40. La oss til slutt rette blikket mot de hellige, mot dem som på en eksemplarisk måte har realisert nestekjærligheten. Vi tenker da spesielt på Martin av Tours (d. 397), soldaten som senere ble munk og biskop. Han er nesten som et ikon som illustrerer at nestekjærlighetens individuelle vitnesbyrd har et verd som ikke kan erstattes av noe annet. Foran byportene i Amiens deler Martin sin kappe med en fattig. Natten etter viser Jesus selv seg for ham i drømme, kledd i denne kappen, for å bekrefte at Evangeliets ord har evig gyldighet: «Jeg var naken, og dere gav meg klær ... alt hva dere har gjort mot selv den ringeste av mine brødre, det har dere gjort mot meg» (Matt 25,36.40).[36] Og hvor mange andre vitnesbyrd om nestekjærlighet kunne man ikke nevne fra Kirkens historie! Den kommer ikke minst til uttrykk i den betydelige innsats i nestekjærlighetens tjeneste som hele den monastiske bevegelse som utgikk fra den hellige abbed Antonius (d. 356), like fra første stund gjennomførte. I sitt møte «ansikt til ansikt» med den Gud som er kjærligheten, opplever munken et tvingende krav om å forvandle hele sitt liv til tjeneste – til tjeneste for Gud og tjeneste for medmennesket. Slik oppstod de store herbergene, syke- og fattighusene i nærheten av klostrene. Dette er også bakgrunnen for de betydelige initiativer til menneskelig fremgang og kristen oppfostring som særlig var beregnet på de aller fattigste. Det var de monastiske ordener og tiggerordenene som først påtok seg dette ansvaret, og siden gjennom hele Kirkens historie de ulike mannlige og kvinnelige ordensinstitutter. Helgenskikkelser som Frans av Assisi, Ignatius av Loyola, Johannes av Gud, Camillo de Lellis, Vincent de Paul, Louise de Marillac, Guiseppe B. Cottolengo, Giovanni Bosco, Luigi Orione og Teresa av Calcutta – for bare å nevne noen – er berømte forbilder på sosial kjærlighetsvirksomhet for alle mennesker av god vilje. De hellige er historiens sanne lysbærere, for de er troens, håpets og kjærlighetens mennesker.
41. Maria er den fremste blant de hellige, hun er Herrens mor, all hellighets speil. I Lukasevangeliet ser vi at hun utfører en kjærlighetstjeneste for sin kusine Elisabet. Hun blir hos henne «i omtrent tre måneder» (1,56) for å bistå henne under den siste delen av hennes svangerskap. «Magnificat anima mea Dominum», sier hun ved dette besøket – «Min sjel forkynner Herrens storhet» (Luk 1,46). Dermed uttrykker hun hele programmet for sitt liv, nemlig å ikke sette seg selv i sentrum, men gi plass for den Gud som hun møter både i bønnen og i tjeneste for sin neste – bare slik kan verden bli god. Maria er stor, nettopp fordi hun ikke vil gjøre seg selv stor, men gjøre Gud stor. Hun er ydmyk, hun vil ikke være noe annet enn Herrens tjenerinne (jf. Luk 1,38.48). Hun vet at hun bare kan bidra til verdens frelse hvis hun ikke vil utføre sitt eget verk, men stiller seg helt til disposisjon for Guds verk. Hun er en som håper: Bare fordi hun tror på Guds løfter og venter på Israels frelse, kan engelen komme til henne og kalle henne til den avgjørende tjeneste for disse løfter. Hun er en som tror: «Salig er hun som trodde», sier Elisabet til henne (jf. Luk 1,45). Magnificat – som så å si er et portrett av hennes sjel – er helt og holdent vevet av tråder fra Den hellige skrift, av tråder fra Guds Ord. Slik blir det åpenbart at hun virkelig er hjemme i Guds Ord, går uanstrengt