Menighetspraksis: Herren kaller ikke de kvalifiserte, han kvalifiserer dem Han kaller

Til vanlig studerer prestestudentene for Oslo katolske bispedømme ved det engelske presteseminaret i Roma. Etter semesterslutt og da koronarestriksjonene gjorde det mulig, reiste de til Norge for å tilbringe sommeren hjemme. Før de vendte tilbake til Kirkens sentrum – Roma – har de hatt menighetspraksis i bispedømmet.

PRESTEKANDIDAT: Mathias Ledum er prestekandidat for Oslo katolske bispedømme. Under praksistiden i St. Olav menighet, Tønsberg feiret Mathias morgenmesse i St. Elisabethsøstrenes kapell. Her sammen med priorinne Sr. M. Karolina Bogoczová. Foto: Rino Hals.

 

Før Mathias Ledum vendte tilbake til Roma for å fortsette prestestudiene, hadde han menighetspraksis i St. Olav menighet, Tønsberg. Praksistiden har gitt han noe solid å tygge på til videre refleksjon av prestekallet. – Praksistiden blir en slags lakmustest på om det er dette livet Gud kaller oss til, sier Mathias Ledum. 

 

Tekst: Kathrine Låver

 

Ifjor hadde prestekandidat Mathias Ledum menighetspraksis i St. Svithun menighet, Stavanger. I år har han vært utplassert i St. Olav menighet, Tønsberg.

– Hvordan har praksistiden i St. Olav menighet vært, Mathias? Har det vært annerledes enn i 2020?

– Alle menigheter er ulike og har således hvert sitt å by på! Da blir praksistiden naturligvis også annerledes fra menighet til menighet, og det synes jeg er noe som gjør det enda mer lærerikt og meningsfullt.

Mathias forteller at helt siden han ankom St. Olav i Tønsberg, har han opplevd stor velvilje, raushet og imøtekommenhet.

– Ikke minst vært har jeg fått se en menighet som er tett sammenknyttet – lik en familie, der kulturelle, språklige, liturgiske forskjeller lever i en slags harmonisk sameksistens i felles tilbedelse av Gud og streben etter et hellig liv. Så jeg vil si at jeg nok en gang har hatt en velsignet tid i menighetspraksis, forteller Mathias. 

– Hva består dagene av?

– Alle dager i menighetslivet er annerledes, man vet aldri hvilke overraskelser Gud har liggende på lur! Når det er sagt, er det jo en viss rytme som preger enhver menighet. Liturgien er selve pulsslaget i menigheten; gjennom den har jeg fått be både for og sammen med menigheten ved stille meditasjon i sognekirken, morgenmesse i søstrenes kapell eller tidebønn i ruinene av det gamle St. Olavsklosteret.

 

NYE VENNER: Mathias er utrolig glad for all vennlighet, som er blitt vist ham av så mange mennesker i menigheten. – Jeg er blitt velsignet med nye vennskap, som ser jeg frem til fortsettelsen av, sier Mathias.

 

Trofaste frivillige 

På hverdagene er kontoret bemannet av et sett med ivrige og trofaste frivillige, itillegg til én ansatt. Mathias forteller at det har vært mange interessante og gode samtaler med dem.

Oppgavene har bestått av alt fra å skrive dåpsattester, klistre adresselapper på katekesebrev, lage hefter til Marialegionen og ministrantlaget, til å forberede katekese samt planlegge ministrant- og ungdomsarbeid. I tillegg har det være andre mer uventede ting som begravelse, skolebesøk og spontane samtaler med folk som kom innom kirken.

– I helgene var det naturligvis mer program, og siden jeg var så heldig med timingen, så fikk jeg både vært med på konfirmasjon og førstekommunion for årets kull, i tillegg til å ha katekese med det kommende konfirmantkullet og de øvrige katekesebarna. Vi hadde også en samling for ministrantene og oppstart for menighetens ungdomslag AKUTT (Aktiv Katolsk Ungdom i Tønsbergtraktene). Jeg rakk å være med på mye moro innen de fire ukene var omme, sier Mathias.

Som seg hør og bør  ble det også tid til å utforske den vakre byen med dens spennende historie og dype katolske røtter. Blant fotsporene til prinsesse Kristina, «jesuitt-agenten» Kloster-Lasse og Jahn Teigen, fant Mathias imponerende kirkeruiner fra middelalderen, fine strender, mektige vikingskip, en morsom skatepark og ikke minst: Jahn Teigen-museet.

– Hva har du likt best med praksistiden?

