– Du sier «det gode livet», og det synes jeg var veldig bra.
Sr. Ragnhild er helt enig i reportasjens tittel.
– Dette er jo det gode livet, utbryter hun om sitt eget kall under dagens frokost i refektoriet.
Det burde være en venteliste egentlig, påpeker hun høytidelig og smiler.
Det gode nonnelivet
Det er mandag morgen og søstrene på Katarinahjemmet har samlet seg til felles måltid. Men det er ikke første gang de samles i dag, for dagen begynner med laudes kl. 7.30 og messe etter det.
– Det er veldig viktig. Man skal også be en halvtime stillebønn to ganger daglig og da er det flere som gjør det før morgenbønnen, sier priorinnen, søster Else-Britt.
I dag er det hun, sr. Raghild, sr. Marthe, sr. Dana, sr. Ane-Elisabet og sr. Mette til stede under frokosten. Sr. Katarina drar ut tidlig for å undervise og sr. Anne Bente er på vei hjem fra søsterrådsmøtet i Bergen.
Søstrene forbereder selv frokosten. Alle har sine ansvar og har fordelt oppgaver i huset. Ved døren står en tavle med alle navn. Der markeres det om man er hjemme eller ute.
Noe av samtalen ved bordet går til planlegging og alt som skal gjøres i løpet av neste uke. Det er også mye latter i refektoriet.
Sr. Marthe drar snart videre, men hun rekker å fortelle hvordan hun bruker sine gaver til å tjene Gud. Hun har vært misjonær blant annet i Afrika, Latin-Amerika og flere steder i Europa før hun trådte inn i dominikanerordenen.
Da hun kom til Norge begynte hun å jobbe i Kirkens bymisjon. Fortsatt tjener sr. Marthe både eldre og yngre, ensomme og svake.
Hun baker brød, danser og gjør håndarbeid.
– Det er mange måter man kan være nær menneskene på, sier søsteren.
Det hun gjorde før hun ble nonne, gjør hun nå mens hun lever sitt ordenskall.
Katarinahjemmet
- Grunnlagt i 1928, et dominikansk damekloster på Majorstuen i Oslo
- Søstrenes lever etter de fire pilarene: fellesskap, liturgi, studier og forkynnelse og er aktive i både Kirkelivet og samfunnet.
- Katarinahjemmet ble etablert av den dominikanske kongregasjonen Dominicaines de Nôtre Dame de Grace, som i 2022 slo seg sammen med kongregasjonen Dominican sisters of the Roman congregation (CRSD).
Kommuniteten består per nå av 9 søstre.
Fra Katarinahjemmets nettside
Så mange tjenester som det er søstre
Idet sr. Ragnhild trekker seg tilbake til kontoret sitt, dukker sr. Mette opp og finner sin plass ved frokostbordet.
– Hun er jo en veteran blant oss, med mange år i Frankrike bak seg, sier sr. Else-Britt om sin medsøster.
I år skal sr. Mette feire 60-årsjubileum for sine klosterløfter.
– Man slutter aldri med forkynnelsen heller, sier det eldste familiemedlemmet.
Og når man er litt handikappet, som jeg er, så har man jo tid; jeg bruker mye av den på sjelesorg.
– Men det er alltid som dominikaner, det er det viktigste, understreker hun:
– Det er viktig for oss her på Katarinahjemmet at vi har dominikansk kall.
– Hva betyr det for deg?
– At forkynnelsen er det viktigste, det baserer seg på det indre livet og går ut derfra, svarer sr. Mette.
Dominikanerinner
Katarinahjemmet preges av søstrenes ulike aldrer, bakgrunner, evner og interesser.
– Da vi kom i 1928, fikk vi dette studenthjemmet. Da var det bare ett universitet og behovet for å skape katolsk miljø oppstod, forteller sr. Else-Britt.
Brødrene i St. Dominikus skulle ha hjelp til å lære seg norsk norsk, til oversettelser og til å ta imot nye interesserte. En av søstrene var organist, det kom også godt med.
