Kirkens kjærlighetsgjerning som et uttrykk for den trinitariske kjærlighet
19. Når du ser kjærligheten, ser du den allerhelligste Treenighet», skrev Augustin.[11] I våre refleksjoner foran har vi kunnet feste blikket ved Jesu åpnede side, «på ham som de har gjennomboret» (jf. Joh 19,37; Sak 12,10). Da har vi innsett hva som var Faderens plan, han som av kjærlighet (Joh 3,16) har villet sende sin enbårne Sønn til verden for å frelse menneskene. Evangelisten forteller at da Jesus døde på korset, «overgav han sin ånd» (Joh 19,30) – slik foregriper han det som skjer etter oppstandelsen, da han gir den Hellige Ånd videre (jf. Joh 20,22). Slik ble løftet om «strømmer av levende vann» som takket være utgytelsen av den Hellige Ånd skulle renne fra de troendes bryst (jf. Joh 7,38–39), oppfylt. Ånden er nemlig den indre kraft sombringer deres hjerter i samklang med Kristi hjerte, og får dem til å elske sine medmennesker slik som han elsket dem da han bøyde seg ned for å vaske disiplenes føtter (jf. Joh 13,1–13), og fremfor alt da han gav sitt liv for oss alle (jf. Joh 13,1;15,13).
Ånden er også en kraft som forvandler det kirkelige fellesskaps hjerte, slik at det kan vitne for verden om Faderens kjærlighet, han som vil gjøre hele menneskeheten til én eneste familie i sin Sønn. Hele Kirkens virksomhet er uttrykk for en kjærlighet som søker menneskets beste i enhver henseende: Den evangeliserer menneskene ved Ordet og sakramentene – en oppgave som i historiens løp ofte har krevet en heltemodig innsats – og den fremmer og utvikler menneskenes liv og bestrebelser på ulike områder. Kjærligheten er således den tjeneste som Kirken utøver for at den uten opphør også skal kunne avhjelpe menneskenes materielle lidelser og behov. Det er dette aspektet, kjærlighetstjenesten, jeg vil konsentrere meg om i annen del av denne encyklikaen.
Kjærlighetens gjerninger som Kirkens oppdrag
20. En nestekjærlighet som bunner i kjærlighet til Gud, er først og fremst et oppdrag til hver enkelt troende, men den er likeledes et oppdrag til hele det kirkelige fellesskap; og det på alle nivåer: fra sognemenigheten over lokalkirken til den universelle Kirke i sin helhet. Også som et fellesskap må Kirken øve kjærlighet. Men da må også kjærligheten organiseres slik en ordnet tjeneste for fellesskapet krever. Bevisstheten om dette oppdraget var en avgjørende faktor i Kirken helt fra begynnelsen av: «De troende hadde alt felles; sitt gods og sine eiendommer solgte de og delte ut til alle, etter hver enkelts behov» (Apg 2,44–45). Lukas forteller oss dette i forbindelse med en slags definisjon av Kirken, der han som grunnleggende elementer regner å holde fast ved «apostlenes lære» og «fellesskapet» (koinonia), «brødsbrytelsen» og «bønnene». Elementet «fellesskap» (koinonia) blir ikke definert i første omgang, men det konkretiseres i de versene vi allerede har sitert. Deres fellesskap består nemlig i at de troende har alt felles, og at det ikke lenger finnes noen forskjell mellom rike og fattige hos dem (jf. også 4,32–37). Denne radikale form for eiendomsfellesskap lot seg riktignok ikke bevare da Kirken vokste og ble større. Men selve kjernen, det det dreide seg om, består: Innenfor de troendes fellesskap må det ikke finnes en slik form for fattigdom at noen mangler det de trenger for å kunne føre et menneskeverdig liv.
21. Vi ser en avgjørende etappe i det vanskelige arbeidet for å gjennomføre dette grunnleggende kirkelige prinsippet når man velger ut syv menn som kommer til å utgjøre begynnelsen til diakonatet (jf. Apg 6,5–6). Her dreide det seg om den forskjell som hadde oppstått i den daglige utdelingen til enkene fra den hebraisk- og den gresktalende del av urkirken. Apostlene, som først og fremst hadde ansvaret for «bønnen» (eukaristi og liturgi) og «forkynnelsen av Ordet», mente at «tjenesten ved bordene» ble for tyngende for dem. De bestemte seg derfor for å holde på sine sentrale oppgaver og å utnevne en gruppe på syv mann som skulle ta seg av den andre oppgaven som også var nødvendig i Kirken. Denne gruppen skulle heller ikke bare utføre en mekanisk fordelingstjeneste: Det skulle være «åndsfylte og forstandige» menn (jf. Apg 6,1–6). Det betyr at den sosiale tjeneste de skulle utføre, var en helt konkret, men samtidig helt igjennom åndelig tjeneste, og at deres embete derfor var et virkelig åndelig embete, som ivaretok et av Kirkens vesentlige oppdrag – nemlig den ordnede nestekjærlighet. I og med at denne gruppen av syv menn ble dannet, var nå Kirkens «diakonia» – en felles og ordnet utøvet nestekjærlig tjeneste – forankret i selve Kirkens grunnleggende struktur.
22. Etter som årene gikk og Kirken fikk en stadig større utbredelse, ble kjærlighetstjenesten, caritas, fastlagt som en av Kirkens vesentlige funksjoner ved siden av forvaltningen av sakramentene og Ordets forkynnelse: Å øve kjærlighet til enker og foreldreløse, til fanger, til de syke og nødlidende av alle slag, hører like meget med til dens vesen som sakramentsforvaltningen og forkynnelsen av Evangeliet. Kirken kan ikke la kjærlighetstjenesten bortfalle, like lite som den kan forsømme sakrament og Ord. Noen eksempler skulle være nok til å vise dette. Martyren Justinus (d. ca. 155) skildrer i forbindelse med de kristnes søndagsfeiring også deres karitative virksomhet. Denne har sammenheng med eukaristien som sådan: De bedrestilte gir i forhold til sine muligheter, hver og en så meget han vil. Biskopen anvender så de innsamlede midlene til å understøtte foreldreløse, enker og de som lider nød på grunn av sykdom eller av andre årsaker, også fanger og fremmede.[12] Den store kristne forfatteren Tertullian (d. etter 220) forteller at hedningene er forbauset over de kristnes omsorg for nødlidende av alle slag.[13] Og når Ignatius av Antiokia (d. ca. 117) kaller kirken i Roma «den som presiderer i kjærligheten (agape)»,[14] må vi vel med sikkerhet kunne anta at han med denne betegnelsen også på en måte ville henspille på denne kirkens konkrete karitative virksomhet.