– Det som slår meg hver gang jeg er i praksis, er hvordan tiden i en menighet gjør at jeg kommer i bedre kontakt med kallet.  Praksistiden blir en slags jevnlig lakmustest på om det er dette livet Gud kaller oss til, siden det er ute i felten at Gud lar oss kjenne tydeligere på kropp og sjel hva det innebærer å være Hans prest, med både de fine sidene, så vel som de utfordrende.

Istedenfor å ramse opp – i konkurrerende rekkefølge – hva som har vært best med praksistiden, sier Mathias at han har likt aller best at praksistiden har gitt ham noe å glede seg til, samt noe solid å tygge på til videre refleksjon over prestekallet. 

– Jeg vil likevel understreke at jeg har vært utrolig glad for all vennlighet, som jeg er blitt vist, uansett om vi befant oss på kirketrappa, i skateparken, på korfest eller hjemme hos familier. Jeg har nå nye vennskap, som ser jeg frem til fortsettelsen av. Jeg møtte til og med en annen katolsk gudbrandsdøl, noe som skjer ganske sjelden, vedgår Mathias.

 

TAKKNEMLIG: – Ikke minst skylder jeg sogneadministrator p. Johannes en stor takk for all veiledning, oppfølging og oppmuntring, og ikke mindre til familien Hareide, som huset meg under hele praksisoppholdet, hvilket gjorde at jeg hadde et trygt, avslappende og lattermildt hjem å vende tilbake til etter lange dager i «Herrens vingård» og et hjem der jeg kjente meg tatt vare på som et ekte familiemedlem, sier Mathias.

 

Prest uansett hva

– Du er ett år videre i formasjonsløpet til å bli presteordinert. Hvilke refleksjoner har du gjort deg iløpet av året?
– Mye skjer på ett år, og det er ikke lett å sette presise ord på hvilke prosesser som skjer i sitt indre. Det jeg kan si, er at mitt ønske om å tjene Gud som prest vedvarer. Selv om det er tider med utfordringer, kors å bære og øyeblikk hvor jeg føler at jeg ikke har den minste anelse av hva jeg gjør, sier Mathias. Men iveren etter å tjene i det han kaller for «Herrens vingård», vedvarer.

– Jeg prøver å minne meg selv på at mitt viktigste kall er å følge Guds vilje, og at det er en reell mulighet for at han ikke kaller meg til å være prest. Derfor prøver jeg å leve med en radikal åpenhet for Guds vilje. At Hans vilje er viktigere enn min egen, og at jeg bare kan bli lykkelig ved å følge Ham.

Mathias forteller at han i begynnelsen var mer preget av innstillingen at han skulle bli prest «uansett hva».
Nå som kallet har modnet gjennom de tilbakelagte tre årene av formasjonsløpet, har han en større følelse av indre løsrivelse fra dette ønske.

– Det betyr ikke at ønsket har blitt mindre, tvert imot, det betyr heller at mitt eget ønske om å bli prest underordnes Guds større vilje, slik at jeg kan følge Gud dit Han leder meg, og ikke at jeg forfølger en egoistisk drøm om selvrealisering.

 

EGOISTISK DRØM: Prestekallet til Mathias har gått fra å være «vil bli prest uansett hva» til å la kallet underordnes Guds vilje. Mathias vil følge Gud dit Han leder han, og ikke forfølge en egoistisk drøm om selvrealisering.

 

Det daglige brød

Rett før sommeren ble Mathias innsatt som lektor, og det preget ham både før og etter innsettelsen. «Lektor» (lector), eg. foreleser, er en tjeneste kjent fra 100-tallet, senere et embete. Hovedoppgaven er å lese bibelske tekster (utenom Evangeliet) under liturgisk gudstjeneste. Motivert av forberedelsene til lektoratet begynte Mathias å gjøre Bibelen til en større del av sitt daglige liv.

– Jeg må innrømme, til min store skam, at før jeg begynte mitt andre år her i Roma, hadde jeg ikke engasjert meg særlig i å lese og be med Bibelen. Å be over Messens lesninger, ha Lectio Divina med dagens evangelielesing, lese fritt i Bibelen og bruke studiebibel eller andre ressurser for å bedre forstå, lese og be med Bibelen, er alle vaner som har blitt mitt daglige brød, sier han.

Mathias forteller at ved å fordype seg i frelseshistorien, blir det mer og mer tydelig hvordan Gud har åpenbart seg selv, hvordan Han elsker sitt folk og hva Gud kaller ham til. Det hjelper ham også i tøffe tider.

