En leder med misjon

Begynner som Oslo katolske bispedømmes nye skolekontorleder 15. april 2020

NY SKOLELEDER: Anne-Rigmor Stock Evjes tittel er «leder for Oslo katolske bispedømmes skolekontor». Hun tar over etter Gjermund Høgh, som har vært skoleråd for Oslo katolske bispedømme siden 1. august 2009. Han Har siste arbeidsdag 30. juni 2020.

 

Den gode katolske skole handler om mer enn basisfagene norsk, engelsk og matte for den nye lederen av bispedømmets skolekontor Anne-Rigmor Stock Evje: Den skal bygge hele mennesket.

 

Tekst og foto: Petter T. Stocke-Nicolaisen

 

Anne-Rigmor skulle bli sykepleier. Moren var det, søsteren og tanter. Hun dro ned til Oslo fra Vadsø og arbeidet et halvt år ved Lovisenberg diakonale sykehus. Da sto det klart for henne:

– Det var ikke helsearbeider jeg skulle bli.

Hun byttet den ene høyden i Oslo med en annen, og flyttet fra Lovisenberg til Blindern. Fagene tysk, nordisk og kristendom er skrevet inn i vidnesmålet fra Universitetet i Oslo og Det teologiske Menighetsfakultet.

– Jeg hadde opprinnelig planlagt å ta et tredje språkfag, nemlig engelsk. Da kom det klar beskjed: ‘Ikke gjør det. Det blir for mye skriftlig rettearbeid!’

Anne-Rigmor er takknemlig for at hun fulgte rådet. Ikke fordi hun er fryktet ekstra-arbeidet, men fordi hun kom til å elske kristendom:

­– Det var et fantastisk fag: Jesu samtid, teologien, bibelforskning: Faget favner hele vår kulturarv.

Etter å blitt gift, sendt mannen til sjøs og satt tre velskapte barn til verden, tok hun i 2001 hovedfag i sitt yndlingsfag med oppgaven «Korset i lotusblomsten». 

Da hadde hun alt arbeidet som lærer siden 1985.

 

«Det gir meg stor glede å kunne gi av egen kunnskap og erfaring; det skjønte jeg nok allerede da jeg bestemte meg for læreryrket.»

 

Kirkebenkspedagogikk

Svaret på spørsmålet «Hvorfor ble du lærer» ender med «Jeg har en drøm om å dra på kvedarkurs i Rauland.» Det høres merkelig ut, men er egentlig bare bemerkelsesverdig. Anne-Rigmor er glad i å fortelle, glad i å synge – og glad for å kunne dele med andre.  

– Jeg kan virke ganske spontan i mine avgjørelser, så også i dette tilfellet, sier Anne-Rigmor om yrkesvalget: Hun har alltid blitt begeistret av å formidle, til barn, unge og voksne.

– Det gir meg stor glede å kunne gi av egen kunnskap og erfaring; det skjønte jeg nok allerede da jeg bestemte meg for læreryrket, sier hun og forteller at hun som barn kunne gå alene i Vadsø kirke for å delta i gudstjenesten og lytte til musikken:

– Salmeskattene, Bach ... jeg mottok min klassiske dannelse i musikk på de harde trebenkene i min barndoms kirke, sier hun.

Der kom musikkgleden, som senere ble til en glede over også å kunne dele sang og toner med andre. Anne-Rigmor har vært korist i MF-koret (Menighetsfakultetet), i kirkekoret på hjemstedet Tjøme, i St. Olav kirke i Tønsberg og styreleder i MiSK (Musikk i Sandefjord kirke). 

– Man mister ingenting ved å konvertere fra protestantismen til katolisismen: Salmeskatten forsvinner ikke og man får gregorianikken i tillegg, utbryter Anne-Rigmor, som bærer på en hemmelig musikk-drøm.

– Jeg ønsker å dra på kvedarkurs i Rauland!

OM DEN KATOLSKE SKOLEN: – I den katolske skolen tar man
det innover seg at mennesket er skapt i Guds bilde: Barna og de unge
skal helliggjøres med Gud som mål, sier ny skoleleder Anne-Rigmor Stock Evje.

Det sekulære brøl

Anne-Rigmor har 35-årsjubileum som lærer i 2020. Hun har vært adjunkt og deretter lektor i den offentlige skolen. Hun avslutter undervisningskarrieren som studierektor ved Nøtterøy videregående skole.