Studenthjemmet søstrene driver, med 22 fastboende unge kvinner, er særegent for Katarinahjemmet, med det er ikke det som er essensielt for fellesskapet.
– Det er forkynnelsen som står sentralt, men den uttrykkes på mange måter: kunst, musikk, ord, vitenskap. Vi er på et vis tilstede på alle områder. Hvordan det blir spesifikt, blir preget av hvilken søster som er her til enhver tid og de måtene Gud ønsker å komme til menneskene på, sier sr. Ane-Elisabet om klosterets misjon.
På høyre side sitter sr. Dana.
– Det handler om troen og hvorfor jeg kommer til klosteret. Alle har sin egen vei, sier hun.
Sr. Dana er utdannet kunstner. En gang spurte hun en pater om hva hun skulle gjøre med sine kunstneriske evner som nonne. Hun måtte jo ikke male, men bare være kunstner i alt det hun gjør, svarte han.
– Det farger hele mitt kall, samtidig som jeg alltid sier at det er to forskjellige kall: å være kunstner og å være i kloster. De er motstridende og du må balansere. Men jeg elsker å lære bort kunsten, sier hun.
Foreldre og barn i kloster
Søstrenes hverdag går fort, men de møtes til tidebønner og måltider, med unntak av dem som er på jobb eller reise. Noen samles til Dagsrevyen, og de setter særlig pris på kommunitetskvelder.
– Hver lørdag er det veldig hyggelig. Den kvelden er vi så glad i, at vi nødig vil si ja til andre invitasjoner, sier sr. Else-Britt.
Det var sr. Mette som i sin tid satte i gang møtene, med ost og vin.
Flere søstre har også familier boende i området, som de gjerne besøker og får besøk av.
– Det er sjeldent at foreldre opplever det som en stor glede at barna går i kloster. Det går seg til etter en del år, da begynner man å få en gjensidig glede av det livet, forteller sr. Else-Britt.
– Har dere opplevd det selv?
Å ja! svarer de alle.
Sr. Mettes forteller om sin mor som opplevde datterens valg som svært vanskelig.
– Det gikk bra etterhvert. Du vet at du gjør dine nærmeste sorg og likevel går inn for det, men tiden hjelper, sier sr. Mette.
Innstillingen endrer seg når du ser at barnet ditt har det godt, bekrefter søstrene.
– Man må lytte til Guds kall. Det er ikke alltid de rundt deg skjønner det. Vår Herre har sine veier, legger sr. Mette til.
Bøker, studier og bønn
– Du ser at vi er glade i bøker, sier sr. Else-Britt når vi setter oss i søstrenes bibliotek.
Der, rett ved siden av kapellet, er det tid for en liten klostersamtale med to av søstrene.
– Det er jo en av pilarene: studie og fordypning, legger sr. Ane-Elisabet til.
Her på Katarinahjemmet har de både kunst, musikk og vitenskap.
Det er så bredt. Hver og en har en gave som Gud faktisk trenger, og det handler om å være åpen – både som fellesskap og som enkeltmenneske – for å la Gud bruke disse talentene i fellesskapslivet. Det handler rett og slett om å gå sammen med Gud, sier sr. Ane-Elisabet.
Hvordan de lever ut klosterlivet, blir derfor variert.
– Man kan heller snakke om hva vi tillater Gud å gjøre i oss, påpeker hun.
– Kan man bli overrasket over hvordan man blir brukt av Gud når man kommer i kloster?
– Personlig må jeg si ja. Jeg gjør mange ting jeg ikke visste at jeg kunne, eller turte, å gjøre.
Hun viser til tribunalet, der hun nå arbeider, men som hun tidligere ikke hadde noen kjennskap til.
– Man kan bli veldig forundret, men hvis man er åpen for det, kan man oppleve store overraskelser – både over hva man får til, og over hvordan man kan bli glad i mennesker man i utgangspunktet ikke ønsket å ha et forhold til, sier søsteren.
Jeg er veldig glad i det livet jeg har fått, jeg ser på det som en stor gave. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har fått det, men jeg er veldig takknemlig for det.
