Søster Katarina oppfordrer de troende til å stanse opp.
– Jeg skal ikke være «overflatisk økologisk» eller banal. La oss gå dypere og spørre oss selv:
'Hvilket forhold har jeg til de materielle goder? Hvordan lever jeg sammen med andre mennesker?'
Sr. Katarina Pajchel O.P.
- Født 1974 i Warszawa, flyttet til Bergen som niåring.
- Studerte fysikk ved Universitetet i Bergen og Det Jagellonske Universitet i Krakow, med hovedoppgave i eksperimentell partikkelfysikk våren 1999.
- Trådte inn på Katarinahjemmet i Oslo høsten 1999 og avla første løfter 24. mars 2002.
- Avla evige løfter i St. Dominikus kirke 3. september 2005.
- Tok doktorgrad i partikkelfysikk ved Universitetet i Oslo 19. august 2010, med avhandling om søk etter supersymmetri med ATLAS-detektoren ved CERN.
- Var priorinne ved Sta. Katarinahjemmet 2012–2015 og underpriorinne 25. juni 2018 – 8. august 2022.
- Har siden 2014 undervist i naturfag ved grunnskolelærerutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus (nå OsloMet).
Kall til omvendelse
Dette passer med fastetidens kall til omvendelse, mener hun:
– Et kall til å fordype seg i hva som er aller viktigst. Dette går veldig dypt og fundamentalt i sosiallæren, sier hun.
Forventingen om å gjøre praktiske handlinger stilles til alle katolikker i fasten. Sr. Katarina forteller at det vi bestemmer oss for, spiller en rolle og kan skape endring.
– Kanskje det er fint å starte med noe veldig konkret og fysisk.
Hvilket forhold har jeg til de materielle goder? Hvordan lever jeg sammen med andre mennesker?
Katolske skatter
I fastetiden snakker vi ofte om å søke en balanse mellom det åndelige og det og praktiske.
– De skal jo gå hånd i hånd, sier sr. Katarina.
Bønn, faste og almisser har altså betydning og aktualitet.
– Det aktualiseres på en skala som vi tidligere ikke kunne forestille oss, i den globaliserte tidsalderen. I den grad vi som kristne og katolikker forkynner fastens aktualitet trenger vi ikke å søke andre steder: I vår tradisjon har vi noen skatter, veiledning og praksiser som er velprøvd og som kan få en fornyet aktualitet og betydning.
Sr. Katarina viser til sin navnehelgen og Katarianhjemmets beskytter, Den hellige Katarina av Siena:
– Hun var en mystiker som stakk begge hender inn i samtidens vepsebol, både i samfunnet og i Kirken.
Det kontemplative er felles
– Dette vender vi dominikanere ofte tilbake til: Det kontemplative livet er felles for alle grener av ordenen. For oss handler det om å leve den kontemplative dimensjonen inn i det apostoliske, forklarer sr. Katarina.
– Legfolkets apostolat er å engasjere seg politisk og sosialt, men det kan være en tendens til at det sosiale holdes opp mot det åndelige, påpeker hun.
Det er lett å se for seg stereotyper – noen som brenner for liturgi og bønn, mens andre går inn i sosialt arbeid.
Det handler altså om å finne den dype sammenhengen mellom de to måtene å leve vår tro på – bønn og handling, mener sr. Katarina.
Det karitative handler også om bringe Kristus i verden, ja det er kanskje å hjelpe noen, lære dem norsk, men det handler om å spre Guds rike og godhet.
Se din neste
– Det må være begge deler. Hvordan skal du forsvare den vakreste liturgien når du ikke ser din neste, spør hun.
Og motsatt:
– Hva er din dypeste grunn til å tjene andre, slik at det ikke kun blir aktivisme? For det vi gjør er jo svært lite, men det lille vi gjør, er viktig, påpeker hun.
– Det karitative handler altså om bringe Kristus i verden. Ja, det er kanskje å hjelpe noen, drive språkkafé, servere mat, men det handler også om å spre Guds rike og godhet, understreker søster Katarina.
– Det er jo en forkynnelse i det arbeidet, legger hun til.
Sosialt arbeid forankret i bønn
Sr. Katarina viser til biskop Robert Emmet Barron og hans refleksjon over sosiallæren. Biskopen trekker stadig frem Guds tjener Dorothy Day. Den amerikanske journalisten gikk fra å være en sosial aktivist og ateist til å være en like engasjert katolikk.
– Hun knyttes veldig til det sosiale arbeidet, men hun var dypt forankret i bønn, tilbedelse og hadde en stor hengivenhet til eukaristien, forteller sr. Katarina.