23. I denne sammenheng kan det være nyttig å se hvilke lover og regler som gjaldt for karitativ virksomhet i Kirkens eldste tid. Den såkalte diakoni tar form i Egypt rundt midten av det 4. århundre. Dette er den institusjon som har ansvaret for hele den sosiale omsorg – caritas – i det enkelte munkekloster. I det 6. århundre hadde denne institusjonen i Egypt utviklet seg til en korporasjon med fulle juridiske plikter og rettigheter, staten overlot den til og med en del av kornet til offentlig utdeling. I Egypt fikk etter hvert ikke bare hvert kloster, men også hvert bispedømme sin diakoni – en institusjon som så brer seg både i Østen og i Vesten. Pave Gregor den store (d. 604) forteller om diakonien i Napoli. I Roma kjenner vi diakonier fra det 7. og 8. århundre. Men omsorgen for de fattige og nødlidende var selvsagt et vesentlig element i Romas kirke like fra begynnelsen av, i samsvar med de prinsippene for kristenliv som vi finner i Apostlenes gjerninger. Dette oppdraget får en konkret skikkelse i diakonen Laurentius (d. 258). Allerede den hellige Ambrosius (d. 397) kjente den dramatiske beretningen om hans martyrium. Legenden viser oss ganske sikkert dypest sett helgenens autentiske skikkelse. Han var ansvarlig for fattigpleien i Roma, og etter at hans medbrødre og paven var blitt arrestert, fikk han en frist til å samle sammen Kirkens skatter for å overlevere dem til de verdslige myndigheter. Han fordelte de midlene som fantes, blant de fattige, og førte disse frem for makthaverne som Kirkens sanne skatt.[15] Uansett hva man måtte mene om den historiske pålitelighet i slike detaljer, har Kirken bevart minnet om Laurentius som en stor representant for sin kjærlighet.
24. Vi kan også nevne keiser Julian Apostata – «den frafalne» – (d. 363) for å vise hvor vesentlig organisert og praktisert nestekjærlighet var for Kirken i de første århundrer. Da Julian var seks år, opplevde han at faren, broren og flere andre slektninger ble myrdet av garden ved keiserpalasset. Med rette eller urette gav han keiser Konstantin, som forsøkte å gi inntrykk av at han var en stor kristen, skylden for denne ugjerningen. Dermed var den kristne tro en gang for alle kommet i miskreditt hos ham. Da han ble keiser, bestemte han seg for å gjeninnføre hedendommen, den gamle romerske religion, og samtidig reformere den slik at den virkelig kunne bli rikets bærende kraft. I denne forbindelse lånte han meget fra kristendommen. Han opprettet et hierarki av metropolitter og prester. Prestene skulle fremme kjærligheten til Gud og til nesten. I et av sine brev[16] skrev han at det eneste aspekt ved kristendommen som gjorde inntrykk på ham, var Kirkens karitative gjerning. Derfor var det et avgjørende punkt for ham at hans nye hedendom skulle opprette en tilsvarende virksomhet parallelt med Kirkens karitative virksomhet. Det var på denne måten «galileerne» hadde vunnet sin popularitet, sa han. Man måtte gjøre som dem, og overgå dem. På denne måten bekreftet altså keiseren at praktisert nestekjærlighet, caritas, var et avgjørende kjennetegn for den kristne menighet, for Kirken.
25. La oss her i korthet gjenta to vesentlige elementer i det vi hittil er kommet frem til:
a) Kirkens vesen kommer til uttrykk i et trefoldig oppdrag: Forkynnelsen av Guds Ord (kerygma – martyria), sakramentsfeiringen (leiturgia), kjærlighetstjenesten (diakonia).
Dette er oppgaver som forutsetter hverandre og ikke kan skilles fra hverandre. For Kirken er kjærlighetstjenesten ikke et slags velferdsarbeid som man også kunne overlate til andre, nei, denne tjenesten hører med til dens vesen, er et nødvendig uttrykk for selve dens vesen.[17]
b) Kirken er Guds familie i verden. I denne familien må det ikke finnes noen som lider nød. Men samtidig når caritas-agape utover Kirkens grenser. Lignelsen om den barmhjertige samaritan forblir målestokken. Den påbyr en universell kjærlighet som vender seg mot den som lider nød, mot den man «tilfeldigvis» (jf. Luk 10,31) møter, hvem det nå enn er. Men selv om kjærlighetsbudet er universelt, har Kirken også et spesielt ansvar – nemlig at ingen av dens barn, i den familie som Kirken selv utgjør, må lide nød. Galaterbrevet sier det klart: «Så la oss da, så lenge der ennå er tid, gjøre vel mot alle, – men aller mest mot dem som deler vår tro» (6,10).
Rettferdighet og kjærlighet
26. Fra og med det 19. århundre ble det reist en innvending mot Kirkens karitative virksomhet. Den ble særlig iherdig formulert av marxistiske tenkere. De fattige hadde ikke behov for kjærlighetsgjerninger, men for rettferdighet, het det. Kjærlighetsgjerningene – almissene – var i virkeligheten den utvei de besittende klasser benyttet for å unndra seg sine forpliktelser til å etablere en rettferdig ordning, og for å berolige sin samvittighet, bevare sin egen status og frata de fattige deres rett. I stedet for å bidra til å opprettholde de bestående forhold ved enkelte kjærlighetsgjerninger, gjaldt det å skape en rettferdig ordning der alle fikk del i verdens goder og derfor ikke lenger hadde behov for kjærlighetsgjerninger. Det er utvilsomt noe riktig i dette argumentet, men det er også meget galt. Det er riktig at staten må ha som grunnprinsipp å strebe etter rettferdighet, og at målet for en rettferdig samfunnsordning er å garantere at alle får sin del av de felles goder, samtidig som man tar hensyn til subsidiaritetsprinsippet. Dette er også alltid blitt understreket av kristen stats- og sosiallære. Historisk sett gikk spørsmålet om en rettferdig ordning av fellesskapet inn i en ny fase da det industrialiserte samfunn vokste frem i det 19. århundre. Det industrielle gjennombrudd førte til at gamle samfunnsstrukturer ble oppløst. Det vokste frem en stor klasse av lønnsarbeidere som ble årsak til en radikal forandring i samfunnets oppbygning. Forholdet mellom kapital og arbeid ble nå det avgjørende spørsmål, et spørsmål som hittil hadde vært ukjent i denne formen. Produksjonsstrukturene og kapitalen ble den nye makt. Den var konsentrert på få hender og førte til at de arbeidende masser mistet sine rettigheter, og til en rettsløshet som de måtte reise seg mot.
