Benedikts omfattende forfatterskap: Hvilken bok skal man begynne med?

Pave Benedikt XVI skrev 66 bøker, 3 encyklikaer og 4 apostoliske formaninger: Hvor skal man begynne å lese?

Kristine portrett.JPG

ST. OLAV FORLAG: Kristine Dingstad er særlig glad i Benedikts kirkeforståelse. Hun leser ham som tradisjonell, men ikke tradisjonalist. Foto: Linda Therese Utstøl

Etter pave emeritus Benedikts død interesserer stadig flere seg for hva han sto for og hvordan han videreførte Jesu lære. Kristine Dingstad, forlagssjef i St. Olav forlag, og dominikanersøster Anne Bente Hadland deler sine beste lesetips med oss.

Tekst: Linda Therese Utstøl

Spør du deg om hva pave emeritus Benedikt XVI mente om sølibatet, kvinnelige prester, bioteknologi og abort? Kristine Dingstad trekker frem «Jorden salt – Kristendom og den katolske kirke ved årtusenskiftet», en samtale mellom den ikke-troende journalisten Peter Seewald og pave Benedikt.

– Her forteller den tidligere paven om oppvekst, studietid og brytningen med liberalteologien. Og det spørres om kristendommen har en fremtid i Europa. Jeg opplever boken som mer relevant enn noen gang, og er en av mine personlige favoritter, sier Dingstad.

Men boken hun setter øverst på leselisten, og som ifølge henne er det letteste stedet å begynne om man vil lese noe av pave emeritus Benedikt XVI, er «Apostlene og Kristi første disipler – et blikk på Kirkens første tid». Boken er basert på pavens onsdagskatekeser.

– I disse enkle, korte tekstene om apostlene, viser Benedikt seg både som en stor teolog og en stor formidler.

Bibelsk forankring

Sr. Anne Bente Hadland, som har oversatt pave Benedikt til norsk, never også Peter Seewald som inngang til Benedikt:

– Hvis man ønsker et overblikk over Benedikts liv, tenkning og historie, vil jeg absolutt anbefale Peter Seewalds biografi «Benedikt XVI – Ein Leben». Den finnes også på engelsk. Stor, men lettlest!

Andre utgivelser sr. Anne Bente trekker frem, er tekster om Maria, Sions datter «Die Tochter Zion» og en utgivelse sammen med teologen Hans Urs von Balthasar: «Maria, Kirche im Usprung», på engelsk «Mary, the Church at the source».

– Det jeg setter pris på, er den bibelske forankringen i det han skriver.

– Ellers har han jo også flere skrifter, som er oversatt til norsk: «Innføring i kristendommen», «Liturgiens ånd», og dessuten taler og encyklikaer fra tiden som pave. Jeg løfter gjerne frem encyklikaen om håp, «Spe Salvi», på norsk: «Frelst i håpet». Den er innholdsmessig inspirerende, samtidig som den er et godt eksempel på hans glitrende stil. Et godt sted å begynne!

Disse Benedikt-bøkene anbefaler Kristine Dingstad:

BENEDIKT FOR SMÅ OG STORE: Det er nok titler å velge mellom hos St. Olav bokhandel. Video: Julian Asperheim.

Paveembetet og Tradisjonen

– De fleste har gjerne en personlig favoritt blant pavene, sier Kristine Dingstad.

– Selv har jeg som katolikk erfaring med tre av dem – Johannes Paul II, Benedikt XVI og Frans. Det er ikke vanskelig å se det unike ved hver enkelt. De har hver sin stil, karisma, sine unike styrker og begrensninger – hver og en løfter frem en spesiell side ved Kirkens sendelse.

– Hva er ditt forhold til Pave emeritus Benedikt, Kristine?

– Jeg var veldig glad i Benedikt. Det som rørte meg mest ved ham på et menneskelig plan, var med hvilken ydmykhet og lydighet han tok imot kallet til Peters stol. For ham – langt oppi årene som han var, en beskjeden og introvert akademiker på sin hals – var paveembedet så å si skrekken. Det var tydelig at han kjente seg liten, embedet og Kirken var så uendelig mye større enn han og hans egne personlige tilkortkommenhet. Også hans abdikasjon var et uttrykk for denne ydmykheten.

Dingstad tror at moderne katolisisme misforstår når den gjør paven så voldsomt viktig. Hun oppfatter det som en svakhet.

– Mange tror at paven kan gjøre hva som helst. Det kan han ikke, og Benedikt var tydelig på det. I tråd med dette var han heller ikke redd for å si at han gjorde feil, og han forsøkte å rydde opp når ting kom galt ut.

På det mer teologiske plan er Dingstad særlig glad i hans kirkeforståelse. Hun forstår ham som tradisjonell, men ikke tilbakeskuende, ikke tradisjonalist.

