1. «Gud er kjærlighet, og den som lever i kjærligheten, lever i Gud, og Gud i ham» (1 Joh 4,16). Disse ordene fra Johannes’ første brev uttrykker usedvanlig klart hva som er det sentrale i den kristne tro: Det kristne gudsbilde, og den oppfatning av mennesket og menneskets skjebne som følger av dette. I det samme verset gir Johannes oss dessuten så å si en formel for kristenlivet: «Vi har erkjent den kjærlighet som Gud har vist oss, og vi er kommet til tro på den» (jf. 4,16).
Vi er kommet til tro på kjærligheten: Slik kan den kristne formulere det valg som er blitt grunnleggende for hans liv. Kristenlivet begynner ikke med en beslutning av etisk karakter eller en stor idé, men i et møte med en begivenhet, med en person, som gir vårt liv en ny horisont og en bestemt retning. Johannes beskriver denne begivenheten slik i sitt evangelium: «Ja, så høyt elsket Gud verden, at han gav sin enbårne sønn til pris, – for å frelse ... alle som tror på ham, og gi dem det evige liv i eie» (3,16). Den kristne tro setter kjærligheten i sentrum og integrerer dermed det som var selve kjernen i Israels tro, samtidig får det nå en ny dimensjon. For den troende israelitt her hver dag ordene fra Femte Mosebok som han vet er en sammenfatning av det som er det helt sentrale i hans tilværelse: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» (6,4–5). Jesus føyet dette budet om kjærlighet til Gud og budet om nestekjærlighet i Tredje Mosebok, «du skal elske din neste som deg selv» (19,18), sammen til ett (jf. Mark 12,29–31). Fordi Gud har elsket oss først (jf. 1 Joh 4,10), er kjærligheten ikke lenger bare «et bud», men et svar på den kjærlighet Gud viser oss, den gave han skjenker oss.
I en verden der Guds navn undertiden assosieres med hevn eller til og med plikt til hat og vold, har dette budskapet høyeste aktualitet og en helt praktisk betydning. I min første encyklika vil jeg derfor tale om den kjærlighet Gud skjenker oss, og som vi skal gi videre til andre. De to hoveddelene i dette rundskrivet gir seg da selv. De hører nøye sammen. Første del får et mer spekulativt preg, for her vil jeg – nå da jeg begynner mitt pontifikat – avklare noen vesentlige punkter angående den kjærlighet som Gud på hemmelighetsfull måte og helt uten vår fortjeneste tilbyr menneskene. Jeg vil samtidig påvise at det er en indre sammenheng mellom Guds kjærlighet og den menneskelige kjærlighets realitet. Annen del får et mer konkret preg. Der vil vi se nærmere på hvordan Kirken praktiserer budet om nestekjærlighet. Det er altså et meget omfattende tema vi her tar opp, og det er ikke meningen at denne encyklikaen skal gi noen uttømmende behandling av emnet. Jeg vil legge spesiell vekt på en del grunnleggende momenter, for at verden kan bli vekket til å svare på Guds kjærlighet i praktisk gjerning med større energi og et nytt engasjement.