27. Det må innrømmes at Kirkens ledere var sene til å innse at spørsmålet om en rettferdig samfunnsstruktur måtte stilles på en ny måte. Det fantes pionerer. En av dem var for eksempel biskop Ketteler av Mainz (d. 1877). For å møte konkrete behov ble det opprettet grupper, forbund, foreninger, føderasjoner og fremfor alt nye ordenssamfunn, som i det 19. århundre tok opp kampen mot fattigdom og sykdom, og for bedre utdannelse. I 1891 tar det pavelige læreembete til orde med Leo XIIIs encyklika Rerum novarum. I 1931 følger Pius XIs encyklika Quadragesima anno. Den salige Johannes XXIII offentliggjorde sin encyklika Mater et Magistra i 1961, mens Paul VI i encyklikaen Populorum progressio (1967) og i sitt apostoliske brev Octogesima adveniens (1971) gikk løs på den sosiale problematikk, som nå var blitt særlig akutt i Latin-Amerika. Min store forgjenger Johannes Paul II har etterlatt oss en trilogi av sosial-encyklikaer: Laborem exercens (1981), Sollicitudo rei socialis (1987) og endelig Centesimus annus (1991). I møtet med stadig nye situasjoner og problemer har det vokst frem en katolsk sosiallære som blir presentert i sammenheng i «Kompendium for Kirkens sosiallære», som ble utgitt i 2004 av det pavelige råd Iustitia et Pax. Marxismen hadde fremstilt verdensrevolusjonen og forberedelsene til denne som patentmidlet mot sosiale problemer: Med revolusjonen og den sosialisering av produksjonsmidlene som ble resultatet av den, skulle – ifølge denne lære – alt plutselig bli annerledes og bedre. Denne drømmen er forbi. I den vanskelige situasjonen vi befinner oss i i dag, ikke minst på grunn av globaliseringen av økonomien, er Kirkens sosiallære blitt et sikkert holdepunkt, den gir retningslinjer som er gyldige langt utover Kirkens grenser. Vi må kjempe for å realisere disse retningslinjene, i dialog med alle dem som er alvorlig bekymret for mennesket og verden.
28. For nå å avklare nærmere hva som er forholdet mellom et nødvendig engasjement for rettferdighet og kjærlighetens tjeneste, må vi ta to grunnleggende saksforhold i betraktning:
a) En rettferdig ordning i samfunnet og i staten er politikkens sentrale oppgave. En stat som ikke ble styrt etter rettferdige prinsipper, ville bare være en stor røverbande, som Augustin en gang sa: «Remota itaque iustitia quid, sunt regna nisi magna latrocinia?»[18] Det hører med til kristendommens grunnstruktur at den skjelner mellom det som er keiserens, og det som er Guds (jf. Matt 22,21), dvs. at den skjelner mellom stat og kirke, eller, som Det annet Vatikankonsil sier, at den anerkjenner den verdslige sfæres autonomi.[19] Staten må ikke påby noen religion, men den må garantere religionsfrihet og fred mellom troende som tilhører ulike religioner. Kirken har som det sosiale uttrykk for den kristne tro på sin side sin uavhengighet, og lever i samsvar med sin tro sin spesielle form for fellesliv som staten må respektere. Begge sfærer er adskilte, men forholder seg allikevel til hverandre.
Rettferdighet er målet, og derfor også det egentlige kriterium, for all politikk. Politikk er mer enn en teknikk til å sette opp regler for offentlige ordninger: Dens opprinnelse og mål er nettopp rettferdighet, og denne er av etisk natur. Derfor er staten i praksis alltid stilt overfor spørsmålet: Hvordan kan man oppnå rettferdighet her og nå? Men dette spørsmålet forutsetter et annet, mer grunnleggende: Hva er rettferdighet? Dette er et spørsmål for den praktiske fornuft. Men hvis fornuften skal funksjonere riktig, må den stadig på ny renses, for den risikerer alltid å bli etisk forblindet ved at tanken på egen fordel og makt tar overhånd.
På dette punkt berører politikk og tro hverandre. Troen er ganske visst ifølge sin spesielle natur et møte med den levende Gud – et møte som åpner for oss nye horisonter langt utover fornuftens sfære. Men troen er samtidig en rensende kraft for fornuften selv. Den ser ut fra Guds perspektiv, dermed befrir den fornuften fra dens forblindelse og hjelper den til å være mer fullt ut seg selv. Troen gjør det mulig for fornuften å utføre sin egen oppgave bedre, og å se bedre hva som hører inn under dens eget område. Det er nettopp her den katolske sosiallære skal komme inn. Den har ikke til hensikt å gi Kirken makt over staten. Den vil heller ikke påtvinge dem som ikke deler dens tro, de oppfatninger og adferdsmønstre som hører troen til. Den vil simpelthen bidra til å rense fornuften og hjelpe til at det som er riktig, kan bli innsett her og nå, og så også bli gjennomført.
