Større åpenhet om seksuelle krenkelser og Kirkens forbedringspotensial

IMG_1844 crop.JPG

FOREBYGGE OVERGREP: – Hvor noe kan skje, så skjer det. Vi må minske mulighetsrommet så mye som mulig, sier Björn Håkonsson. Foto: Linda Therese Utstøl

 

– Å beskytte mot seksuelle overgrep er Kirkens oppgave, og man vet hva som fungerer best for å forebygge, forteller Björn Håkonsson som er «Barnskyddsombud», eller direkte oversatt «Barnebeskyttelsesombud», i Sverige.

 

Tekst: Linda Therese Utstøl

 

Björn Håkonsson er diakon, psykolog og Barnskyddsombud i Stockholms katolske stift. På et seminar om barns trygghet i kirken, arrangert i Oslo Katolske Bispedømme, fortalte han om sitt arbeid i Sverige og sammenlignet det med arbeidet i Norge som ledes av Ewa Bivand.
– Det er viktig å lære av hverandre, sa Håkonsson da jeg møtte ham i anledning norgesbesøket.

 

Hvordan forebygge?

Forebygge krenkelser og overgrep er ikke noe Kirken er alene om. Håkonsson trekker frem metoo som et tiltak for å styrke åpenheten om denne tematikken. Han sier at vi tror vi lever i en frilynt kultur, men at vi egentlig ikke gjør det. Mange vegrer seg og venter i mange år før de forteller hva de opplevde på ungdomsleir eller på skolen.


– Vi vet hva som forebygger best: Det første er å snakke om det, og vise at det er tillatt å snakke om det. Det andre er å rapportere og anmelde. Det tredje er at skyldige blir dømt. Det øker troverdigheten og senker terskelen for å anmelde når man ser at dette blir tatt på alvor. Det er også viktig med konkrete regler og retningslinjer som blir kontrollert. Og alle som jobber med barn må ha riktig attest, referanser og kursing, forteller Håkonsson.

I Sverige har arbeidet rettet seg mest mot barn og unge, mens i Norge er fokuset ikke rettet mot en bestemt aldersgruppe. Håkonsson håper å utvikle arbeidet til å også handle mer om voksne, spesielt voksne i sårbare situasjoner.

 

Forskjellig strategi

I Norge har vi felles retningslinjer for alle menighetene i de tre bispedømme/stiftene våre. Det er sogneprestene og menighetsrådene som har ansvaret for å iverksette disse. Vi har også Fagetisk råd i hvert bispedømme / stift, som bistår biskopene og undersøker bekymringsmeldinger, slik at de kan avgjøre veien videre. I Fagetisk råd sitter en psykolog / psykiater, en geistlig, en jurist. Begge kjønn skal også være representert. I Sverige har Björn Håkonsson har fast stilling, og han koordinerer, organiserer og rapporterer om det forebyggende arbeidet. Han har ansvar for kursing og kontroll av om menigheter og prester gjør jobben sin.
– Jeg får betalt for å trekke frem det negative, sier han.
– Kirken må se på kritikk som en gave, det hjelper oss å forbedre Kirken.

Björn Håkonsson etterlyser målbare regler i Norge.
– Det er viktig å kunne vite om en prest gjør jobben sin, og det er viktig å vite hvilke menigheter som har høy og lav risiko for overgrep. Med målbare kriterier blir også denne prosessen mindre personlig, noe som gjør arbeidet lettere.

 

Kontinuitet

– Det er uhyre viktig med kontinuitet i arbeidet, sier Håkonsson.
Han leverer en årlig rapport som ligger åpent på nettsidene til Stockholms stift.
– Jeg prøver å løfte frem det negative, det positive er jo allerede i orden. Min oppgave er å påpeke de tingene som må forbedres. Og så forsøker jeg å gi et bilde over hvilken type meldinger jeg har fått inn det året uten å avsløre personopplysninger, sier han.
Han følger også opp arbeidet i de ulike menighetene og gir en risikovurdering ut fra en rekke fastsatte kriterier, og ut fra om de har utbedret mangler som ble avdekket året før. Han ser på antall barn og unge som finnes i menigheten og hvor godt forebyggingen av seksuelle overgrep er.
– Å beskytte barn er kirkens oppdrag. Arbeidet med dette tar aldri slutt, slår han fast.

