Misjonsmåneden: – Misjon er ikke kun for spesielt interesserte

 

Pater Pål Bratbaks preken på tredje søndag i den ekstraordinære misjonsmåneden oktober 2019

BE FOR DEM SOM HAR LUKKET SITT HJERTE OG SINN FOR JESUS: «For meg er bønn et hjertets sprang, et enkelt blikk mot himmelen, et takknemlighetens og kjærlighetens rop midt i prøvelsen som midt i gleden.», den hellige Teresa av Ávila (1515 – 1582). Foto: Wikimedia

 

  

Kjære brødre og søstre,

på denne misjonssøndagen, i misjonsmåneden, er det et nærmest ubehagelig spørsmål som henger igjen i luften fra avslutningen av evangelieteksten: «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» På våre breddegrader her nord, og kanskje særlig blant norsk-fødte katolikker, så er ordet misjon nesten et «fy-ord», og evangelisering kanskje enda verre. «Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» Om vi kvier oss for å bruke ordet eller ei, så er en ting klart: Det er ikke valgfritt om vi misjonerer eller ikke – det vi selv har fått i gave, har vi ikke rett til å holde for oss selv. Om Menneskesønnen skal finne troen på jorden, da må vi dele den med andre.

 

Når jeg har lest over bibeltekstene for søndagene i denne misjonsmåneden, har jeg helt bevisst tatt på meg «misjonsbriller» for å se hva tekstene eventuelt sier om det. Om det har vært interessant. Jeg ser fra tidligere prekener, basert på de samme tekstene, at jeg velger å snakke om det som treffer meg, det som gir meg noe der og da – og da har jeg nok også oversett mye annet. Med misjonsbrillene på er man nødt til å bli truffet av dagens andre lesning. Tenk gjerne at det Paulus skriver der, ikke bare er ord til Timoteus, men til deg:

«Inntrengende formaner jeg deg, for Gud og for Kristus Jesus, for ham som skal dømme levende og døde, for ham som skal komme til syne og opprette sitt rike: Forkynn budskapet, og vær alltid på pletten, i tide som i utide. Vis hver og en til rette, snart med strenge ord, snart med oppmuntrende, og med all en lærers tålmodighet og autoritet.»

 

Misjon er ikke noe kun for spesielt interesserte, det er en oppgave vi alle må engasjere oss i. På denne misjonssøndagen kan vi med fordel stille oss selv spørsmålet: Gjør jeg det? Er jeg alltid på pletten til å forkynne budskapet? I tide som i utide? Budskapet fra ham, og om ham, som skal dømme levende og døde? Han hvis rike vi alle er kalt til for å kunne å nyte Guds herlighet til evig tid?

 

«Vitner jeg om Guds kjærlighet til alle mennesker ved det jeg gjør og sier? Er jeg en god ambassadør for Kristus?»

 

Gjør jeg det? Vitner jeg om Guds kjærlighet til alle mennesker ved det jeg gjør og sier? Er jeg en god ambassadør for Kristus? For det er det vi er, alle som bærer kristennavnet, vi må være ambassadører for Kristus, gjennom det vi sier og det vi gjør. Ja, vi ER misjon sier pave Frans i sitt budskap til denne misjonssøndagen. Han skriver: «Jeg er alltid en misjon; du er alltid en misjon; enhver døpt mann og enhver døpt kvinne er en misjon. Den som elsker, setter seg i bevegelse, blir drevet ut av seg selv, blir tiltrukket og tiltrekker, gir seg selv til den andre og knytter livgivende relasjoner. Når det gjelder Guds kjærlighet, er ingen unyttig eller ubetydelig. Hver av oss er en misjon i verden fordi hver av oss er en frukt av Guds kjærlighet.» Vi må gi videre det vi selv har fått i gave, vi må la dåpens gaver bære frukt sier Paven. Og det vi har fått er ikke lite: Vi får være Guds barn. Lever jeg slik at folk kan se hvilken familie jeg tilhører? At jeg er et Guds barn?

