Sankthans

113285.jpg

LANG TRADISJON: Sankthans som midtsommerfest går langt tilbake, på 400-tallet ble den omtalt av Augustin. Maleri: «Jonsokbål» av Nikolai Astrup, Foto: Nasjonalmuseet/Lathion, Jacques.

 

Ikke mange særkatolske høytider har overlevd reformasjonen, Sankthans er en av dem, med god støtte fra norske folketradisjoner.  

 

Tekst: Linda Therese Utstøl

 

Feiringen av Johannes døperens fødselsdag, Jonsok eller Sankthans, er i Norge og mange andre land, heller en folkelig enn en kirkelig feiring. Mange feirer med bålbrenning, rømmegrøt og blomster. Det blir sagt at om du plukker syv forskjellige typer blomster og legger dem under puta, kommer du til å drømme om den du skal gifte deg med. 

 

– Sankthans som en midtsommerfest går langt tilbake, den ble markert allerede på 400-tallet (omtalt av Augustin). Sankthansfeiring kommer fra to fester som har glidd inn i hverandre: den katolske markeringen av døperen Johannes fødsel og en eldre markering av sommersolverv, forteller Hannah Kristine Bjørke Lunde stipendiat i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Hun er spesielt interessert i kulturarv og religiøse uttrykksformer. Temaet for hennes doktorgradsavhandling er pilegrim som nåtidig fenomen i Norge. 

 

KULTURARV: Hanna Kristine Bjørke Lunde
forsker på kulturarv og religiøse uttrykksformer.
Foto: Universitetet i Oslo.

hannah-kristine-lunde-pressebilde.jpgSankthans har hatt ulike betydninger gjennom historien, ut fra rådende religion og politikk, og har gått gjennom både nyskapinger og videreføring av elementer som er kjent fra langt tilbake i tid. I katolsk tid i Norge ble Sankthans feiret som en fest av høyere orden.

– Mens mange helgendager er forbundet med en helgens død er Sankthans en fest til minne om Johannes fødsel, den 24. juni (hans dødsdag markeres 29. august). Det fortelles i Lukasevangeliet at Johannes ble født et halvt år før Jesus. I kalenderen markeres festdagen hans et halvt år før Jesu’ bursdag, som feires på julaften 24. desember. Sankthans kalles på norsk også for Jonsok. Både Hans og Jon er fornorskinger av navnet Johannes, som refererer til den kristne helgenen St. Hans, bedre kjent som døperen Johannes. Dagen, eller rettere sagt kvelden, er også kjent som Jonsvaka, markert natt til helgendagen. -ok endelsen betyr «vake» eller «våkenatt», sier Lunde. 

 

– Hvordan endret feiringen seg fra katolsk tid til etter reformasjon?

– Sankthans er et eksempel på at fester, inkludert symboler og ritualer, knyttet til et bestemt tidspunkt på året videreføres med ulikt innhold og forklaring for hvorfor en gjør, og det har tidvis vært konkurranse og konflikt mellom den kirkelige og folkelige festen, men disse har også gått i hverandre. Ved Den Lutherske Reformasjonen av Norge i 1537 forsvant mange av helligdager fra kalenderen. Som Johannes minnedag var Sankthans en kirkelig helligdag frem til 1770, som vil si at det var en fridag. På 1700-tallet var flere pietistiske prester imot det fordi det ble regnet som en «hedensk levning» og en overtroisk skikk, og en dag brukt til lediggang mer enn markert som en kirkelig helligdag. Det har også vært motstand fra myndigheter i forsøk på å bekjempe fyll og for store bål. Festen er nært knyttet til naturens gang. Det vanligste merket på primstaven (de fleste primstaver er fra etter reformasjonen) til Sankthans er enten et timeglass eller en sol.

 

– Hva er de rareste sankthans tradisjonene?

– Blomster er forbundet med spådommer, særlig for ugifte jenter, som skal plukke en bukett av syv slag markblomster og legge under hodeputen om natten for å drømme om hvem en skal gifte seg med. Enkelte steder vært vanlig å kle opp ei jente og en gutt til brud og brudgom til opptog (som Voss og Hardanger), som en imitasjon av de voksnes bryllup, mange steder arrangert av barna selv.

Sankthans har blitt regnet for å være et tidspunkt der overnaturlige krefter lettere kunne komme inn i den menneskelige verden. Rare ting kunne skje sankthansaften, som at dyr og trær kunne snakke, eller skjulte skatter bli funnet. Bålet er knyttet til gammel symbolikk som går ut på tro på ilden som en rensende og beskyttende kraft, et vern mot onde og fremmede makter. Ilden er også regnet som en livgivende kraft. Været til Sankthans varslet hvordan været ville bli resten av sommeren.

 

HELBREDELSE: Bønn om vekst og helbredelse
er forbundet med Sankthans. Foto: Iver Schonhowd 

012HSvQ1.jpgDet undergjørende krusifiks i Røldal

I Røldal stavkirke henger et krusifiks som sies å ha svettet helbredende dråper under vigilien jonsokaften. Stavkirken fra 1200-tallet tiltrakk seg pilegrimer gjennom middelalderen og helt frem til 1835 da det ble lagt ned forbud. 

– Det har vært ritualer knyttet til Sankthans som en spesiell natt, markert som livgivende og fornyende, for eksempel med håp om at helbredende under kan skje. Dette har vært knyttet til «lovekirker», det vil si kirker der en har kommet med gaver i håp om helbredelse, og gitt en gave som takk. Flere steder har det og vært skikk å vaske seg i helligkilder for å bli kurert for en sykdom,.
og å gi den et lite offer i form av en mynt, et trekors, en etterlatt krykke eller lignende. I Røldal var det frem til 1800-tallet vanlig å oppsøke stavkirken midtsommernatten til messe. Krusifikset fra 1200-tallet som henger i kirken skal ha hatt undergjørende egenskaper akkurat denne natten, i form av helbredende svette som ble samlet i kleder av kirkegjengerne og strøket på syke kroppsdeler, sier Lunde. 

 

En annen Sankthans-tradisjon er å «vekke åkeren», altså å fremskynde veksten ved å bruke kraften i naturen. Lunder forteller at husmoren gikk rundt på åkeren og plukket noen strå og markblomster som hun bandt sammen til en krans.

– Dette er trolig en videreføring i folkelig tro og tradisjon av de katolske gangdagene, der gårdsfolket ble ledet i prosesjon av presten og ba om velsignelse av avlingen. Troen på at vekster var ekstra kraftfulle rundt Sankthans har og motivert til innsamling av medisinske urter rundt denne tiden (for eksempel bukkeblad mot hoste eller urter som skulle hjelpe mot gikt og tannpine). 

 

Litteratur

Ørnulf Hodne (1999) Norsk Folketro. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

Torill Wyller (1987) Sankthans. Midsommerfeiring i Norge gjennom 150 år. Oslo: Universitetsforlaget.

Helene Næss (2009) Årets Ritualer: Fester og merkedager. Oslo: Pax Forlag.

 

Les mer