Det hellige triduum: langfredag

Påskerefleksjoner fra Tautra Mariakloster

                                   

LIDELSESHISTORIEN: Maleriet «Korsfestelsen» (ca. 1558) av Tizian (d. 1576).

korsfestelse.psd«Verden står i flammer!» Slik beskriver karmelittnonnen St. Teresa Benedicta av korset situasjonen under 2. verdenskrig, før hun villig møter døden i Auschwitz.

 

Tekst: sr. Anne Elizabeth Sweet OCSO og sr. Maria Rafael Bartlett OCSO

 

Nå lever vi i en tid da verden igjen synes å stå på stupet foran en universell katastrofe: pandemi, naturkatastrofer på grunn av raske klimaendringer, krig, utbredt ateisme, sammenbrudd av de verdiene som hjelper familier og samfunn å blomstre.

 

I denne tiden med så mange påtrengende behov, er vi kristne kalt til å gå dypere inn i vår forståelse av og deltakelse i påskemysteriet, hvis håp og tillit og autentisk bønn for verden skal være levende og fylt av Åndens kraft. Fastetiden rydder et kontemplativt rom i oss hvis vi observerer fasten med omhu.

 

Det er viktig at vi alltid bevarer enheten mellom de ulike dagene i påskens hellige Triduum. De er bundet sammen likesom den Hellige Treenighet. Helhetens mening ligger i mysteriets sammenvevde elementer. Hvis du river billedveven i stykker, klarer du ikke å oppfatte mønsteret. En nærlesing av evangeliene klargjør blikket når vi betrakter dybdene i påskemysteriet.

 

For noen kan betraktningen av langfredagens mysterium fokusere bare på Jesu lidelse, uten evangeliets bredere perspektiv, og rent emosjonelt kan det oppleves som en tragedie: Balansen mellom det som kommer før og etter langfredag er brutt. Denne hellige dagens skjønnhet kan ikke oppleves dypt hvis den blir stående alene.

 

Da jeg nylig var blitt troende, hadde jeg en melodramatisk opplevelse av langfredag, og var blind for den forbløffende virkeligheten at vi i Jesu lidelse er vitne til at Gud lider i verden, at han opplever menneskets følelse av forlatthet og angst, side om side med oss.

 

 

Når den virkeligheten til fulle går opp for oss, forandrer det alt. «Å ha sett meg er å ha sett Faderen.» (Joh. 14,9) Når vi forstår dette både med hjerte og sinn, skjønner vi at Kristi forslåtte og blødende ansikt er kjærlighetens ansikt. En kjærlighet som er ulik enhver menneskelig kjærlighet i sitt uendelige omfang og sin guddommelige, frie medfølelse. Hvert øyeblikk av langfredag er et vitnesbyrd om kraften i denne kjærligheten: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23,34) 

 

På skjærtorsdag, i Getsemane, ser vi Jesus nær ved å kollapse under syndens enorme vekt som tynget ham ned i hans menneskelighet. Vi er vitne til hans fulle overgivelse til en ufattelig angst, og hans omfavnelse av Faderen som han er forenet med. Som menneske ønsker han at denne kalk skal gå ham forbi, og i dette øyeblikk deler han vår svakhet, … men «ikke min vilje, men din…» Denne intense overgivelsen som bærer hele verdens synd, fortid, nåtid og fremtid, skjer forut for lidelsen langfredag. Det ypperste av Kristi solidaritet med vår menneskelige tilstand vises når Jesus på korset opplever å være forlatt av Gud. Her er han oss nær, og bærer i sin korsfestede kropp til og med vår fremmedgjøring og følelse av atskillelse fra Gud.

 

Langfredag oppfylles Jesajas profetier om den lidende tjener, og sinnets øye blir opplyst av den oppstandelsens herlighet som nærmer seg. En slik herlighet og vidunderlige kunnskap om at vi skal dele dette oppstandelseslivet med Gud, kaster en lysglans som danner en skinnende horisont for oss selv i langfredagens mørke, og tvers gjennom Påskeaftens stille, hviskende mysterium. Vi bæres gjennom påskefeiringen av liturgiens mektige ord og handlinger. Dette åpner for en rikere forståelse og øker vår personlige hengivenhet. Langfredagens liturgi omfatter Johannesevangeliets lidelseshistorie, den store forbønnen for verden, korshyllingen og spesielle, gamle hymner. Her i Tautra Mariakloster synger vi Hagios ho Theos (Hellige Gud, hellige sterke, hellige udødelige, miskunn deg over oss). Denne gamle hymnen preges av stillhet der solistene kneler, og så hele koret. Og vi hører de gripende ordene fra Bebreidelsene som synges: «Hør mitt folk, hva har jeg gjort mot deg? … Svar du meg!» Dette fremkaller anger, sorg – og dyp takknemlighet for tilgivelse.

 

 

Ved korshyllingen i klosteret vårt ærer søstre og gjester korset som står foran steinalteret – ved å knele og prosternere (legge oss langflat på gulvet) i en samordnet,  seremoniell hyllest, mens vi beveger oss mot korset for å kysse det.

«Hellig» er ordet som klinger i våre hjerter under hele feiringen av påskemysteriet. Vi gjenkjenner i Gud dybder av kjærlighet utenfor vårt intellekts rekkevidde, men aldri utenfor rekkevidden til den lydhøre, kjærlige sjel som lengter mot Gud med ydmykhet og heftig begjær.

«Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.  Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger.  Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred; ved hans sår har vi fått legedom.» (Jes. 53,4-5)

 

Måtte denne påsken kaste oss inn i det enorme mysteriet at Gud har tilkjennegitt seg i Jesus, at han kom til vår verden i sårbar menneskelig skikkelse for å dø for oss og gi oss den ufortjente «arven i lyset». Måtte vi be med tillit og fornyet tro for den verden vi lever i, for denne verden som vi elsker i Jesu, vår Herres navn.

 

 

Les mer om påskens mysterier

 

Refleksjoner over Det hellige triduum ved p. Josef Ottersen og p. Hallvard Hole

 

Kateket Peder Josef Foss' artikkelserie om Det hellige Triduum 

 

Sr. Anne-Lise Strøms betraktninger om Påskens hellige triduum

 

Anne Samuelsen ocds' meditasjoner over påskehøytiden