Kirkens sosiallære argumenterer ut fra fornuften og naturretten, det vil si ut fra det som er i samsvar med ethvert menneskes natur. Og den vet at det ikke er Kirkens oppgave selv å gjennomføre denne læren politisk: Kirken vil bidra til å forme samvittighetene i det politiske liv og stimulere innsikten i hva rettferdigheten krever, likeså vel som viljen til å handle ut fra dette også når det er i strid med en del gruppers interesser. Dette betyr at vi har en fundamental plikt til å bygge opp en rettferdig ordning i samfunnet og i staten, som sikrer enhver det som tilkommer ham, og at enhver ny generasjon på ny må ta fatt på denne oppgaven. Siden det dreier seg om en politisk oppgave, kan ikke dette være noe Kirken har direkte ansvar for. Men siden dette samtidig er en fundamental menneskelig oppgave, har Kirken en plikt til å bidra på sin egen måte. Den skal rense fornuften og yte etisk skolering, slik at rettferdighetens krav blir forståelige og politisk gjennomførbare.
Kirken kan ikke og må ikke overta den politiske kamp for å realisere et mest mulig rettferdig samfunn. Den kan ikke og må ikke sette seg i statens sted. Men den kan ikke og må ikke holde seg utenfor kampen for rettferdighet. Den må gå inn i kampen med rasjonelle argumenter, og den må oppvekke de åndelige krefter som er nødvendige for at rettferdigheten – som alltid også krever forsakelser – skal kunne vinne frem og utvikle seg. Et rettferdig samfunn kan ikke være Kirkens verk, det må politikken skape. Men engasjementet for rettferdighet, arbeidet for å gjøre erkjennelse og vilje åpne for det godes krav, det angår Kirken i aller høyeste grad.
b) Kjærlighet – caritas – vil alltid være påkrevet, selv i det mest rettferdige samfunn. Det finnes ingen rettferdig statsordning som kan gjøre kjærlighetens tjeneste overflødig. Den som vil avskaffe kjærligheten, er i ferd med å avskaffe mennesket som menneske. Det vil alltid finnes lidende som har behov for trøst og hjelp. Det vil alltid finnes ensomhet. Det vil også alltid finnes situasjoner av materiell nød der det er påkrevet med konkret nestekjærlighet.[20] Den stat som vil dra omsorg for alt, som underlegger seg alt, blir til sist et byråkrati som ikke kan gi det lidende menneske – ethvert menneske – det det først og fremst har behov for: kjærlig personlig omtanke. Vi trenger ikke en stat som regulerer og behersker alt, men en stat som i samsvar med subsidiaritetsprinsippet generøst anerkjenner og støtter de initiativer som springer frem fra forskjellige krefter i samfunnet, og som forener spontanitet med nærhet til dem som har behov for hjelp. Kirken er en slik levende kraft: I den lever dynamikken i den kjærlighet som ble opptent av Kristi Ånd, og som ikke bare gir menneskene en materiell hjelp, men også åndelig vederkvegelse og sjelebot; noe som ofte er mer nødvendig enn en materiell understøttelse. Påstanden om at rettferdige strukturer skulle gjøre karitativ virksomhet overflødig, er i virkeligheten et skalkeskjul for et materialistisk menneskebilde: den vrangforestilling at mennesket lever «av brød alene» (Matt 4,4; jf. 5 Mos 8,3) – en oppfatning som fornedrer mennesket og overser det spesifikt menneskelige.
29. Vi skal nå se nærmere på forholdet mellom et engasjement for en rettferdig ordning i stat og samfunn på den ene side og en i fellesskap organisert karitativ virksomhet på den armen side i Kirkens liv. Vi har sett at det ikke er noen direkte oppgave for Kirken å bygge opp rettferdige strukturer, at dette tilhører politikkens sfære, det vil si et område hvor fornuften er autonom. Kirken har en indirekte oppgave her for så vidt som den er kalt til å medvirke til å rense fornuften og oppvekke de moralske krefter som er en forutsetning for at man skal kunne bygge opp rettferdige strukturer som kan være virksomme i det lange løp.
Det troende legfolk har derimot en særskilt og direkte forpliktelse til å arbeide for en rettferdig samfunnsordning. De er som statsborgere kalt til å ta personlig del i det offentlige liv. De kan derfor ikke unnlate å engasjere seg «i de mangfoldige og ulike initiativer på økonomiske, sosiale, lovgivende, forvaltningsmessige og kulturelle områder som har til formål å fremme det almene vel».[21] Det er altså det troende legfolks oppgave å utforme samfunnslivet på en riktig måte. De må her respektere at dette livet har sin egen legitime autonomi, og samarbeide med andre borgere i samsvar med sin respektive kompetanse og på eget ansvar.[22] Selv om Kirkens karitative virksomhet har spesifikke former som aldri må reduseres til samme nivå som statens aktivitet, er det allikevel ingen tvil om at kjærligheten må gjennomsyre hele den troende legmanns tilværelse, slik at også hans politiske innsats blir preget av en «sosial nestekjærlighet».[23]
Kirkens karitative organisasjoner utgjør derimot dens opus proprium, en oppgave som følger av dens natur, der den ikke medvirker indirekte, men selv handler som direkte ansvarlig subjekt og gjør det som stemmer med dens vesen. Kirken kan aldri bli dispensert fra å drive et karitativt arbeid i form av en organisert virksomhet som utøves av de troende i fellesskap, og på den annen side kommer det heller aldri til å finnes en situasjon der man ikke har behov for hver enkelt kristens praktiske nestekjærlighet, for mennesket trenger ikke bare rettferdighet, det trenger også alltid kjærlighet, og kommer bestandig til å trenge den.
De mangfoldige strukturer i den karitative tjeneste i dagens sosiale sammenheng
30. Før jeg forsøker å vise hva som særpreger de kirkelige aktiviteter i menneskets tjeneste, vil jeg nå kaste et blikk på den generelle situasjon i kampen for rettferd og kjærlighet i våre dagers verden.