 

SNART FERDIG: Prosjektleder Ewa Bivand skal fortsette
med både fysisk 
og online kurs i høst, men til
nyttår avsluttes prosjektet. Foto: Øystein Klakegg

68ecd1dc-0911-4806-a678-4bbc47294da4 crop.jpeg– I motsetning til det mange tror, er seksuelle overgrep er et større problem andre steder enn i Kirken. Men Kirken har et større ansvar for å sørge for at dette ikke skjer, sier Ewa Bivand til katolsk.no.
Hennes stilling som prosjektleder for det forebyggende arbeidet utgår ved årsskiftet, og hun sier det er veldig viktig at Kirken i Norge planlegger hvordan det deretter skal videreføres. Bivand har i løpet av prosjektet holdt kurs for prester, menigheter, skoler og ansatte. Det tilsvarer omtrent 550 personer, men det kommer alltid nye personer til og oppmøtet kunne variere fra sted til sted. Disse kursene er spesielt viktig siden mangfoldet av kulturer kan gjøre temaet enten vanskelig å snakke om, eller det kan være vanskelig å bedømme mindre krenkelser som kan oppstå på grunn av kulturforskjeller. Bivand sier også at flere som hadde vært motvillig til å delta på kurs ble positivt overasket. Det ga dem en anledning til å snakke om et viktig og vanskelig tema innenfor trygge rammer.

– Hva er din anbefaling for å sørge for kontinuitet i arbeidet?
– Jeg er i gang med å utvikle et digitalt kurstilbud, men det burde i tillegg opprettes en fast stilling, slik at noen har det overordnede ansvaret for organiseringen. Det er viktig at kurset gis regelmessig og at alle nye ansatte og frivillige, er kjent med reglene, sier hun.
– Barneskyddsombudet i Sverige har flere oppgaver og et etablert tilsynsmandat. Han har rett til å få de opplysningene som kreves, for at han skal kunne kontrollere menighetene. Jeg ønsker meg noe tilsvarende i Norge. Vi trenger også oversiktlige lister, så vi kan se hvilke menigheter som har gjort jobben sin. Dette vil si lister over frivillige, ansatte, arkivert egenerklæring med politiattest og liste over alle som har vært på kurs. Min erfaring er at for mange oppfatter det forebyggende arbeidet som frivillig, og at ikke alle i de forskjellige språkgruppene som deltar i opplæring.

 

Sørge for sunne grenser

Både Håkonsson og Ewa Bivand som leder arbeidet i Norge, mener terskelen må være lav for å melde fra til Kirken om overgrep eller krenkelser. Når noe blir meldt til Kirken, blir forholdet undersøkt før man  eventuelt går videre med saken. Derfor trenger man ikke være redd for å si fra «en gang for mye». Ingen skade er skjedd om det viser seg bare å være et rykte eller en misforståelse.

En annen grunn til å at terskelen bør være lav, er at ikke alle krenkelser er det vi vanligvis tenker på som seksuelle overgrep.
– Det har vi heldigvis svært lite av, sier Håkonsson.
– Det er også viktig å melde fra hvor intimgrenser blir brutt, for eksempel der voksne krever for mye kroppskontakt av barn. Eller i tilfeller av ukultur hvor barn og unge blir seksualisert på en tilsynelatende «uskyldig» måte, enten gjennom musikk, dans eller skjønnhetskonkurranser. Dette kan være ubehagelig nok i seg selv. Dessuten: I et dårlig miljø øker det risikoen for overgrep.

I tvetydige tilfeller forteller Håkonsson at de alltid skal lytte og støtte, og forsøke å finne ut av hva situasjonen egentlig er og hvilke tiltak som trengs. Noen ganger kan det være så enkelt som en bevisstgjøring. Det er ikke sikkert den voksne som tar for mye initiativ til kroppskontakt med barn, er klar over at de kan oppleve det som ubehagelig.
– Det er viktig å lære barn at det er greit å si fra om slike ting, og at det er de som setter grensene, sier Håkonsson

  

 

Sett deg inn i Kirkens rutiner ved mistanke om overgrep:

 

Les mer: