. Vi kan ikke basere våre liv på ytre ting, for da står vi i fare for å miste håpet om vi mister dem. Vi trenger håper om det evige liv, for det er bare det uendelige som fullstendig kan tilfredsstille vår lengsel.

Det bildet av den gode jorden som her tegnes for oss, er martyren, eller helgenen, som tar i mot og dyrker det Gud har gitt den. Som selvoppofrende gir av seg selv til liv for andre.

«Måtte vi alle i dag bestemme oss for å åpne oss for hva Gud ønsker å gi oss disse dagene.»

Måtte vi alle i dag bestemme oss for å åpne oss for hva Gud ønsker å gi oss disse dagene. Slik at vi øker kunnskapen, styrker tilliten, fornyer håpet og bærer frukt.

Bjørnstjerne Bjørnson oppfordrer oss til å gjenoppdage den tapte skatten i Olavsarven. Han sa at «Olav den helliges land uten Olav, det måtte for de fleste være som landet var bestemt til å dø. Hjertet var skåret ut av det.» I fem hundre år hadde «all norsk mandsvilje til det gode» søkt hans forbønn. «Alt hell som fulgte den enkelte og det hele i deres tro, skyltes Olav den hellige.»

Måtte vi aldri slutte å be om Olav den helliges forbønn, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

Se billedserie fra åpningmessen.