a) Massekommunikasjonsmidlene har gjort vår planet mindre, de har i løpet av kort tid ført de mest ulike mennesker og kulturer vesentlig nærmere hverandre. Selv om et slikt «fellesliv» undertiden leder til misforståelser og spenninger, så betyr allikevel det faktum at vi nå på en meget mer direkte måte får kjennskap til menneskers nød, fremfor alt et insitament til å engasjere oss i deres situasjon og vanskeligheter. Vi blir daglig minnet om hvor meget lidelse det finnes i verden på grunn av ulike former for materiell og åndelig nød, tross de storefremskritt som er gjort på det vitenskapelige og tekniske område. Derfor er det i vår tid et stort behov for en ny beredvillighet til å hjelpe medmennesker i nød. Allerede Det annet Vatikankonsil understreket dette i meget tydelige ordelag: «I dag, da kommunikasjonsmidlene fungerer stadig mer fullkomment og avstandene mellom mennesker er så å si overvunnet [...] kan og må den karitative gjerning omfatte alle mennesker og alle typer av nød».[24]
På den annen side – og det er et utfordrende og samtidig oppmuntrende aspekt ved globaliseringen – råder vi i dag over utallige midler for å nå våre brødre og søstre i nød med humanitær hjelp, ikke minst har vi moderne systemer for å distribuere mat og klær og for å ordne husly. Omsorgen for medmennesket overskrider de nasjonale grenser og forsøker å utvide sin horisont til hele verden. Det annet Vatikankonsil understreket med rette: «Blant tidens tegn skal man være særlig oppmerksom på den stadig voksende solidaritetsfølelse nasjonene imellom».[25] Både statlige organer og humanitære sammenslutninger støtter initiativer i denne retning, de første ved hjelp av tilskudd eller skattelettelser, de andre ved å stille betraktelige pengemidler til disposisjon. På denne måte overgår den solidaritet som samfunnet viser, i høy grad de enkelte individers.
b) I denne situasjon har det vokset frem tallrike fruktbare former for samarbeid mellom statlige og kirkelige instanser. Fordi deres virksomhet er gjennomlyst av noe større, og fordi de trofast oppfyller sin plikt til å vitne om kjærligheten, kan de kirkelige instanser også befrukte de sivile instanser med kristen ånd og bidra til en gjensidig koordinasjon som uten tvil vil gagne den karitative virksomhet.[26] Likeså er det i denne sammenheng blitt dannet en lang rekke organisasjoner med karitative eller filantropiske målsetninger som arbeider for å finne tilfredsstillende humanitære løsninger på eksisterende politiske og sosiale problemer. De forskjellige former for frivillig arbeid som vokser frem og overtar en rekke ulike oppgaver, er et viktig fenomen i vår tid.[27]
Jeg vil gjerne uttrykke min anerkjennelse og takk til alle dem som på ulike måter tar del i slik virksomhet. Denne innsatsen, som har fått en så stor utbredelse, er en skole for livet for de unge, der de lærer solidaritet og blir rede til å gi, ikke bare noe, men seg selv. Dødens anti-kultur, som manifesterer seg for eksempel i narkotikamisbruk, møter dermed en kjærlighet som ikke søker sitt eget, men som nettopp fordi den er villig til å sette livet til for andre (jf. Luk 17,33 par.), åpenbarer seg som en livets kultur.
Også i den katolske Kirke og i andre kirker og kirkelige samfunn har det oppstått nye former for karitativ virksomhet, mens andre eldre former har fått ny livskraft. Her er det ofte mulig å forene evangelisering og karitativ virksomhet på en fruktbar måte. I denne forbindelse vil jeg uttrykkelig bekrefte det min store forgjenger Johannes Paul II skrev i sin encyklika Sollicitudo rei socialis,[28] hvor han erklærte at den katolske Kirke er rede til å samarbeide med de karitative organisasjoner i disse kirker og samfunn siden vi alle handler ut ifra det samme grunnmotiv og har det samme mål for øye; nemlig en sann humanisme som gjenkjenner Guds avbilde i menneskene og vil hjelpe dem til å leve på en måte som er i samsvar med en slik verdighet. Encyklikaen Ut unum sint understreket deretter igjen at hvis verden skal kunne utvikle seg til det bedre, må de kristne gjøre en innsats og tale med én røst, for å bidra til at alles rettigheter og behov, særlig de fattiges, de nedverdigedes og de vergeløses, kan bli respektert.[29] Jeg vil her uttrykke min glede over at dette ønsket har vunnet gjenklang over hele verden og i tallrike initiativer.
Hva som særlig kjennetegner Kirkens karitative virksomhet
31. Et økende antall organisasjoner av forskjellig art engasjerer seg for å hjelpe mennesker i ulike former for nød. Dette skyldes i siste instans at Skaperen har skrevet budet om nestekjærlighet inn i selve menneskets natur. Men det skyldes også kristendommens nærvær i verden. Kristendommen gir stadig nytt liv til dette påbudet som i historiens løp ofte er blitt meget utydelig, og gjør det virksomt. Keiser Julian den frafalnes forsøk på å reformere hedendommen er bare ett tidlig eksempel på denne virkningen; her ser vi hvordan kristendommens innflytelse når langt utover grensene for den kristne tro. Derfor er det så viktig at Kirkens karitative virksomhet beholder sin lyskraft og ikke bare blir en variant av det almene velferdsarbeid. Hva er så de grunnleggende elementer i kristen og kirkelig nestekjærlighet?
a) Ifølge det eksempel som lignelsen om den barmhjertige samaritan viser oss, er kristen nestekjærlighet først og fremst simpelthen et svar på en konkret nødssituasjon: De som sulter, må få mat; de som er nakne, må få klær; de syke må få behandling; de som sitter i fengsel, må få besøk osv. Kirkens karitative organisasjoner – la oss bare nevne «Caritas» (på bispedømmeplan og på nasjonalt og internasjonalt nivå) – må gjøre alt som står i deres makt, for å stille midler og fremfor alt menn og kvinner som kan påta seg slike oppgaver, til rådighet. Når det gjelder tjenesten for dem som lider, kreves i første rekke profesjonell kompetanse. Medhjelperne må få slik skolering at de vet hva de skal gjøre, og hvordan de skal gjøre det, og så kan sørge for varig hjelp til dem som trenger det. Yrkeskompetanse er en primær og grunnleggende forutsetning, men den alene er ikke nok. Det dreier seg jo om mennesker, og mennesker trenger alltid noe mer enn bare en teknisk riktig behandling. De trenger menneskelighet. De trenger hjertets omsorg. Alle som er virksomme i Kirkens karitative organisasjoner, må utmerke seg ved at de ikke bare perfekt utfører det som for øyeblikket skal gjøres, de må møte den andre med et åpent hjerte, slik at denne kan fornemme deres menneskelige varme og godhet. Derfor trenger disse medhjelperne ved siden av profesjonell skolering fremfor alt også en «hjertets dannelse». De må føres til det møte med Gud i Kristus som oppvekker kjærligheten i dem og åpner deres hjerte for medmennesket, slik at nestekjærligheten for dem ikke lenger er et påbud som så å si pålegges dem utenfra, men en konsekvens av deres tro, som er virksom i kjærlighet (jf. Gal 5,6).
