Synoden om synodalitet: Brev fra deltagerne på synoden til Guds folk
Deltagerne på bispesynodens 16. ordinære generalforsamling (synoden om synodalitet) har skrevet et brev til Guds folk hvor de takker for opplevelsene sine, gir detaljer om arbeidet de har gjort de siste ukene, og uttrykker et håp om at alle i tiden fremover vil få mulighet til å «delta konkret i det dynamiske misjonsfellesskapet som ligger i ordet ‘synode’».
HELE SYNODEFORSAMLINGEN: Pave Frans sammen med synodedeltagerne i Paul VI-salen i Vatikanet, 23. oktober 2023. Foto: NTB / Reuters, Gugliemo Mangiapane
Kjære søstre og brødre,
idet arbeidet med den første sesjonen av bispesynodens 16. ordinære generalforsamling nærmer seg slutten, ønsker vi å takke Gud sammen med dere for den vakre og berikende opplevelsen vi har hatt. Vi har levd denne velsignede tiden i dypt fellesskap med dere alle. Vi har blitt støttet av deres bønner, og vi har delt deres forventninger, spørsmål og frykt. Som pave Frans ba om for to år siden, ble det igangsatt en lang prosess med lytting og skjelning, åpen for hele Guds folk, der ingen ble ekskludert, for å «vandre sammen» under ledelse av Den Hellige Ånd som misjonerende disipler i Jesu Kristi etterfølgelse.
Sesjonen der vi har samlet oss i Roma siden 30. september, er en viktig fase i denne prosessen. På mange måter har det vært en enestående opplevelse. For første gang, etter invitasjon fra pave Frans, har menn og kvinner blitt invitert, i kraft av deres dåp, til å sitte ved samme bord for å delta ikke bare i diskusjonene, men også i avstemningsprosessen på denne generalforsamlingen til bispesynoden. Sammen, med våre komplementære kall, nådegaver og tjenester, har vi lyttet intenst til Guds Ord og andres erfaringer. Ved å bruke metoden «samtale i Ånden» har vi ydmykt delt rikdommen og fattigdommen i våre fellesskap fra alle kontinenter, og søkt å skjelne hva Den Hellige Ånd ønsker å si til Kirken i dag. Vi har også erfart betydningen av å fremme gjensidige utvekslinger mellom den latinske tradisjonen og østlige kristne tradisjoner. Deltagelsen til broderlige utsendinger fra andre kirker og kirkesamfunn har beriket diskusjonene våre på en dyp måte.
Samlingen vår fant sted i en verden i krise, hvis sår og skandaløse ulikheter ga smertefull gjenklang i hjertene våre og ga arbeidet vårt et særlig alvor, spesielt siden noen av oss kommer fra land som er herjet av krig. Vi ba for ofrene for dødelig vold, uten å glemme alle de som er tvunget av nød og korrupsjon til å velge migrasjonens farlige vei. Vi ga forsikringer om vår solidaritet og vårt engasjement for kvinner og menn over hele verden som arbeider for rettferdighet og fred.
På oppfordring fra Den hellige far ga vi betydelig rom for stillhet, for å fremme gjensidig lytting og lengsel etter fellesskap i Ånden blant oss. Under den åpne økumeniske vigilien opplevde vi hvordan tørsten etter enhet øker i den stille betraktningen av den korsfestede Kristus. Faktisk er korset den eneste lærestolen til den ene som, etter å ha gitt seg selv for verdens frelse, overlot sine disipler til sin Far, slik at «de alle må være ett» (Joh 17,21). Fast forent i håpet som hans oppstandelse gir, overlot vi ham vårt felles hjem der jordens og de fattiges rop blir stadig mer presserende: «Laudate Deum!» («Lovsyng Gud!»), som pave Frans minnet oss om ved begynnelsen av arbeidet vårt.
Dag for dag følte vi det presserende kallet til pastoral og misjonerende omvendelse. Kirkens kall er å forkynne evangeliet, ikke ved å fokusere på seg selv, men ved å sette seg i tjeneste for den uendelige kjærligheten som Gud elsket verden med (jf. Joh 3,16). Da hjemløse mennesker nær Petersplassen ble spurt hva de forventet av Kirken i anledning denne synoden, svarte de: «Kjærlighet!». Denne kjærligheten må alltid forbli Kirkens brennende hjerte, en treenig og eukaristisk kjærlighet. Paven minnet om dette 15. oktober, midtveis i samlingen vår, da han viste til budskapet fra Den hellige Thérèse av Jesusbarnet. Det er «tillit» som gir oss den dristigheten og den indre friheten vi opplevde, da vi uten å nøle ga fritt og ydmykt uttrykk for våre sammenfallende meninger, forskjeller, ønsker og spørsmål.
