Gang på gang i Bibelen blir Guds folk stilt overfor et valg: Vil dere følge Herren, eller vil dere gå deres egne veier? Velger dere livet, eller døden? I sin preken på Selja minnet biskop Fredrik Hansen om at dette valget ikke tilhører fortiden alene. Det må tas på nytt – hver dag, i hvert samfunn, og av hver enkelt. Med den hellige Sunnivas mot som forbilde, oppfordret han de troende til å velge livet også i dag, i møte med vår tids veivalg – også i møte med diskusjonen om dødshjelp.
Biskopens preken på Selja 8. juli 2025
Messens tekster
Lesning
Rettferdige mennesker har glede i vente, men for de gudløse svinner håpet. Herrens vei er et vern for de oppriktige, men den blir til forderv for ugjerningsmenn. Rettferdig mann skal alltid stå støtt, men de gudløse får ikke bo i landet. Den rettferdiges munn bærer visdoms frukt, men falske tunger skal skjæres av. Den rettferdige forstår å velge passende ord, falskhet er alt det de gudløse sier.
De oppriktige ledes av sitt rettsinn, men falskhet gjør ende på svikerne. Rettferd jevner veien for en hedersmann, den gudløse faller for sin egen ondskap. De rettsindige berges av sin rettferd, svikerne fanges av sitt eget begjær. Den rettferdige reddes ut av trengsel, men den ugudelige kommer i nød.
Den gudløse skader sin neste med munnen, de rettferdige redder seg ved sin innsikt. Går det godt for de rettskafne, jubler byen, går de onde til grunne, er gleden stor. Når de rettsindige velsignes, vokser byen.
Ordsp 10,28–32; 11,3.5.6.8–11a
Evangelium
På den tid sa Jesus til sine disipler: «Intet er så skjult at det ikke kommer for en dag, intet så hemmelig at det ikke skal bli kjent. Hva jeg sier dere i mørke, det skal dere si videre i dagslys, og hva dere får hvisket i øret, det skal dere selv forkynne ut over hustakene.
Frykt ikke dem som slår legemet i hjel, men som ikke er i stand til å drepe sjelen. Frykt heller ham som kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna! Selges ikke et par spurver for en skilling? Men ikke én av dem faller til jorden uten Faderens samtykke! Og hva dere selv angår, holder han regnskap med hvert hår dere har på hodet. Så vær da ikke engstelige; dere er mer verd enn mange spurver!
Altså: Enhver som bekjenner meg overfor menneskene, ham skal også jeg kjennes ved overfor min Far i himlene.»
Gang på gang i Det gamle testamentet blir Israels folk stilt foran et valg. Det valget oppsummeres i det spørsmålet som Moses stiller til Israels folk ved Sinai berg. Etter å ha mottatt Guds lov, leser Moses denne loven opp for folket, og så sier han: Jeg har lagt frem for dere liv og død. Velg nå. (5. Mos 30,19). Dette er et valg som stadig legges frem for Israels folk: Valget mellom på den ene siden å følge Gud – å følge hans lov, å følge hans vei. Eller å gå en annen vei, å følge avgudene og å bryte med fedrenes Gud.
Den første lesningen i denne messen, fra Ordspråkene, taler om konsekvensen av dette valget, og understreker at den som velger Herren – som velger Guds lov – som velger å følge vår guddommelige Mester – føres til frelse, til fred, til rettferd. Den som ikke gjør det, mottar det motsatte.
På denne hellige øy ble det norske folk stilt overfor det samme valget: Å velge Gud. Å velge vår Herre Jesus Kristus. Å velge frelsen. Eller å forbli i mørket, under avgudenes åk. For akkurat her, på Selja, strålte troens lys frem for vårt folk. Her brant dette lyset så tydelig frem at alle kunne se. I Den hellige Sunniva og hennes følgesvenner, kom Jesus til vårt folk.
Det å velge Kristus er ikke bare å gjøre det én gang, og så er alt i orden. Det er å ta opp sitt kors hver eneste dag og følge ham.
Vi vet fra legenden, at nordmennenes første reaksjon kanskje var noe skeptisk. Mørket forsøkte å gripe lyset. Men Sunniva og hennes følgesvenner hører og adlyder Jesu ord: Vær ikke redde. De holdt fast ved troen, og lyset fortsatte å brenne. Til slutt måtte selv mørket – avgudene, de harde hjertene her i nord – vike vei, vike til side. Det spede lys som begynte å brenne her, var – som vi hører i Johannes-prologen (Joh 1) – så sterkt at mørket ikke kunne gripe det. Dette lyset som ble tent her på Selja, det brant over det ganske land og forvandlet vårt folk til et kristent folk.
Det gamle testamentet gjentar Israels valg om og om igjen. Stadig må folket på ny binde seg til Herren; si ja til Guds lov, si ja til hans frelse. Det samme gjelder oss. Det å velge Kristus er ikke bare å gjøre det én gang, og så er alt i orden. Det er å ta opp sitt kors hver eneste dag og følge ham.
Stadig står vi overfor dette valget: Å velge Herren eller å velge mørket. Hvis dere ser på fjellet bak her, så er dette den type fjell som hadde fungert meget godt til det vikingene kalte ættestupet: Det man ga som det eneste valg til gamle mennesker og mennesker som ikke mer gjorde nytte for seg. De skulle kaste seg utfor stupet; for å spare familien, for å spare samfunnet for den byrde å ta vare på dem. Dette var noe av det kristendommen vendte om på i vårt land: Å verge om livet, og derfor sette bort disse gamle skikker, disse avgudsskikker, disse dødens skikker.
