Jubelåret 2025 markerer 1700 år siden det første kirkemøtet eller konsilet i Nikea, som ble holdt fra mai til juli 325 i dagens Tyrkia. Flere arrangementer er allerede blitt holdt i den anledning, og interessen er stor for dette konsilet som har betydning for alle slags kristne over hele verden.
Saken i korthet
- Jubelåret 2025 markerer 1700 år siden det første konsilet i Nikea (mai–juli 325).
- Biskopene i enhet med paven utøver myndighet i Kirken gjennom slike konsiler.
- Peder Solberg deltok på fagdag om Nikea torsdag 5. juni på MF i Oslo, og forteller.
- Nikea I la grunnlaget for trosbekjennelsen og fordømte vranglæren arianismen.
- Konsilet innførte felles påskefeiring og flere kirkerettslige regler (kanoner).
- Fortellingen om at St. Nikolas slo til Arius på konsilet er populær, men usikker.
- Andre konsiler: Konstantinopel (381), Efesos (431), Kalkedon (451), Trient (1545–63).
Konsilenes rolle
Den nikenske trosbekjennelse (Symbolum Nicenum), som fremsies av både katolikker og andre kristne, har sitt opphav i dette konsilet. Men hva er egentlig et konsil, og hvilken rolle har konsilene i Den katolske kirke?
– Både paven og bispekollegiet (alle biskopene i enhet med og sammen med paven) besitter den øverste myndighet i Kirken. Bispekollegiet utøver denne myndigheten gjennom et økumenisk konsil, sier biskop Fredrik Hansen.
Betegnelsen «økumenisk» betyr at konsilet består av biskoper som er samlet fra hele verden (fra gresk oikoumene). Det kalles derfor også et «universelt» konsil. Den katolske kirke anerkjenner 21 slike, der Nikea I var det første. Det annet vatikankonsil (Vatikan II) ble holdt mellom 1962 og 1965, og er foreløpig det siste økumeniske konsil i Kirkens historie.
Hansen, som er koadjutorbiskop av Oslo, har skrevet en artikkelserie om Vatikan II og redigert en utgivelse av konsildokumentene på norsk. Han forklarer at vedtak og dokumenter fra et konsil ikke automatisk blir opphevet av senere konsiler.
– Noen vedtak og dokumenter har varig gyldighet, for eksempel trosbekjennelsen fra Nikea I. Andre er mer tidsbegrensede og spiller en rolle først og fremst i konsilets samtid og umiddelbare ettertid, sier biskopen.
Korte fakta om Nikea I
- Holdt fra mai til juli 325 i byen Nikea i dagens Tyrkia.
- Innkalt av keiser Konstantin den store.
- Rundt 300 biskoper var til stede (tallet varierer noe).
- Den hellige biskop Ossius av Cordoba presiderte.
- Pave Sylvester I var representert av to prester, Vitus og Vincentius.
- Paven stadfestet konsilets vedtak i ettertid.
Mot arianismen
Det første konsilet i Nikea bekreftet at Jesus Kristus er «Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud». Det er også kjent for å ha fordømt (anatematisert) kjetteren Arius, som sa at Guds Sønn er en skapning og ikke av samme vesen eller substans som Faderen.
– Et slikt anatema innebærer ekskommunisering, at den som ikke bøyer seg for Kirkens vedtak utelukkes fra fellesskapet. Det bærer også i seg et stort alvor i evighetsperspektiv, sier Peder Solberg.
Han er katolikk og førstelektor ved NLA Høgskolen i Bergen, og deltok på fagdag om Nikea på MF torsdag 5. juni. Der snakket han om utviklingen av konsilets teologi og trosbekjennelse fra Nikea i 325 til det første konsilet i Konstantinopel i 381. Solberg har tidligere snakket om Nikea I på podkasten Ulest: Kristne klassikere.
– Ble arianismen utryddet rett etter konsilet, eller tok det lenger tid?
– Kampen om forståelsen av Jesu guddom fortsatte i årtiene som fulgte, både med noen av biskopene som hadde støttet Arius på kirkemøtet, og med andre partier som vokste frem. Enkelte av disse var enda mer radikale enn Arius hadde vært.
Solberg forteller at man i vid forstand kjempet om både kristologien – læren om Kristus – og pneumatologien – læren om Den hellige ånd – og konsekvensene av dette i lang tid fremover. Også på det tredje og fjerde økumeniske konsil på 400-tallet oppfattet sentrale aktører at de fortsatt kjempet for forståelsen av den nikenske troen.