 

HELGENKONGEN SOM OGSÅ FEILET:
P. Pål med olavsrelikvien under olsokmessen 29. juli 2019. Foto: Kathrine Låver

Av og til tror jeg det, og det gjelder nok oss alle. Men like sant er det at jeg, og sikkert flere med meg, kan gjøre mer. Og den gode nyheten er at Gud er tålmodig med oss. Han gir oss tid til å modnes, og vi har lov til å prøve og feile. Nylig var jeg i Roma, med flere andre fra menigheten, og der blir historien om Peter og de andre apostlene, og Paulus, særlig levende. Også de trengte tid for å modnes, og de prøvet og feilet, slik vår egen helgenkonge Olav gjorde. Det hendte at de falt på sin vei, men de ga ikke opp, heller ikke når det kostet. Ja, misjonen kostet de fleste av dem livet, fordi de «alltid på pletten til å forkynne budskapet, i tide og utide». De ga ikke opp, og kanskje var det nettopp fordi de gjorde det som mange av dem selv hadde hørt fra Jesu munn, det vi også hørte i dagens evangelietekst: «be alltid, og gå aldri trett».

 

Bønnen trekker oss inn i Guds nærvær. Der kan han utruste oss og forme oss; selv når bønnen blir en kamp, gjør den noe med oss. Misjon, hvis den ikke blir ledsaget av bønn, blir propaganda. Men misjon handler hverken om propaganda, eller å presse sine meninger på andre. Det handler om å gi noe videre som vi selv har funnet verdifullt, slik at menneskesønnen vil finne tro på jorden når han kommer tilbake. Vi er ikke kristne for vår egen skyld, men for verdens frelses skyld. Det er derfor vi i dåpen ble salvet til prester, profeter og konger. Ikke for oss selv, men for vårt oppdrag i og for verden.

 

«Vi vet ikke når og hvordan Gud griper inn i mennesker liv, men vi vet at Han gjør det, og at han bruker oss for å berede grunnen.» 

 

De som ennå ikke har mot til å snakke om troen med andre, er fortsatt forpliktet på misjonsbefalingen. De som våger seg utpå, vil erfare at det er ved å gi at vi får. Og om motet brister, så be, be som styrke, eller be for dem som har lukket sitt hjerte og sinn for Gud. Be om at jordsmonnet i dem må bli mottagelig for den nåde Gud vil gi dem del i. Vi vet ikke når og hvordan Gud griper inn i mennesker liv, men vi vet at Han gjør det, og at han bruker oss for å berede grunnen. Vi kan ikke vekke tro, troen er en gave fra Gud, men vi kan hjelpe andre mennesker til å bli mottagelig for den Gud som lengter etter dem – og som lengter etter å fylle deres liv med mening og gi dem retning. Om man liker ordet misjon eller ikke er sekundert, men det som er klart er at misjon ikke er valgfritt for en kristen: Vi er døpt og derfor sendt.

 

«I det Paulus skriver til oss i dag, så skjønner vi at misjon ikke bare kan være en oppgave for de få: Det er en oppgave som påhviler oss alle, for vi er døpt og sendt.»

 

Hvis vi ennå ikke er der at vi har mot til å snakke om troen vår med andre, så la oss i det minste ta aktivt del i kirkens misjon ved å be for dem som gjør det, og ikke minst for dem som ennå er langt borte fra Kristus, dem som har lukket sitt hjerte og sinn for ham. La oss be for at deres ører og øyne må åpnes og om at jordsmonnet må bli mottagelig for den nåde Gud vil gi dem del i.

Vi vet ikke når og hvordan Gud griper tak i et menneske, vi vet bare at det er det Gud lengter etter å kunne gjøre, og han vil bruke oss for å la det kunne skje. Igjen, i det Paulus skriver til oss i dag, så skjønner vi at misjon ikke bare kan være en oppgave for de få: Det er en oppgave som påhviler oss alle, for vi er døpt og sendt.

 

 

 

Oslo, 20. oktober 2019

 

p. Pål Bratbak

sogneprest i St. Olav domkirkemenighet, Oslo

 

Les også

 

Besøk også