"Ja, det vil jeg" svarte han uten å måtte tenke seg om. “La oss dra til Honduras!"
Et folk med håp
– Hva preger Kirken i Honduras?
– Håp, svarer biskopen.
Honduras er det nest fattigste landet i Latin Amerika, etter Haiti. Det er ikke lenger det mest voldelige, men rangerer ennå høyt for vold og kriminalitet. Da biskop Fredrik var i landet, rangerte det som det voldeligste land i verden uten krig. Han forteller om gjengkriminalitet og korrupsjon.
Landet er også sårbart for naturkatastrofer.
– Dette er mennesker som sliter med veldig mye forskjellig. Men så er det så mye håp og glede i det vanskelige. Det dirret i Maria-helligdommen da 7000-8000 mennesker sang den store hymnen for Vår Frue av Suyapa, sier biskopen.
Vår Frue av Suyapa
Festen for Vår Frue av Suyapa var et av høydepunktene under biskopens reise i februar. Han forklarer at Suyapa ikke er en Maria-åpenbaring, men en 11-centimeter statue av Vår Frue, som ble funnet i 1747.
En sånn statue har biskopen på sitt eget skrivebord på kontoret i Oslo.
Selve Maria-statuen er liten, men den blir kledd i ulike kjoler, noe som gir henne en trekantet form.
– Alt er Olav i Norge, alt er Suyapa i Honduras, sier biskopen og smiler.
Selve festdagen for Vår Frue av Suyapa er 3. februar, men festlighetene begynner allerede helgen før. Søndagen 1. februar konselebrerte biskopen messen med erkebiskopen av Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras, og dro så til stedet der statuen ble funnet. 2. februar deltok biskopen ved bispekonferansens møte.
Høymessen i nasjonalhelligdommen, basilikaen viet til Vår Frue av Suyapa ble feiret på formiddagen, 3. februar. Erkebiskopen av Tegucigalpa var hovedcelebrant, mens nuntius til Honduras og biskop Fredrik var første og andre koncelebrant.
Program for besøket i Honduras
Tid: 1.–7. februar 2026
Søndag 1. februar
Ankomst Honduras. Transfer fra Palmerola lufthavn til Comayagua.
Mandag 2. februar
Opphold i Comayagua. Uformelt program og møter med Caritas Honduras.
Tirsdag 3. februar
Reise til Tegucigalpa.
Møte med ledelsen og teamet ved Caritas Honduras’ nasjonale kontor.
Messe i Basilica of Our Lady of Suyapa i anledning feiringen av jomfruen av Suyapa.
Mottagelse i erkebispedømmet Tegucigalpa.
Onsdag 4. februar
Reise fra Tegucigalpa til Choluteca.
Kort besøk ved Caritas Honduras’ nasjonale kontor før avreise.
Torsdag 5. februar
Møter med biskopen og Caritas-teamet i Choluteca bispedømme.
Feltbesøk og dialog med familier og foreninger som deltar i prosjektet.
Fredag 6. februar
Feltbesøk i Nacaome kommune (Valle).
Møter med prosjektdeltakere og besøk på økologisk gård.
Retur til Comayagua.
Lørdag 7. februar
Avreise fra Honduras.
En reise ut i feltet
Men, selve målet med turen til Honduras var å se prosjektene Caritas Norge er involvert i. Reisefølget kjørte mot Stillehavskysten, til en by som heter Choluteca.
Å kjøre rundt i Honduras er ganske annerledes enn hjemme i Norge.
– Man må være veldig forsiktig i trafikken, sier biskopen.
Det er også mulig å bli stoppet for kontroll, men heldigvis var dette ikke tilfelle denne gangen.
– Du vet aldri hva denne kontrollen kan være, forklarer biskopen og viser til kriminalitet.
Det første feltbesøket var et jordbruksdistrikt, et ganske nylig etablert prosjekt. Det er familier som går sammen og etablerer en type bedrift og får teknisk hjelp via Caritas, gjennom biologisk landbruksdrift, vannsystemer og produksjon til salg.
– Det er veldig interessant å se hvor mye litt hjelp har å si, sier biskopen.
Caritas Norge i Honduras
Caritas Norges samarbeid med Caritas Honduras strekker seg tilbake til 1980-tallet og har utviklet seg fra humanitær nødhjelp til et mer langsiktig og strategisk partnerskap.
