Pavens første tale til urbefolkningene i Canada

Pave Frans: – Det stedet som vi befinner oss på, får et smerteskrik til å lyde i meg

TILGIVELSE: – Jeg ber om tilgivelse for at mange kristne dessverre støttet opp under koloniseringsmentaliteten til de maktene, som undertrykte urbefolkningene., sa pave Frans i sin tale i Edmonton mandag 25. juli. Foto: NTB / Reuters, Todd Korol

På første etappe av sin botsferd ville paven «gi rom for minnene» og fornye sin «bønn om tilgivelse».

Mandag 25. juli hadde pave Frans sitt første offentlige møte med medlemmer av urbefolkningene, både First Nations, métiser og inuitter. Møtet fant sted i Maskwacis – en times bilkjøring fra Edmonton. Her følger hele talen.

Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro, Vatican News

En botsferd

Fru generalguvernør,
herr statsminister,
kjære urbefolkninger fra Maskwacis og fra Kanadas land,
kjære brødre og kjære søstre!

Jeg har ventet på dette øyeblikket, og endelig er jeg hos dere. Og det er herfra, fra dette stedet som fremkaller triste minner, at jeg ønsker å ta fatt på det jeg har i sinne: en pilegrimsferd, en botsferd. Jeg kommer til deres fødeland for personlig å si dere at jeg er bedrøvet, for å be Gud om tilgivelse, helbredelse og forsoning, for å vise dere min nærhet, for å be sammen med dere og for dere.

To par mokasiner

Jeg minnes møtene i Roma for fire måneder siden. Den gang fikk jeg overrakt to par mokasiner som pant, et symbol på lidelsen til innfødte barn, spesielt dem som dessverre aldri kom hjem igjen fra internatskolene. Jeg ble bedt om å levere mokasinene tilbake når jeg selv kom til Canada; jeg har tatt dem med meg, og vil gjøre det rett etter denne talen. Og jeg vil ta utgangpunkt nettopp i dette symbolet, som i de forgagne måneder har holdt smerten, indignasjonen og skammen levende i meg. Minnet om disse barna fremkaller bedrøvelse, og det ansporer oss til å sørge for at alle barn behandles med kjærlighet, verdighet og respekt. Men disse mokasinene taler også om en vandring, om en reise som vi ønsker å foreta sammen. Å vandre sammen, å be sammen, å arbeide sammen, for at fortidens lidelser kan vike plassen for en fremtid preget av rettferdighet, helbredelse og forsoning.

Se video fra pavens møte med Canadas urbefolkning

Første etappe: ihukommelse

Det er derfor den første etappen av min pilegrimsferd hos dere finner sted her i denne regionen, der det i uminnelige tider har funnes urbefolkninger. Det er et territorium som taler til oss, som gjør det mulig å komme i hu.

Gode minner

Å komme i ihu: Brødre og søstre, dere har levd i dette landet i tusenvis av år. Med deres livsstil har dere respektert denne landjorden, som dere fikk i arv fra tidligere generasjoner og tok vare på for de fremtidige generasjoner. Dere har behandlet den som en gave fra Skaperen, en gave som må deles med de andre og som må elskes i harmoni med alt som eksisterer, i en livlig samhørighet mellom alle levende skapninger. Slik har dere lært å pleie familie- og fellesskapsfølelsen, og utviklet solide bånd mellom generasjonene; dere har hedret de eldre og tatt dere av de minste. Hvor mange gode skikker og lærer, som retter oppmerksomheten mot andre og mot kjærlighet til sannheten, mot mot og respekt, mot ydmykhet og ærlighet, mot livsvisdom!

Vonde minner

Men om dette var de første stegene som ble tatt i disse territoriene, bringer minnet oss videre til de følgende, triste stegene. Det stedet som vi befinner oss på, får et smerteskrik til å lyde i meg, et undertrykt skrik som har ledsaget meg disse månedene. Igjen tenker jeg på alle de tragediene dere gjennomgikk, mange av dere, deres familier, deres fellesskap; på det som dere fortalte meg, om hvordan dere led på internatskolene. Dette er traumer, som på et vis igjen blir levende hver gang de blir gjenkalt, og jeg forstår at også vårt møte i dag kan vekke minner og åpne sår, og at mange av dere kan ha det vanskelig nå, mens jeg snakker. Men det er riktig å komme i hu, for glemsel fører til likegyldighet, og som det er sagt: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet … det motsatte av liv er ikke død, men likegyldighet til liv og død» (E. Wiesel, 12. april 1999). Å minnes de ødeleggende opplevelsene på internatskolene rammer, indignerer og smerter, men det er likevel nødvendig.

Det er nødvendig å minnes hvordan assimilasjons- og rettighetstappolitikken («enfranchisement»), som omfattet også internatskolesystemet, var ødeleggende for folket i disse landområdene. Da de europeiske kolonistene ankom for første gang, var det en stor anledning til å utvikle et fruktbart møte mellom kulturer, tradisjoner og spiritualitetsformer. Men det skjedde i bare liten grad. Og jeg tenker igjen på det dere fortalte meg: hvordan assimilasjonspolitikken endte opp med systematisk å marginalisere urbefolkningene; hvordan – også gjennom internatskolesystemet –deres språk og kulturer ble svertet og undertrykt; hvordan barna ble mishandlet både fysisk og verbalt, psykologisk og åndelig; hvordan de ble tatt fra sine hjem da de var små, og hvordan dette på uutslettelig vis har påvirket forholdet mellom foreldre og barn, besteforeldre og barnebarn.

