Pavens preken på Malta: Å gå i skole hos Jesus
MESSE-MASSE: Malteserne fylte «Granaries»-plassen i byen Floriana da pave Frans feiret Den hellige messe der søndag 3. april. Foto: Omar Camilleri, Department of Information-Malta / Reuters / NTB
Går vi til Jesus, og i så fall hvorfor? For å lære av ham, slik folk på tempelplassen gjorde? Eller for å sette ham på prøve, slik de skriftlærde gjorde? Eller kanskje vi, likesom kvinnen anklaget for ekteskapsbrudd, er havnet i grøfta og til vår største forundring får oppleve at Gud drar oss ut av grøfta og tilgir oss alt?
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro
Vatican News
Søndag 3. april feiret pave Frans messe på «Granaries»-plassen i byen Floriana, like ved Valletta, under sitt to dager lange besøk på Malta med følgende motto: «De var uvanlig hjelpsomme mot oss» (jf. Apg 28,2).
Evangelieteksten var:
Jesus gikk ut til Oljeberget. Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. […] (Joh 8,1–11 fra Bibel 2011)
Her følger hele prekenen:
«Hele folkemengden samlet seg om ham»
«Tidlig neste morgen kom [Jesus] til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham» (Joh 8,2). Slik begynner beretningen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. Bakgrunnen er rolig: en tidlig morgenstund på det hellige sted, i hjertet av Jerusalem. Hovedpersonen er Guds folk, som på tempelplassen søker Jesus, Mesteren: De ønsker å lytte til ham, for det han sier er opplysende og varmende. Hans lære er slett ikke abstrakt, den rører ved deres liv, den befrir, forvandler og fornyer det. Her ser vi gudsfolkets «teft». Det nøyer seg ikke med tempelet av steiner, men samler seg rundt Jesu person. I denne beretningen får vi et glimt av trosfelleskapet til alle tider, av Guds hellige folk, som her på Malta er tallrikt og levende. Det er trofast i sin søken etter Herren, det holder fast ved en konkret og opplevd tro. Det skal dere ha takk for.
Men ikke alle møtte opp
Jesus tar seg tid til dem som kommer løpende til ham. «Han satte seg», står det i evangeliet, «og begynte å undervise dem». Men noen plasser står tomme ved Jesu skole: Kvinnen og hennes anklagere er fraværende. Av forskjellige årsaker er de ikke møtt opp hos Mesteren sammen med de andre: De skriftlærde og fariseerne mener at de allerede vet alt, at de ikke trenger Jesu lære; kvinnen derimot er et menneske som har gått seg vill i sin søken etter lykken på gale veier. De er altså fraværende av forskjellige årsaker, og ulike er også enden på deres historier. La oss se nærmere på alle dem som var fraværende.
Anklagerne. De kjenner ikke Gud
For det første har vi kvinnens anklagere. I dem som ser vi et bilde av alle dem som roser seg av å være rettferdige, av å overholde Guds lov, av å være skikkelige og anstendige mennesker. De gir ikke akt på sine egne feil, men er meget oppmerksomme når det gjelder å oppspore andres. Når de går til Jesus, er det ikke med åpent hjerte, for å lytte til ham, men «for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for». Denne hensikten viser disse dannede og religiøse menneskenes innerste. Riktignok kjenner de Skriften og vanker i tempelet, men de underordner alt under sine egeninteresser og bekjemper ikke de onde tankene som rører seg i deres hjerte. I folks øyne er de eksperter på Gud, men det er nettopp de som ikke kjenner Jesus; de anser ham tvertimot for en fiende og vil ta livet av ham. For å gjøre det stiller de et menneske opp foran ham, som om det var en ting, omtaler henne foraktelig som «denne kvinnen» og beskylder henne offentlig for ekteskapsbrudd. De presset på for å få kvinnen steinet, og lot sin motvilje mot Jesu barmhjertighet gå ut over henne. Og alt dette gjør de under dekke av sitt ry som religiøse mennesker.
Går vi selv virkelig i skole hos Mesteren?
Brødre og søstre, disse personene sier oss at også i vår egen religiøsitet kan det snike seg inn et fortærende hykleri og den last det er stadig å rette fingeren mot andre. I enhver tidsalder, i ethvert fellesskap. Det er alltid fare for at vi misforstår Jesus, for å ha hans navn på våre lepper, men å fornekte ham med det vi faktisk gjør. Og det kan skje også under bannere med kors på. Av hva kan vi da se om vi er disipler i Mesterens skole? Av vårt blikk, av hvordan vi ser på vår neste og hvordan vi ser på oss selv. Dette er det kritiske punktet når det gjelder å definere vår tilhørighet.
Hvordan ser vi på andre?
Av hvordan vi ser på vår neste: Gjør vi det med et blikk fullt av barmhjertighet, slik Jesus viser oss i dag, eller med et fordømmende, ja til og med foraktelig blikk, likesom anklagerne i evangeliet, som er selvoppnevnte forkjempere for Gud, men som ikke legger merke til at de tramper på sine søsken. I virkeligheten er det slik at de som tror at de kan forsvare troen ved å rette fingeren mot andre kan hende har et religiøst syn, men de slutter seg ikke til evangeliets ånd, for de glemmer barmhjertigheten, som er Guds hjerte.