inn og ut av det. Hun taler og tenker med Guds Ord, Guds Ord blir til hennes ord, og hennes ord kommer fra Guds Ord. Slik blir det også åpenbart at hennes tanker er i harmoni med Guds tanker, at hennes vilje er ett med Guds vilje. Fordi Maria var totalt gjennomtrengt av Guds Ord, kunne hun bli mor til det inkarnerte Ord. Og til sist: Maria er en som elsker. Hvordan kunne det være annerledes? Hun er en troende som i troen tenker med Guds tanker og vil med Guds vilje, da kan hun bare være en som elsker. Vi aner det av hennes stillferdige adferd, som barndomsberetningene i Evangeliet forteller om. Vi ser det i hennes finfølelse ved bryllupet i Kana, da hun oppdager brudeparets problemer og bærer dem frem for Jesus. Vi ser det i hennes ydmykhet når hun godtar å komme i bakgrunnen under Jesu offentlige liv. Hun vet at Sønnen nå må grunnlegge en ny familie, og at Morens time først vil komme i korsets time, den som er Jesu sanne time (jf. Joh 2,4; 13,1). Da, når disiplene er flyktet, kommer hun til å stå under korset (jf. Joh 19,25–27). Og senere, i pinsens time, kommer disiplene til å samle seg rundt henne mens de venter på den Hellige Ånds komme (jf. Apg 1,14).
42. Til helgenenes liv hører ikke bare deres jordiske biografi, men også deres liv og virke hos Gud etter deres død. I de hellige blir det åpenbart at den som går til Gud, ikke fjerner seg fra menneskene, men først da blir dem virkelig nær. Ingen steder ser vi dette tydeligere enn hos Maria. Den korsfestedes ord til disippelen – til Johannes, og gjennom ham til alle Jesu disipler: «Der står din mor» (Joh 19,27) – fullbyrdes stadig på ny gjennom alle generasjoner. Maria er virkelig blitt alle troendes mor. Mennesker fra alle tider og fra alle verdensdeler søker tilflukt i hennes moderlige godhet og i hennes jomfruelige renhet og skjønnhet. De kommer med sin nød og sine forhåpninger, med sine gleder og sorger, i ensomhet og i fellesskap med andre. Og alltid får de hennes godhet i gave. De opplever hennes kjærlighet, som aldri svikter, og som hun skjenker dem fra sitt hjertes dyp. Hun møter takknemlighet på alle kontinenter og i alle kulturer. Det vitner om at menneskene forstår å verdsette hennes rene kjærlighet, som ikke søker seg selv, men bare vil det gode. De troendes ærefrykt røper samtidig et ufeilbarlig instinkt for hvordan en slik kjærlighet blir mulig. Den blir mulig takket være en inderlig forening med Gud, der sjelen blir helt gjennomsyret av ham. Den som har drukket av Guds kjærlighets brønn, blir selv til en kilde, «strømmer av kildevann skal rinne fra hans bryst» (Joh 7,38). Maria, jomfruen, moren, viser oss hva kjærlighet er, og hvor den har sin kilde, hvor den henter sin kraft som alltid er like ny. I hennes varetekt overgir vi Kirken og dens sendelse i kjærlighetens tjeneste:
Hellige Maria, Guds Mor,
du har skjenket verden
det sanne lys,
Jesus, din sønn – Guds Sønn.
Du har overgitt deg helt
til Guds kall,
og slik er du blitt til en kilde for den godhet
som strømmer fra ham.
Vis oss Jesus. Før oss til ham.
Lær oss å kjenne ham og elske ham
slik at også vi
i sannhet kan elske
og bli til en kilde av levende vann
midt i en tørstende verden.
Gitt i Roma, Peterskirken, den 25. desember, på høytiden for Herrens fødsel, i året 2005, det første i mitt pontifikat.
BENEDICTUS PP. XVI
Noter
[36] Jf. Sulpicius Severus, Vila Sancti Martini, 3, 1–3: Sources Chrétiennes 133, 256–258.