– Siden Kirken er levende, beveger den seg alltid fremover. Kirken lever og utvikler seg. En slik kirkeforståelse handler om kontinuitet, ikke brudd – en utvikling, ikke fossilisering. Tradisjon er overlevering av en levende tro – ikke noe veldig abstrakt. Pave Frans uttalte det som må være nøkkelsetningen for forståelsen av forgjengerens tenkning og tilnærming til sin gjerning: Tradisjon er den levende troen blant dem som gikk foran oss; tradisjonalisme er en død tro blant de levende.

«Han øser ikke bare fra sin ufattelig store kunnskap, men også fra et helt liv i bønn og meditasjon. Det er denne kombinasjonen som fascinerer meg ved Ratzingers verk.»

Sr. Anne Bente Hadland, Katarinahjemmet

OVERSETTER: Sr. Anne Bente Hadland sier det er en svært
krevende oppgave å oversette pave Benedikt. Foto: Julian Asperheim

Gud først

Sr. Anne Bente forteller at når livet i og omkring henne blir turbulent, og tanken og troen trenger hvile, da leser hun Benedikt.

– Det er noe velgjørende ved å bevege seg i Ratzingers univers; dette store, vakre og åpne universet, hvor alt har sin plass, og faller på plass, i det rette forholdet til Gud. Jeg har alltid noe lesestoff av ham tilgjengelig som jeg tyr til når jeg trenger det.

Hennes første møte med Ratzinger var den omdiskuterte intervjuboken «The Ratzinger report», om Kirkens tilstand etter Det annet vatikankonsil, som kom i 1985.

– Der gikk han absolutt imot strømmen og møtte stor kritikk fra «fremskrittsvennlige» katolikker, og den bidro nok også til bildet av ham som steil og bakoverskuende. I senere intervjubøker, som Peter Seewalds «Jordens salt» og «Verdens lys», reflekterer han mer om troens plass i den moderne verden. Troen i møte med sekulariseringen – det er forøvrig et tilbakevendende tema i Ratzingers publikasjoner. Første gang han gikk ut offentlig med det, var faktisk i 1958. Han talte til de tyske biskoper og tok opp «nyhedendommen», som han fant i Kirken. Han ble mektig upopulær blant biskopene.

– Hva er det viktigste pave Benedikt har etterlatt de troende?

– Ratzinger har utgitt et stort antall bøker, relativt få store verk, selv om han har noen av dem også, men mange samlinger av prekener, taler og foredrag. Han spenner vidt og bredt og berører mange aktuelle temaer – tro og fornuft, toleranse og sannhet, frihet, men det primære i hans liv og hans forkynnelse er alltid: «Gud først». Som han sa til førstekommunionsbarna da de kom til paven med sine spørsmål: «Hvis du knapper den første knappen feil, da blir resten også feil, men hvis du knapper den første riktig, da kommer alle de andre også på riktig plass!», sier sr. Anne Bente.

Med andre ord: Gi Gud førsteplass i livet, og alt det andre vil finne sin plass i forhold.

– Troen er å gå inn i et levende forhold til Gud, der det kirkelige fellesskapet og liturgien spiller en avgjørende rolle. Men da må man bli kjent med Gud gjennom hans Sønn, Jesus Kristus. Og det var nettopp beveggrunnene for Ratzinger til å begynne på bøkene om Jesus fra Nasaret. Han hadde et bind ferdig da han ble pave, og fullførte to andre bind som pave.

– Det er disse bøkene du har oversatt?

– Ja, og det er kanskje det viktigste jeg har gjort til nå. En svært krevende, men veldig givende oppgave. Ratzinger er både veldig presis og veldig kompakt i det han skriver. Det er ikke mye løsprat, der. Dette, kombinert med tyskerens hang til lange og sammensatte setninger, kunne være ganske fortvilende iblant, så ved siden av ordbøker og oppslagsverk, var øksen min beste venn under arbeidet. Men her åpner Ratzinger skriftene for oss, han viser oss også hvem Jesus er for ham, det troende mennesket og samtidig akademikeren og den store intellektuelle som Benedikt jo var. Han øser ikke bare fra sin ufattelig store kunnskap, men også fra et helt liv i bønn og meditasjon. Det er denne kombinasjonen som fascinerer meg ved Ratzingers verk.

Sr. Anne Bente trekker også frem en annen utfordring ved å oversette Ratzinger: Han oversatte alle bibelsitatene selv – fra grunnteksten.

– Som oversetter av hans bøker bød det på visse problemer, for jeg kan ikke gresk og hebraisk, og det å oversette fra en oversettelse er ikke ideelt. Jeg måtte da ty til de norske oversettelsen som harmonerte best med Benedikts oversettelser, og det var ikke sjelden 1930-oversettelsen, forteller hun.

Les mer:

Få også med deg Heidi Øymas lesetips