Hvordan ser vi på oss selv?
For å forstå om vi er sanne disipler av Mesteren eller ikke, må vi også undersøke hvordan vi ser på oss selv. Kvinnens anklagere er overbevist om at de ikke har noe å lære. De har jo faktisk et perfekt apparat, men mangler hjertets sannhet. De står for alle troende, i alle tidsaldre, som gjør troen til et element i sin fasade, der altså det mest slående er et høytidlige ytre, men der den indre fattigdom mangler, det som er menneskets mest dyrebare skatt. Det som teller for Jesus er jo åpenheten og beredvilligheten hos dem som ikke føler at de allerede er kommet i mål, men at de stadig trenger frelse. Det vil da gjøre oss godt, både når vi ber og når vi deltar i fine gudstjenester, å spørre oss om vi er samstemt med Gud. Vi kan spørre ham direkte: «Jesus, jeg er her med deg, men hva vil du av meg? Hva er det i mitt hjerte, i mitt liv, som du vil at jeg skal endre på? Hvordan vil du at jeg skal se på andre?» Å be slik vil gjøre oss godt, for Mesteren nøyer seg ikke med det ytre, men søker hjertets sannhet. Og når vi åpner vårt hjerte i sannhet, kan han gjøre undre i oss.
Kvinnen. «Heller ikke jeg fordømmer deg»
Det ser vi i kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd. Tilsynelatende er hun i en temmelig uopprettelig situasjon, men så åpner en ny, tidligere utenkelig horisont seg for hennes øyne. Hun var blitt overøst med fornærmelser og forventet seg uforsonlige ord og harde straffer. Men til sin forundring opplever hun at Gud tilgir henne. Han stiller henne en uventet fremtid i utsikt: «Har ingen fordømt deg?» sier Jesus til henne. «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (versene 10 og 11). For en forskjell mellom Mesteren og hennes anklagere! De siterte fra Skriften for å fordømme; Jesus, selve Guds Ord, oppreiser kvinnen fullstendig og gir henne håpet tilbake. Av denne historien lærer vi at alle bemerkninger som ikke er inspirert av nestekjærlighet og som ikke inneholder nestekjærlighet, bare vil kjøre dem som får dem enda lenger ned i grøften. Gud derimot lar alltid en mulighet stå åpen og vet alltid å finne veier til befrielse og frelse.
Tilgivelse kan gjøre oss selv tilgivende
Livet til denne kvinnen blir forandret takket være tilgivelsen. Barmhjertigheten og den arme møttes. Barmhjertighet og armod er der. Og kvinnen blir forandret. Det er mulig å tenke seg at hun, etter å ha blitt tilgitt av Jesus, i sin tur lærte å tilgi andre. Kanskje var det ikke lenger hardnakkede og onde mennesker hun så i sine anklagere, men dem som gjorde hennes møte med Jesus mulig. Herren vil at også vi, hans disipler, hans Kirke, som er blitt tilgitt av ham, selv blir utrettelige vitner om forsoning: vitner om en Gud som ikke kjenner ordet «uforbederlig»; om en Gud som alltid tilgir, alltid. Gud tilgir alltid. Det er vi som går lei av å be om tilgivelse. En Gud som fortsetter å ha tiltro til oss, og som alltid gir oss mulighet til å starte på nytt. Det finnes ingen synd og intet nederlag som, brakt til ham, ikke blir til en mulighet til å begynne et nytt og annerledes liv, i barmhjertighetens tegn. Det finnes ingen synd, som ikke kan ta denne veien. Gud tilgir alt. Alt.
Å lære av håpets Gud
Dette er Herren Jesus. Det er de som erfarer hans tilgivelse som virkelig kjenner ham. De som, likesom kvinnen i evangeliet, oppdager at Gud gjester oss gjennom våre indre sår. Nettopp der ønsker Herren å være nærværende, for han kom ikke for de friske, men for de syke (jf. Matt 9,12). Og denne kvinnen, som i sin elendighet får kjenne barmhjertigheten og som så, leget av Jesu tilgivelse, går ut i verden, foreslår oss, som Kirke, i dag å vende tilbake til evangeliets skole, å lære av håpets Gud, som alltid overrasker oss. Om vi tar etter ham vil vi ikke konsentrere oss om å avdekke synder, men fulle av kjærlighet gi oss til å søke etter syndere. Vi vil ikke drive og telle hvem som er møtt opp og hvem ikke, men gå ut på leting etter dem som er fraværende. Vi vil ikke igjen begynne å rette fingeren mot andre, men vi vil begynne å lytte. Vi vil ikke vrake dem som blir foraktet, men vi vil betrakte dem som anses som de siste for de første. Dette, brødre og søstre, lærer Jesus oss i dag med sitt eksempel. La ham slå oss med undring, og la oss med glede ta imot alt det nye han bringer.
Se pavens preken
Les også: