Intervjuet er tidligere publisert i St. Olav tidsskrift.
To bevegelser har gått parallelt i Simon Gaarde Hansens 25 årige liv. Det er lysten på noe større, og det er behovet for det autentiske, det å kunne begynne i det små, der man er.
Eventyrlysten og fascinasjonen for storhet førte ham til Den katolske kirke, men han sier samtidig at han har funnet et hjem i det enkle og upretensiøse kirkerommet i Mariakirken på Stabekk i Oslo. Det er her han ba meg om å møte ham da jeg spurte om det var et sted som hadde betydd ekstra mye i hans trosreise.
KRISTEN TRO SOM NOSTALGI
– Kan du fortelle om troen din fra begynnelsen av; fra dåpen til da du konverterte til Den katolske kirke?
– Den historien begynner lenge før dåpen. Jeg ble ikke døpt som baby, men som ni-åring i Den norske kirke, selv om jeg kommer fra en familie som også er tilknyttet pinsebevegelsen.
Simon vokste opp i en kristen familie. Han forteller at han fra veldig tidlig av forbandt kjærligheten fra familien med Gud. Familien hadde et tydelig trosuttrykk, spesielt i de eldre generasjonene. Oldefaren var et stort forbilde for ham.
– Oldefar gikk alltid i søndagsgudstjenesten, han var søndagsskolelærer, han leste Bibelen daglig og snakket om den, og han var veldig musikalsk, forteller Simon.
Oldefaren pleide å sitte på verandaen og synge og spille salmer om kveldene.
– Når man ble kjent med oldefar, ble man også kjent med troen hans.
Simon forteller om en nostalgi knyttet til både Gud og oldefaren. Som tenåring pleide han å høre på gamle salmer for å minnes oldefaren etter at han døde.
– Spesielt «Nærmere deg min Gud» forbinder jeg med ham.
Lengselen etter å komme nærmere Gud, ble ikke bare oldefarens, den har også gått som en rød tråd gjennom Simons egen troshistorie.
ROMANIA
Etter hvert fikk Simon behov for å trå ut av den trygge barnetroen og ta et skritt videre. Han ville ikke bare være tilbakeskuende, men også se fremover. Finne ut hvordan han skulle leve ut troen han var født inn i, og finne ut hvordan han kunne nærme seg Gud på egenhånd. Etter endt bachelorgrad i filosofi i 2021, dro Simon på misjonsreise med den frikirkelige organisasjonen Gateway to Hope Romania. En organisasjon han visste om gjennom farfarens engasjement. Han ønsket å teste ut hvordan den kjærligheten han hadde lært om i Bibelen og på søndagsskolen, kan se ut i praksis.
Simon jobbet i slummen i Romania og kjørte nødhjelp inn i krigsrammede Ukraina. Her fikk han øynene opp for at det å tro på Gud kunne være en ganske spennende sak.
– Det trakk meg ut av meg selv. Det var en livsendrende opplevelse, forteller han.
– Jeg fikk erfare at det finnes mennesker som lever ut kjærligheten på en radikal måte, og gjør det til en faktisk realitet i verden! Jeg erfarte at det er mulig å gå veldig langt om man vil, og at man da får veldig mye ut av troen.
DRAMATISK TUR
Akkurat hvor spennende det kan være, fikk han en smakebit av på sitt siste oppdrag i Ukraina. Tidligere hadde Simon hatt noen med seg de gangene de skulle kjøre medisiner, mat og klær inn i landet, men den siste turen skulle han gjøre helt alene.
– Jeg kjørte fra misjonssenteret som ligger nær grensen til Moldova. Det er ca. 15 timers kjøretur hver vei.
Det gikk greit å komme seg inn og levere forsyningene, men da han skulle ut, var det noe feil med papirene.
– Jeg slapp ikke ut ved grenseovergangen der jeg hadde kommet inn.
Han måtte snu og kjøre inn i Ukraina igjen. Han fant til slutt en ferge han kunne ta tilbake inn i Romania, men da var han nesten tom for bensin. Han måtte forte seg å finne en bensinstasjon og kjøre over et fjellområde i mørket før han kom seg tilbake til senteret igjen.
Simon endte opp med å være våken i over to døgn i strekk.
