Religiøse ledere: Ut mot legeassistert selvmord

ERKLÆRING MOT DØDSHJELP: Representanter for de abrahamittiske religionene signerer en erklæring mot blant annet aktiv dødshjelp i Vatikanet 28. oktober 2019. Foto: Vatican Media

Kristne, jødiske og muslimske ledere overleverte denne uken en erklæring til pave Frans hvor de uttrykker absolutt motstand mot aktiv dødshjelp og legeassistert selvmord, og full støtte til lindrende, palliativ, behandling, skriver Catholic News Agency (CNA).

Dokumentet ble signert i Vatikanet den 28. oktober av erkebiskop Vincenzo Paglia, president for Det pavelige akademi for Livet, og av representanter for den jødiske og islamske tro. Det ble overrakt  pave Frans under en audiens.

Bør forbys

I erklæringen står det at de tre abrahamittiske religionene «er imot enhver form for dødshjelp – som er den direkte, bevisste og forsettlige handlingen om å ta liv - samt legeassistert selvmord – som er den direkte, bevisste og forsettlige støtten til å begå selvmord - fordi disse handlingene står i fundamental motsetning til den umistelige verdien av menneskeliv.  De er i sin natur moralsk og religiøst gale, og bør forbys uten unntak.»

Dokumentet understreker også helsepersonells rett til ikke å bli tvunget eller presset til direkte eller indirekte å hjelpe til med en forsettlig død av en pasient gjennom assistert selvmord eller noen form for dødshjelp, spesielt når dette gjøres i strid med personellets religiøse tro.

Selv om slike handlinger er godkjent av det lokale rettssystemet, faller «moralske motforestillinger i spørsmål om liv og død under en samvittighetsfrihet som bør respekteres universelt. Helsepersonell har ansvaret for å gi syke best mulig behandling og omsorg,» heter det.

Foreslått for paven

Ideen til erklæringen kommer fra rabbiner Avraham Steinberg, en israelsk medisinsk etiker, som foreslo den for pave Frans. Paven overlot prosjektet til Det pavelige akademi for Livet, som satte ned en interreligiøs komité til å forfatte erklæringen.

Erklæringen understreker at den katolske, jødiske og islamske tro «deler felles mål og er helt enige i sin tilnærming til slutten-på-livet situasjoner.» Den påpeker også at disse prinsippene kan komme i konflikt med «nåværende sekulære humanistiske verdier og praksis.»

Rapportens innledning poengterer at «moralske, religiøse, sosiale og juridiske aspekter ved behandlingen av døende», er blant de mest komplekse og mest diskuterte i dagens medisinske debatt.

Spørsmål om livets slutt byr på vanskelige dilemmaer, heter det.

Forsterket

Disse er blitt forsterket de siste årene på grunn av den vitenskapelig-teknologisk utviklingen, endringer i forholdet mellom pasient og lege, kulturelle endringer samt en økende mangel på ressurser mange steder til å dekke utgifter til medisinsk behandling.

Disse dilemmaene er ikke først og fremst medisinske eller vitenskapelige, men «sosiale, etiske, religiøse, juridiske og kulturelle,» og, heter det videre: «Menneskelig intervensjon i form av medisinsk behandling og teknologi er bare berettiget i form av hjelpen den kan gi.»

Erklæringen sier at «når døden er nært forestående, til tross for behandling og alle virkemidler, er det berettiget å ta beslutningen om å holde tilbake visse former for medisinsk behandling som bare vil forlenge et liv i stor smerte og lidelse.»

«Imidlertid bør både helsetjenestene og samfunnet respektere ønsket fra en døende pasient om å forlenge eller bevare livet sitt selv i ytterligere en kort periode med kliniske virkemidler.»

Katekismen

Den katolske kirkes katekisme lærer at en person legitimt kan velge å avvikle medisinske prosedyrer som er «overdrevne», det vil si «tyngende, farlige, ekstraordinære eller uforholdsmessige i forhold til det forventede resultat.»

Erklæringen definerer en «døende pasient» som en som har «en dødelig, uhelbredelig og irreversibel sykdom», og som befinner seg i et stadium hvor døden sannsynligvis vil inntreffe i løpet av noen måneder», som et resultat av sykdommen eller gjennom direkte komplikasjoner som følge av den - til tross for den beste diagnostiske og terapeutiske innsatsen.

Erklæringen støtter og oppmuntrer til profesjonell palliativ omsorg og behandling for alle, overalt, og berømmer lover og retningslinjer som beskytter et døende menneskes verdighet.

Den erklærer også en forpliktelse til å samarbeide med lokalsamfunn om etiske spørsmål på dette området, og til å øke borgernes bevissthet om palliativ omsorg og helsetjenester.

Ikke byrde

De religiøse lederne fremhever forpliktelsen samfunnet har til å hjelpe pasienter til ikke å føle seg som en byrde, og til å hjelpe dem til å anerkjenne og verdsette deres egen livsverdighet, «som fortjener omsorg og behandling inntil livets finner sin naturlige slutt.»

Erklæringen oppfordrer også beslutningstagere, myndigheter og helsepersonell til å bli kjent med troen og læren til disse tre religionene, for på den måten å kunne gi medisinsk hjelp i samsvar med pasientenes tro.

«Mens vi applauderer vitenskapen for medisinske fremskritt som forhindrer og kurerer sykdom, må vi også ta inn over oss at hvert liv uunngåelig også vil erfare døden. Omsorgen for et døende menneske, er både en del av vårt forvalteransvar for den guddommelige gave livet er, og av vårt etiske ansvar for et døende og lidende enkeltmenneske.» (CNA)