b) Den kristne kjærlighetsgjerning må være uavhengig av partier og ideologier. Den er ikke et middel til ideologisk styrt forandring av verden og står ikke i verdslige strategiers tjeneste, den betyr tvert imot at den kjærlighet som mennesket alltid har behov for; blir nærværende her og nå. Den nyere tid har særlig fra det 19. århundre av vært dominert av en fremskrittsfilosofi i forskjellige varianter. Marxismen er dens mest radikale form. Med til den marxistiske strategi hører teorien om proletariatets forarmelse. Ifølge denne vil enhver som yter karitativ hjelp i situasjoner som innebærer urettmessig undertrykkelse, faktisk stille seg i det bestående urettferdige systems tjeneste fordi han tilsynelatende og i alle fall til en viss grad gjør det utholdelig. Derved blir forutsetningene for en revolusjon svekket og kampen for en bedre verden hindret. Derfor blir karitativ innsats angrepet og anklaget for å være et middel til å bevare status quo. Dette er i virkeligheten en umenneskelig filosofi. De mennesker som lever i dag, blir ofret til Molok – en fremtid som det mildt sagt er tvilsomt om noensinne vil komme. Vi kan sannelig ikke gjøre verden mer menneskelig ved å unnlate å handle menneskelig for en tid. Vi kan bare bidra til å skape en bedre verden hvis vi selv nå gjør det gode, helhjertet og overalt hvor det er mulig, uavhengig av partistrategier og -programmer. Den kristnes program – den barmhjertige Samaritans program, Jesu program – er det «seende hjerte». Dette hjerte ser hvor det er behov for kjærlighet, og handler ut fra det. Når den karitative virksomhet utøves av Kirken som et felles initiativ, kreves selvsagt foruten den enkeltes spontanitet også planlegging, forberedelser og samarbeid med andre lignende institusjoner.
c) For øvrig må praktisert nestekjærlighet aldri bli et middel til det man i dag kaller proselyttisme. Kjærligheten er gratis, den må ikke benyttes til å oppnå andre mål.[30] Men det betyr ikke at den karitative virksomhet så å si må utelate Gud og Kristus. Det dreier seg jo alltid om hele mennesket. Ofte er det nettopp Guds fravær som er den dypeste grunn til lidelsen. Den som gjør karitativt arbeid i Kirkens navn, må aldri forsøke å påtvinge andre Kirkens tro. Han vet at en ren kjærlighet uten baktanker er det beste vitnesbyrd om den Gud vi tror på, og som driver oss til å elske. Den kristne vet når tiden er inne til å tale om Gud, og når det er riktig å tie om ham og simpelthen la kjærligheten tale. Han vet at Gud er kjærlighet (jf. Joh 4,8) og blir nærværende nettopp når det ikke skjer annet enn kjærlighet. Han vet – for å komme tilbake til de spørsmålene vi stilte tidligere – at forakt for kjærligheten er forakt for Gud og for mennesket – et forsøk på å klare seg uten Gud. Derfor er nettopp kjærligheten det beste forsvar for Gud og for mennesket. Kirkens karitative institusjoner bærer ansvaret for å styrke bevisstheten om dette hos dem som representerer dem, slik at disse – når de handler, når de taler eller tier, eller ved sitt eksempel – kan bli troverdige vitner om Kristus.
De ansvarlige for Kirkens karitative gjerning
32. Til slutt må vi enda en gang vende oppmerksomheten mot de ansvarlige for Kirkens karitative virksomhet. Vi har allerede sett klart at det egentlig er Kirken selv som handler gjennom de ulike katolske organisasjoner som utfører en karitativ tjeneste, og det på alle plan, like fra sognene over lokalkirkene til den universelle Kirke. Derfor var det absolutt på sin plass at min ærede forgjenger Paul VI opprettet «Det pavelige råd Cor unum», den instans ved Den hellige stol som har ansvaret for å veilede og koordinere de karitative organisasjoner og aktiviteter som har Kirkens støtte. Det er i samsvar med Kirkens biskoppelige struktur at så biskopene, som apostlenes etterfølgere i lokalkirkene, har det primære ansvar for at programmet i Apostlenes gjerninger (jf. 2,42–44) blir realisert også i dag: Kirken er Guds familie og må i dag som i går være et sted for gjensidig hjelp og samtidig et sted der man er rede til å bistå alle som har behov for hjelp, også når disse ikke tilhører Kirken. Ved en bispevielse svarer kandidaten før den egentlige ordinasjon på noen spørsmål som omtaler vesentlige elementer i hans tjeneste og minner ham om de plikter som hører med til det embete han nå skal overta. I denne sammenheng lover den som skal ordineres, uttrykkelig at han «for Herrens navns skyld [skal] være mild og barmhjertig mot de fattige, de fremmede og alle som er i nød».[31] Kirkens kanoniske lov (Codex iuris canonici) behandler i sine canones angående bispeembetet ikke uttrykkelig den karitative aktivitet som en egen sektor av biskopens gjerning, men taler bare i generelle ordelag om biskopens ansvar for å koordinere de ulike former for apostolisk arbeid uten at disse mister sin særegne karakter.[32] Direktoriet for biskopenes pastorale tjeneste har imidlertid nylig gjort mer konkret rede for at plikten til karitativt arbeid ifølge sitt vesen påligger både Kirken som helhet og de enkelte biskoper i deres bispedømme.[33] Direktoriet understreker at det er Kirken selv som handler i den karitative tjeneste, og at denne gjerning – likeså meget som Ordets og sakramentets tjeneste – er en essensiell del av dens fundamentale oppdrag.[34]
33. Når det gjelder de medarbeidere som i praksis utfører karitativ virksomhet, er det vesentlige allerede sagt: De skal ikke la seg inspirere av ideologier som vil forbedre verden, men la seg lede av den tro som er virksom i kjærlighet (jf. Gal 5,6). Derfor må de først og fremst være mennesker som er berørt av Kristi kjærlighet. Kristus må ha vunnet deres hjerter med sin kjærlighet, og han må ha vekket i dem kjærligheten til nesten. Ordet fra Annet Korintierbrev, «Kristi kjærlighet... driver oss» (5,14), skal være deres motto. Bevisstheten om at Gud i Kristus har gitt seg selv for oss like til døden, må få oss til ikke lenger å leve for oss selv, men for ham, og, med ham, for de andre. Den som har Kristus kjær, har også Kirken kjær og vil at den stadig mer skal være et uttrykk og et redskap for hans kjærlighet. Medarbeiderne i alle katolske karitative organisasjoner vil arbeide med Kirken, og derfor med biskopen, for at Guds kjærlighet skal vinne utbredelse i verden. De vil ta del i Kirkens kjærlighetsgjerning for å vitne om Gud og Kristus, og nettopp derved uten baktanker gjøre vel mot menneskene.