Bruke sine evner
Alt i verden i dag er individuelt, men i en orden er fellesskapet viktigst.
– Det er veldig viktig at det man gjør ikke går på bekostning av fellesskapet. At man ikke havner i sin egen boble, men at det finnes en balanse, sier priorinnen.
Sr. Else-Britt understreker at alle oppgaver er viktige – ikke ulikt i en familie – men at man samtidig må vurdere hva som er godt for kommuniteten.
– Det er en velsignelse at vi i et kloster har mange mennesker med ulike gaver. Hver enkelt ville kanskje stått litt fattig alene, men sammen blir det en stor bukett, sier hun.
– Kommuniteten er jo en slags mosaikk.
– Hvordan er det å leve sammen når man er så ulike?
– Som i ethvert fellesskap er det både gleder og sorger, svarer sr. Ane-Elisabet med et smil.
Priorinnen forteller at man jo ikke velger hverandre slik man gjør i et ekteskap, før hun legger til:
– Men vi har et felles mål, og det er Gud.
– Samtidig krever det en vilje til å omvende seg selv. Det er en skole i omvendelse – og en fin skole også, legger sr. Ane-Elisabet til.
Et siste spørsmål før veien går videre:
– Hva er det vakreste med livet ditt?
– Alt, svarer søsteren.
– Jeg er veldig glad i livet jeg har fått. Jeg ser på det som en stor gave. Jeg forstår ikke hvorfor jeg har fått det, men jeg er veldig takknemlig.
Å eldes i kloster
Før løp hun rundt, nå møter hun mennesker, som kommer til henne. Sr. Mette tenker mye på det å bli eldre. Hun sitter på det lille tilværelse og forteller gjerne om klosterkallet sitt, og hvor hun er i dag.
– Jeg har blitt opptatt av dette spørsmålet: Hvordan kan eldre søstre bli brukt?
En sykepleier i Frankrike sa til henne en gang: Du må huske at når du en gang blir blind, kan du fortsatt lytte.
Den eldste dominikanerinnen på Majorstuen har både humor og alvor.
– For meg er det viktig med de fire pilarene i dominikanerorden: bønn, studie, apostolat og fellesskap. Det er som en krakk. Hvis du tar bort det ene beinet, så faller det.
– Dominikanerkallet er det viktigste for meg, understreker hun.
Nå skal jeg feire seksti år og Gud har beholdt meg.
Å gi et godt inntrykk
Hun tenker mye på dem som er gått foran henne, og på det som venter henne.
– Vennskap er viktig, særlig for mennesker som lever i sølibat.
Sr. Mette var 23 år gammel da hun trådte inn i ordenen. I dag understreker hun hvor viktig inntrykket mennesker gir i møte med andre er.
Hun studerte til prest i Den norske kirke da hun for første gang møtte katolisismen, i 1960. Sammen med en klassekamerat gikk hun i katolsk messe på Lunden.
– Det var en priorinne der som gjorde et fantastisk inntrykk på meg. Det var en slags aha-opplevelse. 'Hvordan kan man være lykkelig og samtidig innestengt?' tenkte jeg.
I ungdomsmiljøet ble hun kjent med den senere sr. Anne-Lise. Hun tok Mette med til Lunden, mens Anne-Lise selv ble vist Katarinahjemmet, som de begge var interessert i.
– Så ble det jo motsatt, men vi fant hver vår plass, sier sr. Mette med et smil.
– Nå skal jeg feire seksti år, og Gud har holdt fast ved meg.
Gjennom sitt arbeid har hun vært i Frankrike og Belgia, preket, begravet, tjent i ulike fellesskap og blitt kjent med mange mennesker.
– Jeg savner Frankrike, innrømmer hun, men legger til at det er godt å vite at man betyr noe og er synlig for andre.
– Det er her jeg skal dø, håper jeg.
Sr. Mette møter stadig ulike mennesker, enten det er folk som kommer innom, eller mennesker hun møter på legekontoret. Troen kommer nesten alltid opp som samtaleemne.
– Jeg går som oftest med drakt, sier hun.