– Å lese utallige historier om profeter, konger, disiplers fiaskoer, prestasjoner og omvendelse har vist meg den store kompleksiteten i den menneskelige tilværelse. Å se hvordan mennesker gjennom frelseshistorien har håndtert enorme lidelser, båret tunge byrder og til tider følt seg forlatt av Gud, har også hjulpet meg til å holde ut gjennom tøffe tider i mitt eget liv. Like viktig er at man ser hvordan Gud går inn i disse menneskers livsdrama for å vise – igjen og igjen – hvilken enorm kjærlighet Han har for oss. Når vi leser en historie, blir vi også kjent med forfatteren bak; Bibelen er selvsagt intet unntak. 

 

DISIPPEL: – Å se at disiplene, som var så nær Vårherre iløpet av hans jordiske liv, stadig tok feil, ble overvunnet av frykt, var begrenset av sin angst og ikke minst hadde en livslang pågående omvendelse, har hjulpet meg med å betro min skjelneprosess mer helhjertet til Guds nåde og forsyn, sier Mathias. Mathias ministrerer under seljumannamessen på øya Selja.

 

«Konfigurasjon-stadiet»

Nå som praksistiden er over her i Norge, vender prestestudentene tilbake til Roma for videre studier. Dette året begynner Mathias på teologistudiene ved Det pavelige universitetet Gregoriana, noe han ser veldig frem til.

– Det tredje (etter propaedeutisk år) året av formasjonen kalles ofte «konfigurasjon-stadiet». De to første kalles «disippel-stadiet», og jeg kan bekrefte at min barnlig tillit til Guds vilje har vokst på denne reisen. Det har vært en pågående prosess for å forbli hos Ham, følge Ham dag for dag og bli bedre kjent med Ham, sier Mathias.  

For å forstå hvordan han kan leve «disippelskapet» på en sannere måte, prøver Mathias å gå i de første disiplenes sko. 

– I deres eksempel har jeg funnet stor hjelp. Slik som de, har også jeg reflektert over min egen syndighet, uverdighet, behov for frelse og avhengighet av nåde. Til tross for alt dette, har jeg også opplevd Mesterens stemme som kontinuerlig sier «Følg meg», sier Mathias.

Å være en disippel innebærer for Mathias ikke å bli fastlås, eller «stuck» – som er uttrykket han selv benytter – i det tidligere livet, uansett hva det måtte ha vært.

– Det krever å ta imot invitasjonen til et nytt liv, som begynner allerede i dåpen og fortsetter resten av livet. Å se at disiplene, som var så nær Vårherre iløpet av hans jordiske liv, stadig tok feil, ble overvunnet av frykt, var begrenset av sin angst og ikke minst hadde en livslang pågående omvendelse, har hjulpet meg med å betro min skjelneprosess mer helhjertet til Guds nåde og forsyn. Herren kaller ikke de kvalifiserte, Han kvalifiserer dem Han kaller.

 

LYKKELIG: – Hans vilje er viktigere enn min egen, og jeg bare kan bli lykkelig ved å følge Ham, sier Mathias. Foto: Ragnhild Aadland Høen

Nå som konfigurasjonstadiet starter, betyr det ikke at man i mindre grad blir disippel, det er en livslang prosess, mener Mathias.

– Hva betyr det?

– Det betyr at man i tillegg til å følge Herren trofast, vil være Ham lik i alt og la hele seg konfigureres (dannes, formes) etter Kristi eksempel i sine tanker, ord og gjerninger. Det er derfor man på dette stadiet mottar lektorat og akolytat, og senere diakon- og prestevielse. Jesus, vår Yppersteprest, skal i større grad gjøres synlig i våre liv og vi skal gradvis grunnfestes i Den Gode Hyrdes ideal, Han som kjenner sine får, gir sitt liv for dem og sanker inn dem som har gått bort fra flokken. Med andre ord skal vi la Johannes døperens ord være vårt valgspråk: «Han skal vokse, jeg skal avta»  (Joh 3,30), forklarer Mathias.  

 

Les mer om praksistiden til de andre prestestudentene:

• Menighetspraksis: Vitner om Kristus i både matte og kunst og håndverk
• Prestestudent: Fra et isolert miljø i Roma til menighetspraksis i en travel menighet 

 

Få med deg også dette:

• Norge gjenåpnes lørdag 25. september kl. 16: – Jeg takker Gud for hans beskyttelse
• Serck-Hanssens nye bok: – Et mesterverk på 350 sider