«Fremfor alt har Kirken i vår tid en plikt til å lytte, i omvendelsens ånd, til dem som har vært ofre for overgrep begått av medlemmer av Kirkens kropp, og forplikte seg konkret og strukturelt til å sørge for at dette ikke gjentar seg.»
Og nå? Vi håper at månedene som fører frem til den andre sesjonen i oktober 2024 vil tillate alle å delta konkret i det dynamiske misjonsfellesskapet som ligger i ordet «synode». Dette handler ikke om ideologi, men om en opplevelse som er forankret i apostolisk tradisjon. Som paven minnet oss om ved begynnelsen av denne prosessen, «fellesskap og misjon kan risikere å forbli noe abstrakt, med mindre vi dyrker en kirkelig praksis som uttrykker synodalitetens konkrethet (...) som oppmuntrer til reell involvering fra hver og én» (9. oktober 2021). Det er flere utfordringer og mange spørsmål; rapporten fra den første sesjonen vil spesifisere hvor det er oppnådd enighet, fremheve åpne spørsmål og indikere hvordan arbeidet vårt vil fortsette.
For å gå videre i skjelningen sin må Kirken absolutt lytte til alle, og dette begynner med de fattigste. Dette krever en omvendelsesvei fra hennes side, som også er en lovprisningsvei: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små» (Luk 10,21)! Det betyr å lytte til dem som har blitt nektet retten til å tale i samfunnet eller som føler seg ekskludert, selv av Kirken; å lytte til mennesker som er ofre for rasisme i alle dens former – spesielt, i noen regioner, til urfolk hvis kulturer har blitt foraktet. Fremfor alt har Kirken i vår tid en plikt til å lytte, i omvendelsens ånd, til dem som har vært ofre for overgrep begått av medlemmer av Kirkens kropp, og forplikte seg konkret og strukturelt til å sørge for at dette ikke gjentar seg.
Kirken må også lytte til legfolk, kvinner og menn, som alle er kalt til hellighet i kraft av deres dåp. Hun må lytte til kateketenes vitnesbyrd, som i mange situasjoner er de første forkynnerne av evangeliet; til barns enkelhet og livskraft, til ungdommens entusiasme, deres spørsmål og bønner; til drømmene, visdommen og minnene til eldre mennesker. Kirken må lytte til familiene, deres bekymringer rundt utdanning og det kristne vitnesbyrdet de gir i dagens verden. Hun må ønske velkommen stemmen til dem som ønsker å engasjere seg i leggjerninger og delta i skjelnings- og beslutningsprosesser.
«Maria, Kirkens Mor, den første på reisen, er med på vår vandring. I glede og sorg viser hun oss sin Sønn og inviterer oss til å være tillitsfulle.»
For å gå videre i sin synodale skjelning må Kirken særlig samle inn enda flere ord og erfaringer fra de vigslede tjenestemennene: prester, biskopenes primære medarbeidere, hvis sakramentale tjeneste er uunnværlig for hele Kirkens liv; diakoner, som gjennom sin tjeneste er et tegn på Kirkens omsorg for de mest sårbare. Hun må også la seg utfordre av den profetiske stemmen fra det gudviede liv, som er den årvåkne vokteren av Åndens kall. Hun må også være oppmerksom på alle dem som ikke deler hennes tro, men søker sannheten, og der Ånden, som «gir alle mulighet for å ta del i dette påskens mysterium» (Gaudium et Spes 22), også er til stede og virksom.
«Verdenen vi lever i, og som vi er kalt til å elske og tjene, selv med dens motsetninger, krever at Kirken styrker samarbeidet på alle områder av sin misjon. Det er akkurat denne synodale veien som Gud forventer av Kirken i det tredje årtusenet» (pave Frans, 17. oktober 2015). Vi trenger ikke å være redde for å svare på denne oppfordringen. Maria, Kirkens Mor, den første på reisen, er med på vår vandring. I glede og sorg viser hun oss sin Sønn og inviterer oss til å være tillitsfulle. Og han, Jesus, er vårt eneste håp!
Vatikanstaten, 25. oktober 2023
Brev fra bispesynodens 16. ordinære generalforsamling til Guds folk
Dette er en uoffisiell oversettelse basert på den engelske versjonen fra Vatican News.