Encyklikaen kommenteres av p. Erik Andreas Holth, kapellan i St. Paul menighet og skoleprest ved St. Paul skole i Bergen. Han var prest i Den norske kirke og deretter Den nordisk-katolske kirke før han konverterte sammen med sin kone i 2012, og fikk sin andre prestevielse anerkjent som gyldig i 2015. Dette gjør ham til en av fire gifte prester med dispensasjon fra sølibatet i Oslo katolske bispedømme.
Gud har elsket oss
– Jeg ble faktisk rørt av å lese encyklikaen, fordi jeg tror pave Frans kunne ha skrevet noe av det samme. Kanskje ikke med den filosofiske dybden til pave Benedikt, men han hadde det samme fokuset på Guds kjærlighet, sier p. Erik kort tid etter pave Frans’ død.
Valget av pave Benedikt i 2005 gledet og fascinerte ham, som hadde fulgt Joseph Ratzinger som prefekt for Troskongregasjonen i flere år. Han forteller om et menneske som ikke bare var en skarp teolog, men som brakte med seg både ydmykhet og trygghet inn i oppgaven. Til slutt ble han katolikk under Benedikts pontifikat.
– Er Deus caritas est fortsatt relevant i dag?
– Ja. Kjærligheten er helt grunnleggende i kristendommen, og det får pave Benedikt frem i denne encyklikaen. Den er delt i to, en filosofisk del og en praktisk del. Først går han inn på de filosofiske begrepene, og så bruker han lignelsen om den barmhjertige samaritan som en rød tråd i den andre delen om hvilke praktiske følger dette får.
I sin apostoliske formaning Amoris laetitia fra 2016 viser pave Frans til pave Benedikts encyklika når han skriver at ordet kjærlighet i dag er «mye brukt og ofte misbrukt». P. Erik påpeker at slagordet «størst av alt er kjærligheten», et feilsitat av Paulus’ «størst blant dem [tro, håp og kjærlighet] er kjærligheten» (1 Kor 13,13), er intetsigende uten en forståelse av hva kjærlighet er.
– Hvordan vil du beskrive kjærlighet?
– Da synes jeg vi kan gå til det pave Benedikt skriver om såret i Jesu side. For «dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10). Han ofrer seg selv for oss, og dette er en kjærlighet som er uten vilkår og ikke forventer å få noe tilbake. På korset viser han oss Guds kjærlighet, både som eros og agape.
Kjærlighet som eros og agape
De greske ordene eros og agape, begge oversatt som «kjærlighet», beskrives av pave Benedikt som «oppadstigende» eller possessiv og «nedadstigende» eller ofrende kjærlighet (Deus caritas est, 7). Begrepene kan knyttes til henholdsvis begjær eller følelser og viljen. Disse blir ofte stilt opp mot hverandre, og det hender at kjærlighet blir redusert til det ene eller det andre, men paven understreker at de trenger hverandre og at det er snakk om to dimensjoner av den ene og samme kjærligheten.
– Hva er forholdet mellom eros og agape?
– For at agape skal fungere, må også eros være til stede. Her har vi helhetstenkning om mennesket. På den annen side må eros settes inn i de rammer som Gud gir oss, ellers blir den gode gaven til en forbannelse. Da får vi all den typen såkalt kjærlighet som bare knyttes til den fysiske utøvelsen av seksualitet. Vi må la eros bli en integrert del av våre liv, i stedet for å ta til takke med halvgode løsninger.
Eros er til å begynne med fremfor alt oppadstigende og fylt av begjær – fascinert av det store løfte om lykke. Men når den nærmer seg den andre, blir den mindre og mindre opptatt av seg selv, søker stadig mer den andres lykke, har større omsorg for den andre, vil ofre seg og være til for den elskede. Et element av agape trenger inn i eros, ellers vil denne svekkes og også tape sin egen karakter.
P. Erik slutter seg til pave Benedikt ved å si at eros er en nødvendig del av menneskelig kjærlighet, men advarer om at følelseslivet kan gå opp og ned – for eksempel innenfor ekteskapet. Han påpeker at kjærligheten som viljeshandling fortsatt kan være der, selv om følelsene ikke er til stede.
– Der følelsene og viljen er to hester i samme spann og trekker i samme retning, vil også følelsene bidra til noe positivt. Hvis man legger det å føle noe godt for et annet menneske under bann og bare snakker om viljen, blir det feil. Følelser er ikke noe negativt i seg selv. Problemet er at hvis følelser skal være den avgjørende faktor, blir den begrensende og ikke frigjørende, sier han.