– Hvorfor er ikke trosbekjennelsen vi bruker i dag lik den som ble vedtatt i 325?
– Nikea-bekjennelsen ble aldri standardisert som en liturgisk bekjennelse. Både i øst og vest opererte man på denne tiden med lokale varianter av dåpsbekjennelser, så denne bekjennelsen ble først og fremst forstått som et uttrykk for et konkret og tidsbestemt læreoppgjør. I løpet av 300-tallet ble spørsmålet etter hvert om alle menigheter skulle gjøre sine dåpsbekjennelser «nikenske» ved å legge til kjerneformuleringen homoousion (av samme vesen) om Sønnen.
Den nikenske trosbekjennelse som fremsies av kristne i dag, stammer fra det første konsilet i Konstantinopel i 381. Derfor kalles den iblant den «nikensk-konstantinopolitanske».
Den nikenske trosbekjennelse
Vi tror på én Gud, den allmektige Fader, Skaper av alt synlig og usynlig.
Og på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen, det vil si av Faderens vesen (ousias), Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen (homoousion) som Faderen, ved ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden.
For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned, tok kjød, ble menneske, led, oppstod den tredje dag, fór opp til himmelen, og skal komme igjen for å dømme levende og døde.
Og på Den Hellige Ånd.
Men de som sier: «Det var en gang da han ikke var», og: «Før han ble født, var han ikke», og: «Han ble til av det som ikke er», eller at han er av en annen substans (hypostaseon) eller et annet vesen, eller at Guds Sønn er skapt, eller foranderlig, eller forgjengelig, disse fordømmer Den hellige katolske og apostoliske kirke.
Den nikensk-konstantinopolitanske trosbekjennelse
Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting.
Jeg tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet. Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved han er alt blitt skapt. For oss mennesker og for vår frelses skyld steg han ned fra himmelen.
Han er blitt kjød ved Den Hellige Ånd av Jomfru Maria, og er blitt menneske.
Han ble korsfestet for oss, pint under Pontius Pilatus og gravlagt.
Han oppstod den tredje dag etter Skriften, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og på hans rike skal det ikke være ende.
Jeg tror på Den Hellige Ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen og Sønnen, som med Faderen og Sønnen tilbes og forherliges, og som har talt ved profetene.
Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse. Jeg venter de dødes oppstandelse og det evige liv. Amen.
– I store trekk ble den første Nikea-bekjennelsens formuleringer om Sønnen videreført. Men Nikea-bekjennelsen inneholdt bare en helt kort formulering om Den hellige ånd. Resten av setningene vi nå bekjenner om Ånden ble altså føyd til, forklarer Solberg.
Han forteller videre at det likevel tok ganske lang tid før denne bekjennelsen ble innført som en felles, liturgisk standard. Det skjedde først fra 4–500-tallet i øst, og på 7–800-tallet i vest. I Roma ble den apostoliske trosbekjennelse erstattet med den nikenske først på 1000-tallet.
– I mellomtiden hadde man på grunn av teologiske problemstillinger som særlig var aktuelle i vest, lagt til det lille tillegget om Ånden, «som utgår fra Faderen og Sønnen (filioque)». Dette ble trukket inn i striden som førte til bruddet mellom Øst- og Vestkirken i 1054.
Solberg peker på at Den katolske kirke og de ortodokse kirkene har ført dialoger om en felles forståelse av dette siden Det annet vatikankonsil, men at man fortsatt ikke er helt i mål. Han anfører som en konkret bønn for Nikea-jubileet at kirkene fortsetter å nærme seg hverandre også i dette spørsmålet.
Kanoner fra Nikea I
I tillegg til trosbekjennelsen vedtok konsilet en rekke «kanoner» eller lover som kan sammenlignes med dagens kirkerett, ikke minst ved at de kan revideres. Kanskje noe overraskende bestemmer den første kanonen at en mann som har kastrert seg selv, ikke får høre til geistligheten.
– Det var neppe et veldig utbredt problem, men enkelte asketiske grupper har nok lagt vekt på dette som en konkret tolkning av Matt 19,12, slik at problemstillingen har vært stor nok til at kirkemøtet så det som nødvendig å ta det opp, sier Peder Solberg.