– Er læreryrket ditt kall?

– Ja, det kan du si: mitt legapostolat. Når jeg har vært i den offentlige skole i så mange år, har jeg merket begrensningene: Vi skal orientere, ikke skape tro, for skolen er sekulær. Det å kunne arbeide uten hindringer for å fremme kristentroen, har vært et ønske hele mitt liv, forteller Anne-Rigmor. Som skoleleder i Den katolske kirke får hun endelig sjansen til å gjøre noe med sitt misjonssavn. 

– Kunnskap er viktig. Når vi formidler den, kan vi blant annet ta livet av noen av de historiske løgnene som verserer om Kirken.

– Slik som heksebrenning. Det var ikke de katolske prester som brant uskyldige kvinner i Norge; det skjedde etter reformasjonen og ofte drevet frem av høyst verdslige sorenskrivere.

– Hva mener du er en god skole?

– En god skole er en skole der alle ansatte arbeider for å iverksette det oppdraget som er gitt i formålsparagrafen i Opplæringsloven og Overordnet del av læreplanen, sier Anne-Rigmor. Synes du dette svaret virker litt teknisk eller formalistisk? Tenk igjen!

– Det er prosalyrikk, lover den kommende skolekontorlederen, og beretter at hun nylig var på samling i Las Palmas med skoleråd Gjermund Høgh, rektorene, skoleprestene og professor Gerald Cattaro ved Fordham University, USA. Da de gjennomgikk formålsparagrafen i Opplæringsloven med ham, kom svaret prompte: «Dette kan dere stenke vievann på – den er jo katolsk!».

– Gjør man det som står der, skaper man en god skole som tar vare på vår kulturarv og preges av nestekjærlighet og tilgivelse, mener hun og resonnerer videre utfra sin egen lærererfaring:  

– De lærerne som virkelig lykkes, det er de som får elevenes tillit. Den oppnår de, fordi de møter elevene som medmennesker, fordi de har stor kunnskap om faget sitt – og så klarer de å formidle den, forteller Anne-Rigmor og går ad fontes, til kildene, nemlig gresk retorikk og etikk: Som lærer må du ha din ethos på plass: Du er et troverdig menneske, fordi du vil elevene vel. Du representerer logos: Du skal kunne faget ditt. Til slutt må du vekke pathos: Da skaper du engasjement.

– Og hva er en god katolsk skole?

– Det samme som en offentlig skole, bare bedre, svarer skolelederen spøkefullt – og tenker seg om.

– Du vet, vi setter skolen inn i evighetens perspektiv, fordi vi forankrer alt i Skaperen. Det gir en annen og ny mening: Kristus er sentrum og barna skal oppdras i og til tro. I den katolske skolen tar man det innover seg at mennesket er skapt i Guds bilde: Barna og de unge skal helliggjøres med Gud som mål, proklamerer Anne-Rigmor. Evigheten er dog ikke det eneste saliggjørende for det katolske skoleprosjekt, som heller ikke ignorerer sin høyst midlertidige samtid: I protestantiske samfunn har man slitt med å forene tro og vitenskap. Slik har ikke vi det ikke i Den katolske kirke, mener Anne-Rigmor. Hun er opptatt av at det ikke er noen motsetning mellom tro og vitenskap, tvert imot:  

– Det er et stort sekulært brøl derute – vi må sørge for at elevene våre kan stå trygt i det. Da må de vite hva Kirken står for, ikke bare gjennom Katekismen; de må kjenne vår historie.

 

«Når jeg våkner, korser jeg meg. Jeg ber for min familie og jeg ber tidebønner. Sistnevnte er som kjent også for Kirken og verden. Å gå jevnlig til messe er en del av livet. Jeg kan ikke leve uten troen.»

 

Den store kjærligheten

– Den katolske skoles unike gave til barn og unge er det holistiske menneskesynet. Kunnskap, liturgi, sakramentene, det sosiale miljøet – alt dette skal gi næring til hele mennesket, sier Anne-Rigmor. Ikke å undre seg over at hun bestemte seg for å søke om stillingen som Kirkens nye skolekontorleder.  

