Pave Frans døde med støvlene på, slik han nok selv hadde ønsket det. Han hilste og velsignet byen og verden på første påskedag, og ble kjørt rundt i sin pavemobil på Petersplassen i nærmere en time etterpå. Han var synlig svekket, men svært til stede. Morgenen etter døde han, brått og uventet, men likevel på en måte ventet.
Han var en mann med enkle vaner og en enkel livsstil, men samtidig en mann som var sin rolle som hele verdens pastor meget bevisst. Han ønsket en enkel begravelse, men visste selvsagt at det var et fullstendig umulig ønske. Han var tross alt den han var.
En vanlig katolsk begravelse
Det sterke ved Kirkens begravelsesliturgi er at den er den samme for alle. Det er de samme bønnene, de samme lesningene, den samme horisonten av oppstandelseshåp som tegnes opp for alle. Fattige, rike, små, store, syndere og helgener – alle omfattes av Kirkens forbønn når de forlater denne verden. Fra dette perspektivet var begravelsen en vanlig katolsk begravelse. Men det som ikke var vanlig, var at storparten av verdens politiske ledere satt på den ene siden av alteret, hundrevis av kardinaler og biskoper på den andre siden, og en kvart million mennesker fylte Petersplassen og den 500 meter lange Via della Conciliazione. Alle var i utgangspunktet deltagere, og ikke tilskuere. Trolig var bortimot like mange oppstilt langs gatene opp til Santa Maria Maggiore da pavens kiste ble kjørt dit etter begravelsen. Kisten ble for øvrig ikke kjørt i en bårebil, men i den samme pavemobilen som paven ble kjørt rundt i på Petersplassen seks dager tidligere. Frans fikk møte folket for siste gang.
Pave Frans forsto hvilken rolle han hadde, og hvilken påvirkning han hadde gjennom ord og symbolske gester.
Kirkeleder og internasjonal statsmann
Selvsagt er paven en religiøs leder, og de fleste i verden regner ham som verdens fremste religiøse leder, inkludert kristne fra andre trossamfunn, andre religiøse ledere og svært mange verdslige ikke-troende. Men han var også en internasjonal statsmann, uansett hvor mye kirken insisterer på det motsatte.
Frem til Italias samling i 1870 var paven statsoverhode for rundt en tredjedel av Italia. Så mistet paven sin politiske makt, mens den internasjonale betydningen økte. Pave Frans forsto hvilken rolle han hadde, og hvilken påvirkning han hadde gjennom ord og symbolske gester. Som sin navnebror og ideal Frans av Assisi, skjønte han at gester kan tale sterkere enn ord. Alle husker hvordan paven kysset føttene på innsatte i Romas fengsler og stolte politiske ledere fra verdens periferier, omfavnet mennesker med misdannelser, dro på sin første reise til Lampedusa, en italiensk øy full av båtflyktninger, og velsignet verden, helt alene, i mørke og striregn på Petersplassen under pandemien.
Når det internasjonale klimaet nå hardner, demokratiet er truet og ulvene hyler, kunne vi trengt pave Frans’ profetiske røst videre.
Irriterte de mektige
Ikke alle likte det Pave Frans sa. Budskapet om solidaritet med utstøtte, fattige, flyktninger, krigsofre og seksuelle og etniske minoriteter irriterte mange, kanskje særlig de mektige. Han tvang oss til å se det vi ikke vil se. Når det internasjonale klimaet nå hardner, demokratiet er truet og ulvene hyler, kunne vi trengt pave Frans’ profetiske røst videre.
Men kirkens fellesskap favner utover død og grav. Vi ber for pave Frans, og pave Frans ber fortsatt for oss og for verden.
Se hele rekviemmessen med engelsk kommentar