Gang på gang, dag for dag. Men som vi vet, og som lesningene i dag forkynner så klart: Velger man Herren, så har man liv og glede og fred i det.
Om kort tid er det stortingsvalg. Jeg er overbevist om at diskusjonen om dødshjelp vil ta til i vårt land i forbindelse med og etter valget. Igjen vil vi bli stilt overfor valget: Å velge Gud. Å velge lyset. Å velge Kristus. Å velge å holde fast ved det som Den hellige Sunniva og de andre, første kristne gav oss
– eller å velge en mørk praksis, som går livet imot.
Som Israels folk må vi stadig stille oss spørsmålet: Velger vi Herren, eller gjør vi ikke det?
Gang på gang, dag for dag. Men som vi vet, og som lesningene i dag forkynner så klart: Velger man Herren, så har man liv og glede og fred i det. Utfordrende er det, men vi hører, som Den hellige Sunniva, vår Frelser si: Vær ikke redde.
Sunniva-legenden
Legenden forteller at Sunniva var datter av en irsk småkonge som levde omkring midten av det tiende århundre. Hun vokste opp, ble overmåte vakker og forstandig, og tidlig fattet hun det forsett at hun ville ingen annen brudgom ha enn vår Herre Kristus.
Så kastet en hedensk vikinghøvding sine øyne på dette riket som en vakker og pur ung pike rådet over og skulle verge. Den fremmede høvding fridde til Sunniva, men hun sa nei. Så tok han til å herje hennes land for å skremme henne og tvinge henne til samtykke. Men Sunniva var bundet av sitt løfte til Gud og kunne ikke gifte seg. Hun stevnet da ting med sine menn og talte slik til dem:
«Jeg har kalt dere sammen, kjæreste vennene mine, for å rådslå om dette riket som jeg har styrt en tid med dere. Nå tar onde mennesker til å engste meg med overmodige angrep, sånn som de gjør, alle som higer etter dette korte livs forgjengelige gleder. Derfor har jeg tenkt at nå vil jeg ikke lenger som en trellkvinne tåle sorg og bekymringer for et usselt jordisk herredømme, som ingenting er verd mot den evige salighet. Men jeg vil gjøre meg fri, som en ættstor kvinne, og overgi meg til min Herre Jesu Kristi makt og forsyn, alle de som vil følge meg, må gjøre slik. Men alle som vil, må fritt bli i sitt fødeland, selv om jeg nå farer herfra.»
Nå hadde hun løst sitt folk fra alle plikter mot sin dronning. Men Sunniva var så elsket i sitt land, så en stor skare, både menn og kvinner, ville reise med henne og forlate sin odelsjord. Sunniva skaffet nå skip. Og de som ville, fulgte henne ombord, våpenløse og uten rustninger. Sunnivas skip drev først inn til kysten et sted i Firdafylke, men folket tok imot dem med pileskudd og stenkast. Irernes skip ble båret innover mot en øy som setter sin fjellrygg høyt mot himmelen. Og på vestsiden av Selja, hvor bratte berghamrer stuper ned mot storhavet, med en liten grønn slette ved fjellfoten, var det store hellere oppe i berget. Sunniva og hennes følge slo seg ned i hulene. Og der levde de i lang tid, sier sagaen, og tjente Gud med ydmykhet i mange slags avholdenhet.
Da de nå inne på land så at fremmede mennesker hadde slått seg ned på utøya, trodde de at det måtte være ransmenn som ville forgripe seg på feet de hadde gående der ute. De sendte da bud til Håkon jarl. Og jarlen drog ut, væpnet som til kamp mot fremmede vikinger, og seilte til Selja for å straffe røverne.
Nå står det i sagaen: «Men da de gode Guds venner der ute så dem komme, tyktes de å vite at de ville bli overfalt. De gikk inn i hulene sin og bad til den allmektige Gud, at Han ville gi deres sjeler den evige salighet, hvilken død de så enn døde, og de ba også Gud, at Han i sin miskunn ville unne dem en slik begravelse, så hedningene ikke skulle få deres legemer i sin makt.»
Da brast fjelltaket over hellene, og stenraset stengte for inngangen. Håkon jarls folk gikk i land på øya, men de kunne ikke finne et levende menneske der.
Så satte Olav Tryggvason over til øya. Kongen og hans følge arbeidet seg opp gjennom uren, ryddet og lette mellom stenene. Overalt fant de menneskeben som utsendte vellukt. Og til slutt kom de til et sted, hvor et stykke utoverlutende fjell nylig var styrtet ned – en del av taket over en stor heller. De trengte inn i hulen, og innerst fant de liket av den hellige Sunniva, helt og uskadd, med hy og hår lå hun som hun sov.
Gjenfortalt av Sigrid Undset. Hentet fra supplementsbind 2 til «Lesninger til tidebønnene bind IV» utgitt på St. Olav forlag.
Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Om seljumannamessen
- Seljumannamesse feires 8. juli hvert år til minne om Norges første martyrer: Sankta Sunniva og Seljumennene.
- Seljumannamesse er den eldste av de norske helgendagene.
- Sankta Sunniva er «patrona Norvegiae». Hun er skytshelgen for Norge, Vestlandet, Bergen, unge kvinner og sjøfarende.
- Festdagen var med i kristenretten som Hellig Olav fikk vedtatt på Moster i 1024.
- Ifølge Kirkens legende fant kong Olav Tryggvason relikviene etter Sankta Sunniva og seljumennene i hulen på øya Selja i år 997.
- Like før år 1100 etablerte engelske benediktinermunker St. Albanus-klosteret her på Norges eldste hellige sted, der Kirken ble født i Norge gjennom martyrenes blod.