Kjærlighet som konkret handling
I andre del av encyklikaen understreker pave Benedikt at kjærlighet ikke er en teoretisk sak, men viser seg som caritas – nestekjærlighet – i aktiv og konkret handling. P. Erik sier at kjærligheten gjelder alle mennesker og at den ikke bare kan være flotte ord, men må komme til uttrykk i å gjøre godt mot andre.
Ifølge det eksempel som lignelsen om den barmhjertige samaritan viser oss, er kristen nestekjærlighet først og fremst simpelthen et svar på en konkret nødssituasjon: De som sulter, må få mat; de som er nakne, må få klær; de syke må få behandling; de som sitter i fengsel, må få besøk osv.
– Alle mennesker har, gjennom at Gud har skapt oss, evnen til å vise kjærlighet. De har også, gjennom naturretten, en fordring til å vise kjærlighet. Det var en av tingene som gjorde at jeg ble tiltrukket til Den katolske kirke, denne aksepten for at også ikke-troende mennesker kan vise kjærlighet. Det viser at mennesket er såret av synd, men ikke tvers igjennom fordervet.
Han viser til at kristne likevel har et større ansvar og en større grunn til å gjøre godt mot andre, nemlig at Gud har vist oss kjærlighet i Jesus Kristus. Derfor mener han det er en større skam når Kirken ikke lever opp til sitt ideal. Det gjelder spesielt overgrepssakene i nyere tid, som han beskriver som et smertefullt sår.
– I kirkehistorien finner vi teologen Tertullian (ca. 155–220), som forteller at ikke-troende ble trukket til Kirken fordi de så at Kirken gjorde godt både mot sine egne medlemmer og mot dem som sto utenfor. Dette var «god PR» for troen. I Romerriket var forpliktelsen til å vise kjærlighet og omsorg begrenset til egen familie og slekt, sier han.
– Hva forteller lignelsen om den barmhjertige samaritan oss?
– Lignelsen forteller oss at kjærligheten ikke bør være begrenset på denne måten. Pave Benedikt nevner at vi på godt og ondt er blitt en globalisert verden og får andre menneskers nød inn i stuen i ord og bilder. Dette må fordre vår kjærlighetshandling i retning av også disse menneskene. Samtidig viser han til Galaterbrevet, der Paulus oppfordrer til å «gjøre godt mot alle så lenge det er tid, og mest mot dem som er vår familie i troen» (Gal 6,10).
P. Erik forklarer at det ikke er en motsetning mellom å vise kjærlighet mot alle og mest mot dem som står oss nærmest, også rent fysisk – som den skamslåtte mannen i lignelsen. Han sier at det er her kjærligheten må begynne, av helt praktiske grunner.
Lignelsen om den barmhjertige samaritan forblir målestokken. Den påbyr en universell kjærlighet som vender seg mot den som lider nød, mot den man «tilfeldigvis» (jf. Luk 10,31) møter, hvem det nå enn er. Men selv om kjærlighetsbudet er universelt, har Kirken også et spesielt ansvar – nemlig at ingen av dens barn, i den familie som Kirken selv utgjør, må lide nød.
– Det er ikke fordi de fortjener vår kjærlighet mer, men fordi de er nær oss og vi derfor kan vise dem kjærlighet på en konkret måte. For «den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett» (1 Joh 4,20).
P. Erik viser til det pave Benedikt skriver om forholdet mellom kjærlighet og rettferdighet, og at Kirkens rolle er å mane til kjærlighet og omsorg uten å komme med politiske løsninger: «Det finnes ingen rettferdig statsordning som kan gjøre kjærlighetens tjeneste overflødig» (Deus caritas est, 28).
– Noe av det som vant hjertene var da pave Frans i 2013 dro til Lampedusa og møtte båtflyktninger. Uten å si noe om politikk, viste han hvilke forferdelige konsekvenser politikken kan ha for mennesker. Det var en konkret måte å utøve kjærlighet på, sier han.
Tro mot sannheten i kjærlighet
P. Erik anbefaler å lese encyklikaen Deus caritas est, spesielt nå som den er tilgjengelig på katolsk.no for første gang.
– Ikke minst fordi det er en del forvirring rundt kjærlighetsbegrepet og det brukes litt lemfeldig, både i verden og i Kirken. Sannhet og kjærlighet blir iblant splittet fra hverandre, men det er sannheten om hvem vi er som må ligge til grunn for kjærligheten vi viser mot andre mennesker. Det handler om å «være tro mot sannheten i kjærlighet» (Ef 4,15), understreker han.