– For noen kunne den opplevelsen vært veldig skummel, men jeg syntes egentlig det var mest spennende, nesten gøy. Jeg kan bli mer redd for å snakke foran forsamlinger.
KIRKEN PÅ RADAREN
Mens han var i Romania, hadde Den katolske kirke hele tiden vært på radaren hans. Det var under studiet i filosofi han fikk øynene opp for at det fantes et større bilde på kristendommen enn den han kjente til fra før. Gjennom tenkere som Augustin, Aquinas og Anselm hadde noe begynt å endre seg. Han fikk lyst til å studere teologi, selv om han egentlig hadde planlagt nok en spennende misjonsreise, denne gangen til Afrika. Han hadde også fått en tanke om at han ville bli katolikk.
– Selv før mitt første konkrete møte med en prest eller menighet, tenkte jeg ofte på katolske kirker da jeg hørte på musikk. Det var noe ved dette store som tiltrakk meg.
Det var noe som på en måte ropte på meg!
På den tiden bestemte han seg for å ta kontakt med Mariakirken på Stabekk. Han kom i kontakt med pater Torbjørn Holt og de møttes regelmessig til samtale.
– Det var en fin opplevelse å treffe noen i kirkelig sammenheng som hadde lest mye filosofi og teologi. Jeg hadde ikke opplevd så mye av det i pinsekirken.
Han ble også satt i kontakt med andre søkende via et troskurs som har fortsatt som en samtalegruppe.
SIMON PETER
Det var i april 2023 at Simon tok kontakt med pater Torbjørn og rundt et år senere, i mars 2024, ble han tatt opp i Kirken. Det var rett før påske, med hele familien til stede.
– Det er stor takhøyde i min familie. Jeg tror det er der jeg får det fra, det å se den rent menneskelige erfaringen som legitim og å møte mennesker der de er. Slik jeg tror Gud møter meg.
For meg har det aldri handlet om å søke Den katolske kirke fordi jeg vil ta avstand fra noe, men heller fordi jeg vil ha mer av noe, sier Simon.
Simon valgte St. Peter som sin konfirmasjonshelgen og endret navnet sitt til Simon Peter.
– Jeg opplever ofte at det kan være bilder eller scener som fester seg i minnet mitt, og som blir viktige for meg. Et av disse er «Peters korsfestelse» av Caravaggio, det har vært med meg i mange år, lenge før jeg ble katolikk.
Det Simon legger merke til i bildet, er en gammel mann i overraskende god form, men med en kropp som har vært gjennom mye. I ansiktet ser han en mann som overgir seg helt til et valg han allerede har tatt, uten å forsøke å vri seg unna. I motsetning til tidligere i livet.
– St. Peter har et blikk som kanskje kan minne om frykt, men også utmattelse eller oppgitthet: «Åh, nei, dette igjen – men nok en gang så velger jeg Gud!». Det elsker jeg ved det bildet!
Simon liker Peter fordi han både er en mann med dyp innsikt og stor naivitet.
– Han forstår hvem Jesus er før alle de andre disiplene, men likevel har han en grunnleggende feilbarlighet ved seg.
– Det kjenner jeg meg igjen i, ikke at jeg har denne innsikten, men at jeg har lyst på den! Og at det skal mere til enn en konfirmasjon for å få bukt med feilbarligheten.
TRO I BEVEGELSE
Simon forteller at han dessverre ikke kan si at han har blitt noe særlig helligere etter han ble katolikk, men på grunn av Kirkens materialitet, spesielt i sakramentene, har han en tydelig opplevelse av at troen er i bevegelse.
– Jeg har et rammeverk å dykke dypere inn i og en storhet å strekke meg mot.
Han har ikke noe særlig forhold til Maria eller rosenkransen, så langt er det messen og spesielt eukaristien som er kjernen i den katolske troen for ham.
– Kristendommen kan oppsummeres på to minutter, men du kan også bruke et helt liv på å fordype deg i den. Slik er liturgien også, du kan bruke et helt liv på å la den forme deg, sier Simon Peter.
– Liturgien er ikke bare her og nå, men den bærer også i seg et 2000-år gammelt felles minne, forbundet av det største av alt.
– Det blir ikke så mye større enn det i denne verden.