Samarbeidet har over tid hatt økende vekt på lokalsamfunnsutvikling, likestilling, bærekraftig landbruk, klimatilpasning og styrking av sivilsamfunnet, særlig i rurale områder preget av fattigdom, migrasjon og svak offentlig tilstedeværelse.
Bygger hverdagen sin
Området ved Choluteca er den tørreste og varmeste delen av landet. Derfor sliter befolkningen med å holde produksjonen i gang. Akkurat nå, med den hjelpen de har fått, høster de tre ganger i året.
Familiene har lært teknikker som biogjødsel. Før brant de jorden for å fornye, men da pustet de inn røyken og samtidig gjorde ikke dette mye positivt for jorden. Nå lager de kompost.
De kan også produsere flere sorter av mat, for eksempel gulrøtter.
– Noe av det er helt ukjent og nye ting å spise, påpeker biskopen.
Familiene har fått inn landbrukseksperter som vurderer jorden og anbefaler hvilke frø kan plantes hvor.
– Disse har på en måte blitt medlemmer av familiene, sier biskopen.
Det påfallende er hvem gruppen er. Reisefølget fra Caritas Norge møtte rundt femti stykker, nesten bare kvinner og barn. Mennene arbeider i USA og sender penger hjem til familien.
– Det overrasket meg hvor omfattende det var på landsbygdene også.
I overkant av 20% av brutto nasjonalproduktet i Honduras er penger sendt hjem fra utlandet, stort sett USA.
Å kjenne lokalmiljøet
Videre gikk turen til Nacaome, et prosjekt som har pågått i to år, de har siloer og selger mye av det de produserer. Bedriften selger også egen biogjødsel. Neste steg for dem er å utvide.
– De produserer maksimalt av det de får til nå og vil gjerne produsere mer.
Biskopen lærte at den første familiebedriften har vært på besøk og lært nye teknikker av Nacaome. I år skal bedriftene arrangere en jordbruksfestival. Alle tar med seg maten de har dyrket og feirer.
– De bygger jo sin egen fremtid. Det er også det de ønsker, dette er bønder, og dette er det de lever av, sier han og forklarer:
– Det er litt det prosjektet handler om: at det skal bli bærekraftig. På et eller annet tidspunkt kan Caritas Honduras trekke seg ut og de kan drifte det selv.
De skal ikke være uerstattelige, men hjelpe dem å drive prosjektet selv.
– Man må spørre menneskene: "Hva gjør at dere sliter?"
Derfor er Caritas lokalt til stede og sørger for at de reelle behov blir møtt.
– I mine år i Honduras slet de spesielt med å få barn til å gå på skole. Skolen er gratis, men elevene må stille med skoleuniformer og bøkene selv. Har du ikke bøkene og uniformen, så går du ikke på skolen, forklarer biskopen.
– Det de trenger er ikke nødvendigvis laptoper, men bøker og uniform. Men det må du vite for å hjelpe, legger han til.
En kirke ikke så ulik vår
En utfordring for Kirken i Honduras som flere i Norge kan kjenne seg igjen i er at det ofte er langt å komme seg dit man trenger. Dette gjelder nettopp menighetene.
– De har satset på base-fellesskap, siden menighetene er så store. Det har de etter hvert blitt veldig flinke til, forteller biskopen.
Dette kan være grupper som samles til rosenkrans. De små basene driver også med katekese og forberedelser til sakramentene.
Kirken i Honduras vokser. Det er flere katolikker i dag enn tidligere fordi befolkningen har eksplodert, forteller biskopen.
– Det er en kirke i vekst, med mye liv og entusiasme, samtidig har de alt for få prester og menigheter.
Spesielt å være tilbake
– Turen var flott fra begynnelsen til slutt, sier biskopen takknemlig.
– Jeg var veldig rørt da jeg kom tilbake til Honduras, legger han til.
At han hadde etterlatt litt av seg selv i det fjerne landet kjentes sterkt da han kom tilbake ti år senere. Det var fint å treffe gamle kjente, men også se enden av det de troende i Norge samler til Caritas.
"Kommer Caritas Norge til å fortsette å hjelpe?"
Dette spørsmålet kom fra lokale reportere da biskopen og representasjonen fra Caritas Norge var på besøk.