– Jeg tror vi kan tale om et kall – jeg vil tjene Kirken. Formidlingen har på sett og vis alltid vært mitt legapostolat. Det utførte jeg i Den norske kirke og det har fulgt meg over i Den katolske kirke. Jeg har spesielt arbeidet med katekese – og det er utfordrende, vedgår Anne-Rigmor: Det er nemlig ikke lett å arbeide med små barn, som ikke bare skal lære seg å be, men forstå å sette pris på det. Tjenesten som katekeselærer har gitt henne en ny forståelse av den katolske skoles oppdrag i verden:

– Den katolske skole i dag er kanskje den viktigste misjonsarenaen ved siden av messen og det pastorale arbeidet. Der har man virkelig sjansen til å gi barna en dypere oppdragelse og opplæring i Kirkens tro.

– Du har arbeidet som adjunkt, lektor og studierektor siden 1985. Kan du fortelle om en opplevelse som gjorde deg stolt som lærer?

– Det som har gjort meg lykkelig, er følelsen av å ha mestret lærerrollen: Når tidligere elever kommer og gir meg en klem og takker for at jeg var deres lærer. Når elevene er glad for å møte meg igjen, rett og slett. Da blir jeg rørt, sier Anne-Rigmor, som ikke legger skjul på at både troen på elevene og ikke minst Troen på Gud, alltid har stått sentralt i hennes voksenliv. 

– Hva betyr troen for deg?

– Når jeg våkner, korser jeg meg. Jeg ber for min familie og jeg ber tidebønner. Sistnevnte er som kjent også for Kirken og verden. Å gå jevnlig til messe er en del av livet. Jeg kan ikke leve uten troen, sier Anne-Rigmor.  Det er grunnpilaren i en hverdag, som i seg selv er rik på opplevelser: Hun bor på Tjøme sammen med sin mann, tre border collies og – naturligvis – en flokk sauer.

– Jeg hadde også min bonderomantiske periode med høns på tunet, betror Anne-Rigmor oss i hemmelighet.

Sammen har hun og ektemannen tre barn, som alle er voksne og utflyttet. De har vært gift siden tidlig 80-tall, og møttes under midtnattsolen:

– Jeg var hjemme i Vadsø på sommerferie og traff en løytnant på «KNM Vadsø», som patruljerte russergrensen. Han var vokst opp i saltvann utenfor Nøtterøy, og drømte om å bli los. Det ble han, men først var det utenlandsfart: Ni år på cruiseskip i Karibien, mens jeg var hjemme med barn og lærerstilling, sier Anne-Rigmor:

– Nå, når han endelig er los i Oslofjorden, tror han at han er bonde. Sånn er det med gamle gubber som oppdager at det er artig med dyr.

– Har det vært viktig for deg å oppdra dine barn i troen?

– Det har viktig, men det var innenfor Den norske kirke. Jeg er den eneste katolikken i familien (enn så lenge). Min vandring til Den katolske kirke var min egen vandring, men jeg tror de synes det er en berikelse at mor ble katolikk.

– Og hvorfor ble du det?

– Det er en lang historie: Jeg husker at jeg så paven på TV på 60-tallet og ikke lenge etter møtte jeg en nonne. Det var noe de hadde, noe mer ... Jeg la merke til det, men hadde vanskelig for å sette ord på det. Følelsen kom igjen når protestantiske prester skulle hente noe frem fra kildene, som alltid var katolsk. Da jeg gikk i katolsk messe for første gang, var jeg sliten, men følte fra første stund at «her er det messen som bærer meg». For meg er det en stor trygghet å være i Den katolske kirkes fulle fellesskap: Da er jeg ved kildene, for ikke å si Kilden.

 

Om Anne-Rigmor Stock Evje

• Aktuell: Ansatt som leder for Oslo katolske bispedømmes skolekontor
• Født: 1960, i Vadsø
• Familie: gift, 3 barn
• Arbeid (i utvalg):
  • 2011– : Vestfold fylkeskommune, studierektor
  • 2000 – 08.2009: Nøtterøy videregående skole, lektor
  • 1990 – 07.1999: Greveskogen videregående skole, adjunkt
  • 1979 – 01.1980: Lovisenberg sykehus, Oslo, pleieassistent
• Utdannelse:
  • Kristendomskunnskap hovedfag, nordisk mellomfag, tysk grunnfag, pedagogisk seminar og ex.phil., Det teologiske Menighetsfakultet og Universitetet i Oslo
  • Rektorutdanning, Norges Handelshøyskole/Administrativt Forskningsfond