Kanon 4 bestemmer at minst tre biskoper må være til stede og ordinere en ny biskop, en regel som fortsatt følges i dag. Kanon 5 bestemmer at det skal holdes bispesynoder to ganger i året, og kanon 17 fordømmer å ta renter på lån. Kanon 19 nevner at «diakonisser» skal regnes blant legfolket, siden de – til forskjell fra diakoner – ikke er ordinerte.
Kanon 20, den siste kanonen, pålegger at man står og ber på søndager. Solberg forklarer at selv om vi i dag kneler i søndagsmesser, skyldes det utviklingen av en tydeligere distinksjon mellom ulike former for kneling eller prostrasjon.
– Den form for kneling som forordnes for søndagen gjelder ikke kneling i bot. I den forstand kan man hevde at intensjonen fra Nikea om det vi kan kalle søndagsfrimodigheten fortsatt gjelder, sier han.
Felles påskefeiring
I tillegg til å fordømme arianismen, klarte konsilet å oppnå en felles påskefeiring for Kirken i øst og vest. Så hvorfor er det fortsatt slik at Vestkirken og de ortodokse østkirkene feirer påske på forskjellige datoer, med unntak av noen år – som i år? Pave Frans var veldig opptatt av å bruke denne anledningen til å få på plass en felles feiring igjen.
– Egentlig er det bestemmelsene fra Nikea om påskefeiringen alle kirker fortsatt følger i dag. Men den julianske kalenderen som var felles i over tusen år fremover, var ikke nøyaktig i forhold til solåret. Dermed forskjøv årsrytmen seg gradvis i forhold til datoene, sier Solberg.
Pave Gregor XIII reviderte kalenderen for alle katolske land i 1582, og fjernet samtidig ti dager, nettopp for å returnere til 300-tallets forhold mellom datoer og årstider. Problemet var at da var kristendommen splittet. Solberg forklarer:
– I en del ortodokse land er den sekulære kalenderen endret på 1900-tallet, men på det religiøse området har kalenderspørsmålet for noen utviklet seg til en symbolsak. Her er nok folkelig motstand mot endringer kanskje den vanskeligste hindringen for at vi igjen kan feire påsken sammen over hele verden, slik Nikea-konsilets intensjon var.
St. Nikolas og Arius
En kjent fortelling innebærer at Den hellige Nikolas av Myra, opphavet til julenissen, skal ha deltatt på konsilet og blitt så opprørt av det han anså som blasfemi mot Guds Sønn, at han slo til Arius i ansiktet.
– Er det noe hold i denne fortellingen?
– Vi har ingen historiske kilder som forteller om dette før på 900-tallet, så det er vanskelig å bekrefte. Nikolas av Myras navn står heller ikke blant dem som nevnes som deltagere, men han kan likevel ha vært der, siden de ulike navnelistene er ufullstendige. Historien om at St. Nikolas slo til Arius, og deretter for en tid ble fratatt sine biskoppelige insignier, ble uansett etterhvert ganske populær og fikk sitt nedslag i ikonografien.
Solberg forteller om en annen historie som er langt tidligere bevitnet enn historien om St. Nikolas’ ørefik:
– Arius skal ha følt seg dårlig rett i forkant av at han skulle rehabiliteres i Konstantinopel, og fått voldsomme blødninger på et offentlig toalett som endte i hans død. Det er vanskelig å vite sikkert hva som faktisk skjedde, men det er grunn til å tro at han døde på relativt brått og dramatisk vis, og at dette ble brukt som en fortelling med symbolsk kraft.
Andre konsiler
I tillegg til at det er 1700 år siden Nikea I, er det i 2025 også 60-årsjubileum for avslutningen av Det annet vatikankonsil i 1965. Mellom disse to har det vært mange konsiler med stor betydning for Kirken – for eksempel konsilet i Efesos i 431, som definerte Maria som Guds mor (Theotokos), og konsilet i Kalkedon i 451, som definerte Kristus som én person med to naturer: en guddommelig og en menneskelig.
Biskop Fredrik Hansen er ikke i tvil om hvilket av de andre konsilene fra før Vatikan II han vil anbefale folk å sette seg inn i.
– Utvilsomt Tridentinerkonsilet (1545–1563). Det forklares ofte som Kirkens svar på reformasjonen, og det var det, men det var også mye mer. Dets lære om sakramentene består ennå i dag som det mest autoritative Kirken har utlagt om disse nådemidlene. Konsilet utga også viktige tekster om troen og åpenbaringen, som både Vatikan I og Vatikan II bygde videre på, sier han.
Se fagdag om Nikea på MF
Les mer