34. Når medarbeideren er oppriktig åpen for Kirkens katolske dimensjon, vil han nødvendigvis bli rede til å handle i harmoni med de andre organisasjoner for å avhjelpe ulike former for nød; men dette må allikevel skje med respekt for det som særpreger den tjeneste Kristus forventer av sine disipler. Paulus lærer oss i sin hymne til kjærligheten (1 Kor 13) at kjærligheten alltid er mer enn bare handling: «Og om jeg deler ut alt jeg eier, om jeg gir mitt legeme til bålet, men ikke har kjærlighet, da er det meg ennå til ingen nytte» (v. 3). Denne hymnen må være et Magna Charta for all kirkelig tjeneste. Den sammenfatter alle de tanker om kjærligheten som jeg har behandlet i dette brevet. Den praktiske handling er ikke tilstrekkelig hvis den ikke blir et tydelig vitnesbyrd om den kjærlighet til mennesket som henter sin næring i møtet med Kristus. Når jeg personlig og av hjertet lever med i den andres nød og lidelse, gir jeg ham da en del av mitt eget jeg: Hvis gaven ikke skal ydmyke den andre, må jeg ikke bare gi ham noe av det som er mitt, men meg selv, jeg må være til stede i gaven som person.
35. Denne riktige måte å tjene på gjør hjelperen ydmyk. Han føler seg ikke hevet over den andre, uansett hvor ynkelig den situasjon er som den andre for øyeblikket befinner seg i. Kristus valgte den nederste plass i verden – korset – for seg, og nettopp ved denne sin radikale ydmykhet gjenløste han oss og hjelper han oss stadig. Den som er i stand til å hjelpe, vet at også han nettopp på denne måten blir hjulpet, og at han ikke selv skal ha æren for eller være stolt av at han kan hjelpe. Dette oppdraget er en nåde. Jo mer vi gjør for andre, desto bedre vil vi forstå Kristi ord, «Vi er unyttige tjenere» (Luk 17,10), og gjøre dem til våre egne. For vi innser at vi ikke handler takket være egne kvaliteter eller egen innsats, men fordi Herren gir oss dette. Iblant kan nøden være så overveldende og våre egne muligheter til å hjelpe så begrensede at vi blir fristet til motløshet. Men nettopp da hjelper det oss å vite at vi til syvende og sist bare er et redskap i Herrens hånd. Denne innsikten befrir oss fra hovmodige tanker om at vi selv på egenhånd må sørge for den nødvendige forbedring av verden. Da vil vi ydmykt gjøre det som er mulig for oss, og ydmykt overlate resten til Herren. Gud styrer verden, ikke vi. Vi tjener ham bare så langt vi kan, og han gir oss kraften til det. Men å gjøre alt vi evner, med den kraft vi har, det er et oppdrag som får Jesu Kristi tjener til å virke uten opphøre: «Kristi kjærlighet... driver oss» (2 Kor 5,14).
36. Når vi ser hvilken umåtelig nød som finnes, kan vi på den ene side bli drevet mot den ideologi som foregir nå å kunne gjøre det som Guds verdensherredømme tilsynelatende ikke er i stand til: gi en universell løsning på alle problemer. Men på den armen side kan vi bli fristet til uvirksomhet fordi det ser ut som om man allikevel ikke kan oppnå noe. I denne situasjonen er et levende forhold til Kristus en avgjørende hjelp til å forbli på den rette vei, så vi ikke henfaller til en arrogant menneskeforakt som ikke bygger opp, men snarere bryter ned, – og heller ikke henfaller til en resignasjon som hindrer at vi lar oss lede av kjærligheten og derfor tjener menneskene. Bønnen som et middel til stadig på ny å hente kraft fra Kristus blir her en helt konkret nødvendighet. Den som ber, kaster ikke bort tiden, selv ikke når situasjonen etter alt å dømme er presserende og bare kaller på handling. Fromhet svekker ikke kampen mot fattigdom eller mot vår nestes elendighet. Den salige Teresa av Calcutta er et talende eksempel på at den tid som vies Gud i bønnen, ikke bare ikke forringer det faktiske arbeid i nestekjærlighetens tjeneste, men i virkeligheten er en uuttømmelig kilde til dette arbeid. I sitt brev til fastetiden 1996 skrev den salige Teresa til sine lege medarbeidere: «Vi trenger denne fortrolige forbindelsen med Gud i vårt hverdagsliv. Og hvordan skal vi få den? Gjennom bønnen.»
37. Det er på tide at vi igjen fremholder bønnens betydning siden mange kristne som beskjeftiger seg med karitativt arbeid, er påvirket av aktivisme og sekularisme. Den kristne som ber, innbilder seg selvsagt ikke at han skal endre Guds planer, eller forbedre det som Gud har fastlagt. I bønnen søker han møtet med Jesu Kristi Far, og ber om at han skal være til stede i ham og i hans gjerning med Åndens trøst. Hvis vi har et fortrolig forhold til den personlige Gud og overgir oss til hans vilje, forhindrer dette at vi blir skadet, og beskytter oss så vi ikke blir et bytte for fanatiske og terroristiske doktriner. En autentisk religiøs grunninnstilling gjør at mennesket ikke opphøyer seg til dommer over Gud og anklager ham for å tillate fattigdom og elendighet uten å føle medlidenhet med sine skapninger. Men den som i overmot vil kjempe mot Gud, og påstår at han gjør det for å forsvare menneskets interesser, hvem skal han stole på når hans menneskelige gjerning viser seg å være til ingen nytte?
