NUKs pilegrimstur 2019

NUKs PILEGRIMSTUR 2019: Gjennom daler og opp på de høyeste fjell. Foto: Unni Carreno.

 

I slutten av juli gikk 18 unge voksne fra NUK pilegrimstur over Dovre mot Nidaros.  Vi gikk i fem dager hvor vi ba og badet sammen, støttet hverandre opp berg og ned bakker, kjente på smerte i fotsåler og gnagsår. Vi ankom Nidarosdomen med bønn og sang, og etter noe om og men slapp vi inn i helligdommen – vår pilegrimsferds mål.

 

Tekst: Ludvig Hareide og Katherine Esquivel

Foto: Katherine Esquivel og Lise Vu

 

 

For de fleste av oss var dette første gang. Blant høydepunktene var messe og prosesjon på Stiklestad, gode måltider og sene kvelder, både med menigheten og hverandre, og selve crescendoet: messe i Nidarosdomen!

 

Feiret messe

Ferden vår startet i Brennhaug på en mandag. Vi gikk omtrent to mil til Toftemo, hvor vi feiret messe, spiste middag sammen og ble kjent – noen av oss plasket også ut i Gudbrandsdalslågen for et friskt bad. Det ble satt opp telt for dem som ikke skulle tilbringe natten i hyttene, og før vi visste ordet av det var det allerede litt for sent for en pilegrim å være våken – vi avsluttet med completorium før turens første gode nattesøvn.

Fra Toftemo gikk vi mot Fokstugu for å feire messe og be angelus kl.18 før veien gikk videre til Furuhauglie. Her merket vi at kveldsrutinen vår allerede satt godt hos de fleste. Med nesten tre mil bak oss på dag to, begynte flere av oss å kjenne på den store påkjenningen det er å være pilegrim. Heldigvis holdt vi motet oppe, motiverte hverandre for neste dag og plastra føttene våre.

 

ÅNDELIG PÅFYLL: Dagene startet med laudes og ble avsluttet med vesper og completorium. Foto: Unni Carreno.

 

I stillhet

Vår tredje etappe startet vi i stillhet. Alle på rekke og rad med et par timeters mellomrom fra hverandre. Vi befant oss i hverandres selskap alene. Da lot vi tankene flyte og våre personlige intensjoner klargjøres. Det var en ganske nydelig stillhet – en stillhet det kun er å finne over Dovre. Fremme på Hjerkinn, to mil senere, slo vi oss til ro, gjorde pilegrimsenterets peisestue om til et kapell, spisesal, og oppholdsrom. Det ble messe, texmex og gode samtaler.

Vår fjerde dag på tur ble en aktiv hviledag. Pilegrimene fikk sjansen til å slappe av på Hjerkinn eller bestige Snøhetta. Nesten hele gruppen valgte da å gå den tolv kilometer lange og åttehundre meter høye stigningen til toppen av Snøhetta. Vi så etter moskus uten hell, ba andpustne rosenkransen i det stigningen var på sitt bratteste, jublet på toppen, tok et par gruppebilder for å kunne skryte ved senere anledning, og gikk ned fjellet i hvert vårt tempo.

 

SE FLERE BILDER HER 

 

Beredt

Lederteamet var så beredt som de kunne vært. Imellom seg hadde de fordelt turens viktigste ansvarsområder: liturgi, mat og Olsokfeiring! Pilegrimssjef Sebastian Salinas ble med på tur med kartet i hånda hver dag. Kokkene våre byttet på å bære hele gruppens lunsj slik at vi alle kunne få nysmurte brødskiver på hver lunsjpause langs leden eller halvveis opp Snøhetta, og lagde nydelige måltider til oss på kveldene.

Vi hadde også med oss pater Hallvard Hole, som var tilgjengelig for skriftemål eller en god prat om hva som helst når som helst. Han hadde også uoffisielt ansvar for å dele ut godteri under hver pause, noe vi alle satt veldig stor pris på. Sammen med seminarist Mathias Ledum og Sebastian sørget de for at vi startet dagene med laudes og avsluttet med vesper og completorium. Tidebønner som er med på å lade batterier og gi åndelig inspirasjon.

 

EN LITEN RAST: Vivian Jensen sjekker mobilen og tar en pust i bakken. Pater Hallvard bak på plenen i fransiskansk hvilemodus.

 

Siste etappe

Etter fire veldig fine dager takket være lederteamets innsats og deltakernes positive innstilling, var det duket opp for vår siste etappe. Etter en veldig tidlig togtur inn til Heimdal fra Hjerkinn startet de siste to milene.

På en av Trondheims desidert varmeste sommerdager i år, nærmet atten pilegrimer seg målet sitt. Det ble lunsj, frukt, bixit, vann og is på veien. Det var også mye solkrem. Vi nøt det første synet av domen, sang håpefullt mens vi vandret langs Trondheims sentrums gater. Det var ingen jubel idet vi sto foran Nidaros. Nei, vi fortsatte i bønn og sang. Vi gikk våre tre runder rundt domen og stilte oss til slutt rett foran hovedinngangen. Der sang vi sammen for siste gang den nydelige hymnen som er Salve Regina. Takket være Hennes, Olavs, Anna og Joakims, Jakobs, Birgittas, og Maria Magdalenas forbønner var vi alle framme. Like hele, litt slitne og veldig tørste.

 

Sterke

Det vi alle kjente på i løpet av uken var hvor sterke vi er når vi bestiger topper, fjell og bakker, men samtidig hvor svake vi er og hvor vondt det kan gjøre når vi har tråkket altfor lenge på asfalt, steiner og gått i nedoverbakker; en refleksjon flere av oss hadde da vi var på vei ned fra Snøhetta og som vi bar med oss helt til Nidaros og møtet med hellige Olav. En tur som dette kan holde en gående – motivert, inspirert og velsignet – i lang tid. I hvertfall fram til neste års pilegrimstur og Olsokfeiring i 2020!

Selv om vi gikk et par mil mindre enn ti langs leden i år fikk vi minst like mye utbytte av all den vakre naturen og naturlige roen Dovre har å by på. Det ble en uke med flere høydepunkt – sammen besteg vi Snøhetta og sammen ankom vi Trondheim og tok inn det vakre øyeblikket som var det første øyekast på Nidarosdomen. En uke mange av oss vil tenke på i lang tid fremover.

Be for oss, hellig Olav!

 

 

FREMME VED MÅLET: Et vakkert øyeblikk. Be for oss, hellig Olav!