«Jeg ønsker å gjenta dette, skamfullt og tydelig: Jeg ber ydmykt om tilgivelse for det onde mange kristne begikk mot urbefolkningene.»

Jeg ber om tilgivelse

Jeg takker dere for å ha latt alt dette få komme inn i mitt hjerte, for å ha dratt frem den tunge ballasten som dere bærer på, for å ha delt disse blødende minnene med meg. I dag er jeg her, i dette landet, som sammen med gamle minner også bevarer arrene etter sår som fortsatt er åpne. Jeg er hos dere, fordi første steg på min botsferd blant dere er å fornye min bønn om tilgivelse og å si dere, av hele mitt hjerte, at jeg er dypt bedrøvet: Jeg ber om tilgivelse for at mange kristne dessverre støttet opp under koloniseringsmentaliteten til de maktene, som undertrykte urbefolkningene. Jeg er bedrøvet. Jeg ber spesielt om tilgivelse for hvordan mange medlemmer av Kirken og religiøse ordenssamfunn medvirket, også ved sin likegyldighet, til myndighetenes prosjekter for kulturell tilintetgjørelse og tvungen assimilasjon, og som nådde sitt høydepunkt i internatskolesystemet.

Selv om det fantes kristen nestekjærlighet, og selv om det fantes ikke få forbilledlige tilfeller av innsatsvilje overfor barna, var de samlede følgene av politikken i forbindelse med internatskolene, katastrofale. Kristentroen sier oss at dette var et ødeleggende feilgrep, uforenelig med Jesu Kristi evangelium. Det er bedrøvelig å vite at den faste grunn av verdier, språk og kultur, som ga deres folk en ekte identitetsfølelse, ble uthult, og at dere fortsatt betaler for følgene av dette. Overfor dette ondet, som er indignerende, kneler Kirken foran Gud og trygler om tilgivelse for sine barns synder (jf. den hellige Johannes Paul II, Incarnationis mysterium, 11). Jeg ønsker å gjenta dette, skamfullt og tydelig: Jeg ber ydmykt om tilgivelse for det onde mange kristne begikk mot urbefolkningene.

«I dag er jeg her for å minnes fortiden, for å gråte sammen med dere, for i stillhet å se på jorden, og for å be ved gravene.»

Dette er bare det første steget

Kjære brødre og søstre, mange av dere og deres representanter har sagt at unnskyldninger ikke er et endepunkt. Jeg er helt enig: De er bare det første steget, de er startpunktet. Jeg er klar over at «når man ser tilbake, vil ingen unnskyldning, eller noe forsøk på å reparere skaden, noen gang være tilstrekkelig» og at «når vi ser fremover, er det slik at alle monner drar når det gjelder å skape en kultur i stand til ikke bare å unngå slike situasjoner i å gjenta seg, men å unngå at de finner rom» (brev til Guds folk, 20. august 2018). En viktig del av denne prosessen er å foreta en seriøs søken etter sannheten om fortiden og hjelpe elever fra internatskolene i helbredelsesprosessene for deres traumer.

Jeg ber og håper at de kristne og samfunnet i dette landet vil vokse i sin evne til å ta imot og respektere identiteten og erfaringene til urbefolkningene. Jeg ønsker at man skal finne konkrete måter å gjøre dem kjent og verdsatt på, og slik lære å vandre sammen. For min del vil jeg fortsette å oppmuntre alle katolikker til innsats for urbefolkningene. Jeg har allerede gjort det ved flere andre anledninger, og på flere steder, med møter, appeller og også med en apostolisk formaning. Jeg vet at alt dette krever tid og tålmodighet: Det dreier seg om prosesser som må nå hjertene. Mitt nærvær her, og engasjementet til de kanadiske biskopene, vitner om vår vilje til å fortsette denne vandringen.

Kjære venner, denne pilegrimsferden vil vare i flere dager og gå til steder som ligger fjernt fra hverandre, men den vil ikke tillate meg å ta imot de mange innbydelsene jeg har fått til å besøke sentre som Kamloops og Winnipeg, og forskjellige steder i Saskatchewan, Yukon og Nordvestterritoriene. Selv om det ikke er mulig, skal dere vite at dere alle er i mine tanker og i min bønn. Dere skal vite at jeg kjenner til lidelsene, traumene og utfordringene til urbefolkningene i alle regionene i dette landet. Mine ord i løpet av denne botsvandringen er rettet til alle innfødte fellesskap og personer, som jeg omfavner hjertelig.

På denne første etappen har jeg villet gi rom for minnene. I dag er jeg her for å minnes fortiden, for å gråte sammen med dere, for i stillhet å se på jorden, og for å be ved gravene. La stillheten hjelpe oss alle å ta smerten inn over oss. Stillhet. Og bønn: Overfor det onde ber vi til godhetens Gud; overfor døden ber vi til livets Gud. Herren Jesus Kristus gjorde en grav – håpets endestasjon, der alle drømmer forsvant, og bare gråten, smerte og resignasjonen ble tilbake – Herren gjorde en grav til et gjenfødelsens og oppstandelsens sted, der en historie om nytt liv og universell forsoning tar til. Våre egne anstrengelser for å helbrede og forsone er ikke nok, hans nåde må til: Åndens milde og sterke visdom, Trøsterens ømhet. Må det være han som oppfyller hjertenes forhåpninger. Må det være han som tar oss i hånden. Må det være han som får oss til å vandre sammen.