For søsteren er dette et vitnesbyrd utad, og hun understreker hvor viktig det er å være synlig.
– Jeg tror det er veldig viktig å ha et ansikt utad som viser at vi er glade i det vi gjør, og glade i mennesker. Det var det som fikk meg til å bli katolikk. Hvis Gud har skapt oss, må det finnes noe mer – en godhet i oss.
Et hus med mange rom
Søstrenes fjerde etasje stod ferdig i 2024, og sr. Dana gir gjerne en liten omvisning. Veien går opp trappene og inn i stuen, som raskt ble et kjært sted – søstrenes helt eget rom, der de kan tilbringe tid sammen. Rett ved siden av ligger terrassen med utsikt over hagen.
– Her blir det veldig varmt om sommeren, sier sr. Dana og ser ned mot hagen.
Der nede har hun fått plantet tre trær, som nå skal få vokse seg store. Hun er en av dem som tar vare på det grønne rundt søstrenes kloster.
Den fjerde etasjen har gitt søstrene på Katarinahjemmet nye rom og praktiske muligheter. Her kan de være sammen som fellesskap, men også skape. Her finnes både podcaststudio og sr. Danas atelier.
Hun viser nøye frem verktøy, maling og malerier som venter på å bli ferdigstilt. Arbeidene vitner om ulike metoder og prosesser. Noen av verkene stammer helt fra hennes tid ved kunstakademiet i Polen.
Søsterens tanker vender tilbake til refleksjonen om tjeneste og livet i kloster.
– For meg handler det om å etterligne Kristus, sier hun rett ut om sitt kall.
Et fantastisk liv
På Katarinahjemmets «vakreste kontor», i kjelleren til Rosahjemmet, venter sr. Ragnhild.
– Det her er mitt liv, sier hun stolt og ser rundt seg.
Her jobber hun med liturgien. Et slags utekontor, rett ved siden av hjemmet, som hun setter stor pris på.
– Min novisemester var tydelig. Hun sa at med den bakgrunnen du har kommer du til å jobbe med liturgi. Så det første du må gjøre er å lære deg latin, forteller sr. Ragnhild.
Senere fikk hun muligheten til å lære seg fransk. Det synes hun bare var gøy, for sr. Ragnhild har alltid vært glad i språk. Hvis det ikke ble musikk og operasang ville hun nok studert nettopp språk.
Jeg synes jo dette er et fantastisk liv. Jeg har ikke angret et sekund.
Å velge kloster
På Katarinahjemmets «vakreste kontor», i kjelleren på Rosahjemmet, venter sr. Ragnhild.
– Dette er mitt liv, sier hun stolt og ser rundt seg.
Her arbeider hun med liturgien. Et slags utekontor, like ved hjemmet, som hun setter stor pris på.
– Novisemesteren min var tydelig. Hun sa: 'Med den bakgrunnen du har, kommer du til å arbeide med liturgi. Det første du må gjøre, er å lære deg latin', forteller sr. Ragnhild.
Senere fikk hun muligheten til å lære seg fransk. Det syntes hun bare var gøy, for sr. Ragnhild har alltid vært glad i språk. Var det ikke blitt musikk og operasang, ville hun nok studert språk.
Vi tar med glede i mot de som vil være her. Kom og se!
Sr. Ragnhild opplever nye, unge ordener rundt om i verden som spennende og tydelige, og møter dem med en åpen nysgjerrighet på hvilken retning de vil ta videre. Hun ser stor verdi i dem, samtidig som hun oppfordrer unge mennesker som søker, til først og fremst å se hva som finnes her hjemme.
– Jeg er veldig optimistisk. Jeg er overhodet ikke engstelig, dette går bra. Jeg synes jo dette er et fantastisk liv. Jeg har ikke angret ett sekund, sier sr. Ragnhild og legger til:
– Jeg håper jo at unge kvinner ser verdien i vårt liv og ønsker å prøve seg.
Nettopp dét er så fint, understreker hun: at man kan prøve seg frem.
– Vi tar med glede imot dem som vil være her. Kom og se!