38. Job kan selvsagt beklage seg til Gud over den ubegripelige og tilsynelatende urettferdige lidelse som eksisterer i verden. Han sier i sin smerte: «Å, om jeg bare visste hvordan jeg kan finne ham og komme frem til hans trone ... Da fikk jeg vite hva han ville svare, og skjønte hva han ville si meg. Ville han stri mot meg med sin store makt? ... Derfor gruer jeg for å møte ham; når jeg tenker på ham blir jeg redd. Gud har knekket mitt mot, Den Allmektige har gjort meg forferdet» (23,3.5–6.15–16). Ofte kan vi ikke forstå hvorfor Gud holder sin arm tilbake, i stedet for å gripe inn. For øvrig forbyr han oss heller ikke å rope, som Jesus på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Matt 27,46). I bønnens dialog burde vi holde ut med dette spørsmålet fremfor hans åsyn: «Hvor lenge skal det vare, Herre, du hellige og sanndru?» (Ap 6,10). Augustin gir oss troens svar på vår lidelse: «Si comprehendis, non est Deus – hvis du forstår ham, da er han ikke Gud».[35] Vi vil ikke utfordre Gud med vår protest, eller anklage ham for villfarelse, svakhet eller likegyldighet. For den troende er det umulig å tenke at Gud er maktesløs eller at han «sover» (jf. 1 Kong 18,27). Det er snarere slik at til og med våre rop, som Jesu rop på korset, er den ytterste og dypeste bekreftelse av vår tro på hans suverenitet. Kristne tror nemlig, tross alt som er ubegripelig og kaotisk i den verden som omgir dem, på «vår Gud og frelsers godhet og kjærlighet til menneskene» (Tit 3,4). Selv om de liksom alle andre mennesker, er omsluttet av og har del i historiens komplekse og dramatiske hendelser, forblir de grunnfestet i håpet om at Gud er en far og at han elsker oss, også når vi ikke kan forstå hvorfor han tier.
39. Tro, håp og kjærlighet hører sammen. Håpet får sitt praktiske utrykk i tålmodighetens dyd, som ikke gir opp å gjøre det gode, selv når det tilsynelatende ikke gir noe resultat, og i ydmykhetens dyd, som tar imot Guds mysterium og setter sin lit til ham selv i mørke tider. Troen viser oss den Gud som har ofret sin Sønn for vår skyld. Slik gir den oss en overveldende visshet om at det er sant: Gud er kjærlighet! På denne måten forvandler den vår utålmodighet og tvil til et sikkert håp om at Gud holder hele verden i sin hånd, og at han, tross alt mørke, vil seire slik det til sist stråler frem i de rystende bildene i Johannes’ Åpenbaring. Troen, erkjennelsen av Guds kjærlighet som ble åpenbart på korset i Jesu gjennomborede hjerte, fremkaller på sin side kjærligheten. Kjærligheten er det lys – i virkeligheten det eneste – som alltid på ny lyser opp en verden der mørket råder, og gir oss mot til å leve og handle. Kjærligheten er mulig, og vi kan sette den ut i livet fordi vi er skapt i Guds bilde. Lev i kjærlighet så dere kan slippe Guds lys inn i verden – det er mitt budskap til dere i denne encyklika.
Noter
[11] De Trinitate, VIII, 8,12: CCL 50,287.
[12] Jf. I Apologia, 67: PG 6, 429.
[13] Jf. Apologeticum 39, 7: PL 1,468.
[14] Ep. ad Rom., Inscr.: PG 5,801.
[15] Jf. Ambrosius, De officiis ministrorum, II, 28,140: PL 16,141.
[16] Jf. Ep. 83: J. Bidez, L’Empereur Julien. Oeuvres completes, Paris 1960, 2. utg., 1.1, 2a, s. 145.
[17] Jf. Kongregasjonen for biskopene, Direktorium for biskopenes pastorale tjeneste Apostolorum Successores (22. februar 2004), 194, Città del Vaticano 2004, 2a, 205–206.
[18] De Civitate Dei, IV, 4: CCL 47, 102.
[19] Jf. Pastoralkonstitusjonen om Kirken i verden av i dag Gaudium et spes, 36.
[20] Kongregasjonen for biskopene, Direktorium for biskopenes pastorale tjeneste Apostolorum Successores (22. februar 2004), 197, Città del Vaticano 2004, 2a, 209.
[21] Johannes Paul II, Postsynodalt apostolisk brev om legfolkets rolle i Kirke og samfunn Christifideles laici (30. desember 1988), 42; AAS 81 (1989), 472.
[22] Jf. Kongregasjonen for troslæren, Nota dottrinale circa alcune questioni riguardanti l’impegno e il comportamento dei cattolici nella vita politica (24. november 2002,1: L’Osservatore Romano, 17. januar 2003, s. 6.
[23] Den Katolske Kirkes Katekisme, 1939.
[24] Dekret om legfolkets apostolat Apostolicam actuositatem, 8.
[25] Ibid., 14.
[26] Kongregasjonen for biskopene, Direktorium for biskopenes pastorale tjeneste Apostolorum Successores (22. februar 2004), 195, Città del Vaticano 2004, 2a, 207.
[27] Jf. Johannes Paul II, Postsynodalt apostolisk brev om legfolkets rolle i Kirke og samfunn Christifideles laici (30. desember 1988), 41: AAS 81 (1989), 470–472.
[28] Jf. nr. 32: AAS 80 (1988), 556.
[29] Nr. 43: AAS 87 (1995), 946.
[30] Kongregasjonen for biskopene, Direktorium for biskopenes pastorale tjeneste Apostolorum Successores (22. februar 2004), 196, Città del Vaticano 2004, 2a, 208.
[31] Pontificale Romanum, De ordinatione episcopi, 43.
[32] Jf. Can. 394; Codex Canonum Ecclesiarum Orientalium, can. 203.
[33] Jf. Apostolorum Successores, 193–198, op. cit., 204–210.
[34] Jf. ibid., 194, op. cit. 205–206.
[35] Sermo 52, 16: PL 38, 360.