– Oslo var en kirkeby

MIDDELALDER: På 1300-tallet var det Korskirken, som stod på det grønne området, like ved Olavsklosteret.

– For sekstifem-sytti år siden lekte jeg har, da jeg var liten, sier Karl Gervin.

Vi befinner oss i det som en gang var Olavsklosteret, som i dag er noen av bispekontorer til Den norske kirke, Oslo bispegård.

Herfra er det god utsikt utover de katolske kirkene: den store dominikanerkirken (Olavklosteret), St. Hallvardskatedralen og Korskirken.

Dette er noen av stoppene på vandringen gjennom middelalderenes Oslo. En vandring som viser alt fra folks trospraksiser, hva de var opptatt av, til deres hverdagshygiene, som ikke ligner helt på den vi kjenner til i dag.

Tekst og bilde: Marta Teresa Wade

Året er 1299. Oslo er en by med litt over 2500 mennesker og har en utstrekning like stor som Slottsparken, forteller Gervin.

«Vi vandrer inn i Oslo på begynnelsen av 1300-tallet, i regjeringstiden til Håkon 5., som nettopp har gjort byen til sin hovedstad. Men ikke bare kongen, også biskopen har satt sitt preg på denne byen. Nå er alle store byggverk på plass.»

Vandring i middelalder-Oslo, Karl Gervin

Vi inviteres til å gjenoppdage gamle Oslo, slik den en gang var, gjennom Karl Gervins nye bok. Han er idéhistoriker og tidligere prest i Den norske kirke.

«Vi har ærend fra en av gårdene i Ski ...»

Forfatteren tar oss med på en reise, som begynner ved Fransiskanerklostret utenfor byen og slutter i St. Hallvardskirken, som dengang var Norges nest største etter Nidarosdomen og viet til byens egen helgen.

En guide til menneskenes trosliv

I år er det 400 år siden den store bybrannen i Oslo og byen Christianias grunnleggelse. I den anledning har hovedstaten satt i gang flere renoveringsprosjekter og inviterer til å utforske byen slik den en gang var. Jubileumsåret feires på flere datoer, selve brannen markeres i august.

Under byggingen av Follobanen ble det oppdaget og hentet frem flere arkeologiske funn. Trehus og verktøy fra tiden før brannen avslørte mer av historien om hvordan folk levde den gang. Samtidig som gjenstandene kan fortelle mye om handel og menneskers daglige gjøremål, tier de ofte når det gjelder en meget relevant og sentral del av middelaldermenneskets liv: troen.

Ja, for på 1300-tallet var troen en grunnleggende del av hverdagen for de aller fleste.

For å lære mer om den, må man lete andre steder, mener Gervin.

Han henviser til blant annet tidebønner, gregorianske salmer og bønnebøker fra middelalderen.

Og når en skal vandre gjennom gamle Oslo, slik byen var den gangen, kan man også ta med seg den lille guide-boken idéhistorikeren presenterer.

KAPELL: Nede i bispedømmetskontor ligger det gamle sakristiet til dominikanerne.

Oslo – en kirkeby

– Dette var det best bevarte klosteret i Norge fra middelalderen, sier Gervin om St. Olavsklosteret.

Det er ikke alle som får sitte i byggets kapell, der vi befinner oss nå, og som en gang var klosterets sakristi. Gervin jobbet mange år i bygningen, dengang som prest i Den norske kirke.

Dominikarnene, kjent som forkynnere, ønsket å få plass til så mange mennesker som mulig, derfor «forlenget de kirken, så den ble påfallende stor for en beskjeden kommunitet».

Vi får høre om dominikanermunk fra Bergen, som skrev en håndbok med lystige historier, som folk fikk høre i prestens preken. Det var vanlig å stå opp veldig tidlig; da var det ikke alltid like lett å holde seg våken i kirken. Fortellingene var også populære i Olavsklosteret i Oslo.

– Da reformasjonen kom, måtte brødrene ut. Etter noen år kom biskopen fra sin egen gård og flyttet inn her sammen med Katedralskolen, sier Gervin.

Brødrenes dormitorium (sovesal) brukes i dag som møterom for biskoper i Den norske kirke.

Forfatteren åpner guide-boken og peker på Clemens kirken. Dens ruiner ligger rett ved Loelven (Alna), og er en del av middelalderparken.

I nærheten ligger Mariakirken.

Det er gåavstand mellom de ulike vandremålene, noe som viser at kirkene var veldig konsertert.

PROGRAM: Kartet viser Osloby på 1300-tallet og leder oss gjennom vandringen, fra kirke til kirke.

– Oslo var en kirkeby, sier Gervin.

Vi blar videre, og fortsetter vandringen.

Troen var sentral

Midt i boken finner vi en oppskrift av Den hellige Hildegard av Bingen på småkaker. Like etter hører vi om byfolkets hygiene, og lærer fort at det var vanlig at folk luktet. Vi får høre hvordan de hadde det og at den katolske tro var en sentral del av deres liv.

– Byen vokste opp uavhengig av Kirken, men den ble en kirkeby, fordi dette var en tid da folk trodde, sier Gervin.

– Man trodde i hverdagen og det preget mennesker, legger han til.

På skolen lærte barna gregorianikk og vi, som vandrer, kan nå lære om troens praksiser gjennom å gå til salmer, tidebønner og skolebøker.

De forteller historien om troen og viser hvordan kirkelivet foregikk. Det som står igjen av kirkene, er stort sett ruiner.

– Det som er best bevart er egentlig Gamle Aker kirke, sier guiden Gervin.

Men et besøk blant klosterets ruiner kan ta oss tilbake i tiden, fortelle historien og minne oss på at dette en gang var et kirkerom.

Det er ikke sjelden at menighetene feirer utemesser der de gamle kirkene en gang stod. Hovedøya er et godt eksempel på dette. Igjen fylles kirkerommet med mennesker som møtes for å feire Kristi offer.

HOVEDØYA: Det feires messer hvert år i Cistercienserkloster. Foto: Radosław Botev/Wikimedia Commons

Slik munkene gjorde på 1300-tallet. Om en vandrer alene, kan en se for seg hvor de trofast stod og ba sine bønner.

– Du kan tenke deg hvordan det har vært. Den her er laget sånn at du kan ta den ned i lommen, sier Gervin og løfter frem den nye guide-boken sin.

Han tror at det hjelper å ha en bok med seg, som kan veilede en på reisen.

Både store og små kan ta seg turen gjennom Gamlebyen allerede nå. Men det er først til sommeren at kommunen markerer at byen etter bybrannen i 1624 ble flyttet til det som vi idag kjenner som Kvadraturen, i ly av Akershus festning.

Å oppdage troens betydning

Vandringen i Middelalder-Oslo gir oss et innblikk både i folks trosliv og hverdag, nettopp fordi de to hang så tett sammen.

– Kirkene veiledet menneskene og tok i mot skriftemål, sier Karl Gervin.

– Hvorfor bør vi lære og la oss inspirere av denne delen av historien?

– Dette er noe vi i Norge vil kalle allmenndannelsen. Det er en måte å oppdage hvordan troen farget hverdagen mer fullstendig for folk flest.

Gervin vil ikke plukke opp en spesiell ting, som er verdt å merke seg i løpet av turen. Det er mye å ta innover seg og det håper han boken kan hjelpe med.

Han tror vandringen kan bli en inspirasjon for alle.