Følgende tekst fra Lukasevangeliet ble lest opp før pavens katekese:
Jesus tok dette opp og sa: «En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. Det samme gjorde en levitt. Han [kom,] så mannen og gikk rett forbi. Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. (Luk 10,30–33 fra Bibel 2024)
Her følger en oversettelse av katekesen:
Kjære brødre og søstre,
vi fortsetter å grunne over noen lignelser fra evangeliet. De gir oss en mulighet til å endre vårt perspektiv og til åpne oss for håp. Mangel på håp kan skyldes at vi låser oss fast i en rigid og lukket måte å se ting på, og lignelsene hjelper oss å betrakte dem fra en annen synsvinkel.
Den lovkyndige: «Hvem elsker meg?»
I dag vil jeg snakke om en ekspert, en kunnskapsrik og lovkyndig mann, som likevel trenger å endre perspektiv. For han er konsentrert om seg selv og har ikke øye for andre (jf. Luk 10,25–37). Han spør nemlig Jesus hvordan man kan «arve» evig liv, med et uttrykk som antyder at han ser det som en ubestridelig rett. Men bak dette spørsmålet skjuler det seg kanskje nettopp et behov for oppmerksomhet: Det eneste ordet han ber Jesus forklare er begrepet «neste», som bokstavelig talt betyr «den som er nær».
I dag vil jeg snakke om en ekspert, en kunnskapsrik og lovkyndig mann, som likevel trenger å endre perspektiv. For han er konsentrert om seg selv og har ikke øye for andre.
Fra «hvem er min neste» til «hvem viste seg som en neste?»
Jesus forteller derfor en lignelse som er en vandring for å forvandle det spørsmålet, for å gå fra «hvem elsker meg?» til «hvem elsket»? Det første er et umodent spørsmål, det andre er et spørsmål fra en voksent menneske som har forstått meningen med sitt liv. Det første spørsmålet er det vi kommer med når vi setter oss i et hjørne og venter, det andre er det som driver oss til å legge ut på vandring.
Vi kan miste alt
Den lignelsen som Jesus forteller utspiller seg nettopp på en vei – en vanskelig og ufremkommelig vei, akkurat som livet. På denne veien går en mann fra Jerusalem, byen på fjellet, ned til Jeriko, byen under havnivå. Dette bildet gir et forvarsel om det som kan komme til å skje, og som skjer: Mannen blir faktisk overfalt, banket opp, ranet og etterlatt halvdød. Det er en erfaring vi alle kan gjøre når situasjoner, mennesker – noen ganger til og med dem stolte på – tar fra oss alt og etterlater oss på bar bakke.
Medfølelse er menneskelig
Men livet består av møter, og i disse møtene kommer det fram hvem vi egentlig er. Vi står overfor andre, overfor deres sårbarhet og svakhet, og vi kan velge hva vi vil gjøre: å ta oss av dem, eller late som ingenting. En prest og en levitt kommer samme vei. Dette er menn som gjør tjeneste i tempelet i Jerusalem, som lever på et hellig sted. Men gudsdyrkelse gjør dem ikke automatisk til medfølende mennesker. Faktisk er medfølelse snarere et spørsmål om menneskelighet enn religion! Før vi er troende er vi kalt til å være mennesker.
Men gudsdyrkelse gjør dem ikke automatisk til medfølende mennesker. Faktisk er medfølelse snarere et spørsmål om menneskelighet enn religion! Før vi er troende er vi kalt til å være mennesker.
Vi haster lett videre
Vi kan tenke oss at den presten og den levitten har det travelt med å komme seg hjem etter å ha vært lenge i Jerusalem. Nettopp hastverk, som er så utbredt i vårt liv, hindrer oss ofte i å føle medfølelse. Den som mener at hans eller hennes reise må komme først, er ikke villig til å stanse for en annens skyld.
Samaritanen
Men så kommer en som virkelig klarer å stanse: Det er en samaritan, altså en som tilhører et foraktet folk (jf. 2 Kong 17). I hans tilfelle oppgir ikke teksten hvilken retning han gikk i, men sier bare at han var på reise. Religiøsitet er uviktig her. Denne samaritanen stanser rett og slett fordi han er et menneske som står overfor et annet menneske som trenger hjelp.
Religiøsitet er uviktig her. Denne samaritanen stanser rett og slett fordi han er et menneske som står overfor et annet menneske som trenger hjelp.
Hva gjør samaritanen?
Medfølelse uttrykkes gjennom konkrete handlinger. Evangelisten Lukas dveler ved det samaritanen gjør. Vi kaller ham «barmhjertig», men i teksten er han ganske enkelt et menneske: Samaritanen går bort til mannen, for om du vil hjelpe noen, kan du ikke holde avstand. Du må bli involvert, skitne deg til, kanskje bli uren. Samaritanen forbinder sårene mannens sår etter å ha renset dem med olje og vin. Han løfter ham opp på eselet, og påtar seg altså denne byrden, for det er når man er villig til å kjenne tyngden av den andres smerte at man virkelig hjelper. Han tar ham med til et herberge der han bruker penger, «to denarer», mer eller mindre to dagslønner. Og han forplikter seg til å komme tilbake og eventuelt betale mer, for den andre er ikke en pakke som skal leveres, men et menneske det må tas vare på.
Vi er den sårede; Jesus er samaritanen
Kjære brødre og søstre, når vil også vi være i stand til å stoppe opp på vår ferd og vise medfølelse? Når vi har forstått at den sårede mannen i veikanten står for hver og en av oss. Og da vil minnet om alle de gangene da Jesus stanset for å ta seg av oss gjør oss bedre i stand til å vise medfølelse.
Når vi har forstått at den sårede mannen i veikanten står for hver og en av oss. Og da vil minnet om alle de gangene da Jesus stanset for å ta seg av oss gjør oss bedre i stand til å vise medfølelse.
Bønn
Så la oss be om å vokse i menneskelighet, slik at våre relasjoner blir mer ekte og rike på medfølelse. La oss be Kristi Hjerte om nåde til stadig mer å ha hans sinnelag.
Generalaudiensen med engelske kommentarer
Les mer
- Katekesen hos Vatican News (norsk)
- Katekesen på Vatikanets nettsider (flere språk)