Hun forteller at vi i dag har ganske oppdatert kunnskap om hvordan det står til med verden og menneskene. Denne søken etter forståelse og innsikt finner vi i sosialæreencyklikaene, både i Laudato Si og i Caritas in veritate. Pave Benedikt oppfordrer oss og kirken til å være åpne og i dialog med dagens kunnskaps og teknologiutvikling når han sier «Kirkens sosiallære er åpen for sannheten, uansett hvilken kunnskapsgren den stammer fra.» (Caritas in veritate).
– Det er en grunn til at vi har ganske mange utdanningsinstitusjoner i Kirken, legger hun til.
Ha tro på de små tingene i hverdagen. Det lille jeg gjør bidrar.
Menneske skapt i Guds bilde
– Hvordan kan troen motivere oss til å jobbe for naturen og våre medmennesker?
– Det handler om å se verden som skaperverket og ha en teologi som bygger på det. Menneskets verdighet springer ut av at vi er skapt i Guds bilde. Verden som skaperverk og Gud som skaper er grunnsteiner i teologi som underbygger naturens verdi, forklarer hun.
– Det gir et mye mer helhetlig bilde, legger hun til.
Sr. Katarina påpeker at enkelte ser på mennesket som selve problemet.
– Da er det tror jeg viktig å stå imot. Vi er en del av skaperverket. La oss heller se etter menneskets forvalteransvar, eller kallet vi fikk. Det er et kall som gjør mennesket til Guds medarbeider, det er Adam som får gi navn til dyrene, forklarer fysikeren og nonnen.
En annen ting som Sr. Katarina vil understreke, er at er det grønne ikke bare klima, men også sosialt arbeid.
– Hvordan skal vi så være opptatt av disse problemstillingene, men ikke bli overveldet over ansvaret?
– Ha tro på de små tingene i hverdagen. Det lille jeg gjør bidrar, sier hun.
Sr. Katarina peker på de små valgene vi tar hver dag.
– Hvordan vi forvalter våre fellesressurser: Hvis jeg for eksempel sløser litt mindre. Jeg kan la være å slukke det lyset, men det er våre fellesressurser, det jeg gjør har en betydning, forklarer hun.
Samtidig er de viktig å støtte opp om institusjoner og sivilsamfunnet, delta og påvirke slik det er mulig. Vi må også adressere de større strukturelle utfordringene, mener hun.
Lede oss til Kristus
Målet vi har i alt vi gjør, er viktig.
– I kristen askese handler det ikke om at jeg skal bruke minst mulig av noe, men at jeg kan bli fri. Det skal altså lede oss til Kristus, påpeker søster.
Det er det helgene har gjort og viser oss.
– Friheten er heller ikke et mål i seg selv, men Kristus. Hvordan det jeg gjør knytter meg til min neste og dermed også til Gud.
– Kanskje er det mer askese i generøsitet enn i å droppe all sjokolade. Det ligger også mye generøsitet i gjestfriheten.
Det siste, sier søster Katarina, ser vi hos ørkenfedrene som tok i mot besøkende. Noe vi kan lære av dem, er at de ikke var selvsentrert i sin askese.
Hva er det vi søker? Det kan være noe med retningen og kompasset vi må justere på.
Hvilken retning tar dette meg i? Hjelper det meg til å rette blikket utover eller på min egen prestasjon?
– Vi er altså kallet til å gå tilbake til det lille vi gjør i hverdagen, for verden og for andre, påpeker hun.
Gud først
Når man har riktig mål foran seg, kan man snakke om det aller siste innen klimaforskning og sosiallære og samtidig holde den kontemplative dimensjonen for øye.
– Noe som er en mangelvare i dag er tid, påpeker søster Katarina.
Å gi tid til noe og noen er også et viktig aspekt ved sosialarbeidet.
Dominikanerinnen oppfordrer, igjen, til å se helheten i denne fastetiden: bønn og handling, at ikke det ene skal være mot det andre. Slik kan vi unngå falske fronter. Så er det også viktig hvordan vi ser på hverandre.
– Vi får være takknemlige for våre medbrødre og søstre som har interesser for ting vi ikke brenner for, påpeker hun.
Dette gir en mulighet til å løfte blikket: Jeg innrømmer at det er enkelte ting jeg ikke har mye peiling på.
– Som fellesskap utfyller vi hverandre, sier hun, og viser til troende som går inn i politikk eller andre samfunnsområder.
Til syvende og sist, i alt arbeid for natur, klima og mennesker, er det én ting som er viktig: At vi retter oss mot Gud.
– Er det noe fare for at det drar oss bort fra andre? Nei, Gud sender oss alltid tilbake til våre medmennesker, forsikrer søsteren ved Katarinahjemmet.