Grunnen til bekymringen er at USA har nå foretatt store kutt i utviklingshjelpen. Det gjør at hjelpen fra utlandet er redusert til nesten ingenting.
– Jeg spurte bedriften som utvidet mest og ville kjøpe mer mål hva det ville kostet, forteller biskopen.
Svaret var mellom 50 og 100 tusen norske kroner.
– Og det er jo ikke milliarder, men vil ha en betydelig effekt lokalt.
Man kan sende pengegaver til Caritas Norge og velge hvor disse pengene skal gå. Og der kommer vi inn på kirkeårets spesielle tid.
– Vi er nå i fastetiden og fasteaksjonen er i gang, påpeker biskopen.
Fastetiden handler primært om å forene oss med Kristus.
Møte Kristus i våre medmennesker
– Hvordan kan vi vandre gjennom vår fastetid og tenke direkte på våre brødre og søstre?
– Fastetiden handler jo da primært, som pave Leo har sagt, om å forene oss med Kristus. Men i det å forene oss med Kristus, i hans fattigdom, ydmykhet og lydighet, så knyttes vi også veldig sterkt til de av våre medmennesker som lever i fattigdom, svarer biskopen.
Det forventes av oss at vi konkret gjør barmhjertighetsgjerninger, understreker han.
Biskopen viser til en veldig konkret måte å gjøre det på: hvis jeg gir avkall på søtsaker så sparer jeg ex antall kroner og disse bør gå til de fattige.
– Det handler ikke om diett, men om å forene oss med den fasten Jesus gjorde. Men det handler også om selvdisiplin. Man strammer opp litt i livet, sier han.
Dette kan være mat, drikke eller fornøyelse.
– Vi skal veldig konkret jobbe for at Gud skal få mer plass, men da må noe bort til side, forklarer biskopen.
Faster fra kaffe
Han anbefaler alle til å bruke litt tid på å tenke hva enkelte av oss skal gjøre i resten av fasten. Så forter han seg med å dele sine egne fasteforsett.
– Etter at jeg ble biskop drikker jeg mye mer kaffe enn jeg gjorde før.
I fastetiden har han lagt den helt bort. Biskopen har en del reiser planlagt. Tidligere har han gått korsvei hver dag i fastetiden. I år satser han på en annen type bønn.
– I stedenfor så legger jeg til en halvtime med stillebønn, altså i tillegg til tidebønner og messen. Min arbeidshverdag vil gjøre det vanskelig, men det er det jeg skal strekke meg til.
Så er det almisser.
– Det jeg sparer opp skal jeg gi som en større gave til Honduras når fasten er over. Det er min barmhjertighetsgjerning.
Det blir altså kaffepenger og litt ekstra.
Det handler ikke om diett, men om å forene oss med den fasten Jesus gjorde,
Biskop Fredrik påpeker at det kan godt være han glemmer seg og sitter plutselig med en kaffekopp i hånden.
– Det er som det kristne livet, vi faller jo og roter oss bort, men vi strekker oss etter målet.
Det er viktig å strekke seg mot målet, men ikke ha umulige ambisjoner, understreker han.
– Det handler om å finne en balanse.
Katolikk på en mandag og i fastetiden
"Hva gjør at jeg kan leve fasten på en merkbar måte og slik at jeg faktisk kan holde ut?" er spørsmålet vi kan stille oss selv.
Biskopen håper at Kirken i Norge kan bevege seg mer og mer mot en tydeligere katolsk identitet, både i fasten og i hverdagen.
"Hva betyr det å være katolikk på en mandag?"
– Jeg mener at vi må bygge en katolsk identitet og den bør være praktisk, sier biskopen.
Dette handler om praksiser, helt enkle bønner, væremåte og tradisjoner. Til påske i fjor anbefalte biskopen at alle bør faste en time før messens start, altså ikke kun før kommunion.
Det kan noen ganger oppleves forferdelig vanskelig å være katolikk fordi målet er så høyt, men samtidig er det ikke så komplisert, forteller han.
– Å be på starten av dagen, å be for maten, dette handler om alle sånne ting. Hvordan feirer vi påsken i femti dager med familiene våre.
Biskopen forsikrer at det kommer mer av slik veiledning og inspirasjon til å leve det katolske livet og vil vise at Kirken stiller til hjelp i denne hverdagen.
