Erik Valkendorf (1510-1522)

Av Olav Martinsen


Da erkebiskop Gaute døde, mente hertug Christiern at nå var tiden inne til å få en pålitelig mann som den norske kirkens primas. Valget falt på hans kansler, mester Erik Valkendorf. Han tilhørte en dansk adelsslekt som opprinnelig var innvandret fra Tyskland. Han hadde studert i Köln og i Greifswald, hadde tjenestegjort i det kongelige kanselli og ble tronfølgerens kansler. I denne egenskap fikk han en rekke prebender og innehadde flere prelaturer. Disse har han neppe residert i, og han hadde vel ikke noe høyere grad enn subdiakon før han ble providert til erkebiskop.

I 1506 fulgte Erik Valkendorf hertugen til Norge som hans kansler. Vi vet svært lite om årene i Norge før han ble erkebiskop. Etter det han selv har opplyst, ønsket han ikke å bli erkebiskop. Det ser ut til at han, som var godt kjent med hertugens innstilling til kirkelige friheter, har forutsett det som kom til å skje. Som god katolikk og som kongens venn har han sagt fra om dette. Men kongen holdt fast på sitt, og må da ha gitt Erik løfte om å respektere kirkens rettigheter. «Meg lovdes da ett, og annet nu holdes», skrev han senere bittert hjem til det danske riksråd fra sin landflyktighet i Roma.

Hertugen ga ham også reisepenger og penger til de pavelige avgifter. Kong Hans skrev selv til paven i 1510 og anbefalte Erik. Den 16. august 1510 providerte pave Julius II Erik Valkendorf til erkebiskop i Nidaros. Han ble kort etter bispeviet og synes deretter å ha begitt seg på hjemreisen. I februar 1511 var han tilbake i Danmark. Domkapitlet i Nidaros var som ventelig kunne være ikke velvillig stemt overfor det som var skjedd. De hadde etter Gautes død valgt kanniken Jon Krabbe til erkebiskop, men dette valget førte ikke frem.

Erik Valkendorfs erkeepiskopat kom til å vare i 12 år, og av denne tiden var han vel ikke mer enn snaut ti år i sitt stift. Men han fikk utrettet en hel del i denne tiden. Han førte også med seg nye impulser til erkesetet. Selv hadde han dype røtter i dansk kirke- og kulturliv. I sin kanslertid må han dessuten ha fått et utmerket kjennskap til menn og forhold i Norden og i Europa.

Erik Valkendorf synes å ha kommet på god fot med sitt domkapittel. Et fremstående medlem av dette var Hans Reff, senere biskop i Oslo og ved skjebnens tilskikkelse den første lutherske superintendent samme sted! For Erik Valkendorf måtte flyttingen til Trondheim bli en overgang fra større til mindre forhold. Men blant medlemmene i domkapitlet fant han i alle fall en rekke menn som liksom ham selv hadde fått en utdannelse som stod på høyden av det tiden kunne gi. Fortegnelsen over kapitlets bibliotek viser at dette har inneholdt både klassisk og humanistisk litteratur ved siden av de teologiske skrifter.

Selv er Erik Valkendorf på mange måter en renessansetype. Men han er samtidig fast forankret i gammel tradisjon og from katolsk tro. Hans stadige påkallinger av helgener kan være en vanesak, men av og til bryter det virkelige følelser gjennom. Han tror fullt og fast at Sigbrit Villums er trollkyndig, og likeledes tror han på stjernetyding. Som så mange av sine samtidige elsket han å vise sin makt og opptre med pomp og prakt. Han møter på herredagene med større følge enn noen av de andre.

En høvelig oppgave for en slik kirkefyrste måtte være byggearbeidet på domkirken. Erik Valkendorfs byggearbeid samlet seg om fullføringen av oktogonen. Her ser det ut til at arbeidet er skjedd etter mønster fra engelsk sengotikk. Lederen av arbeidet, Per Steinhogger, synes å være nordmann. (Hele arbeidet var etter Olav Engelbrektssons utsagn ansatt til 10 000 mark.) Alt i alt hadde Erik Valkendorf betalt ut 2152 mark. Det er betegnende for hans interesse for kirkebygging at en av hans siste embetsgjerninger er å overlevere officialen midler til å bygge videre med. Han skal også ha kjøpt en kostbar edelsten og satt i den ene enden av St. Olavs skrin. Den betalte han med 20 lester smør.

Et annet område hvor han tok seg av hele kirkeprovinsens tarv, var i spørsmålet om liturgiske tekstbøker. Ved sitt arbeid med dette kom han til å bli den første i Norge som tok boktrykkerkunsten i sin tjeneste. Det ble noe av en æressak for Erik Valkendorf at han kunne skaffe sin kirke bøker som sto på høyde med det beste. Og han innskrenket seg ikke til å trykke utgaver bare beregnet for erkestiftet, men bestemte at de skulle gjøres gjeldende for hele riket. Derfor heter også missalet «Missale pro usu totius regni Norwegie», og i fortalen heter det at erkebiskopen vil at messen skal feires ens over hele landet. Missalet ble trykt ferdig forsommeren 1519 hos boktrykkeren Poul Reff i København, og omtrent samtidig ble «Brevarium Nidrosiense» ferdig hos de parisiske boktrykkerne Johannes Kerbriant og Johannes Bienayse. Særlig breviaret er fra kunsthistorisk synspunkt et interessant og verdifullt arbeid. Nå er boken en litterær sjeldenhet, men opplaget kan ikke ha vært så lite, for erkebiskopen bød at alle prester i den norske kirken skulle eie boken og bruke den flittig. Prisen var 3 rhinske gylden eller 7 1/2 mark, den tids pris for en halv tønne smør! Erkebiskopen bar selv en stor del av omkostningene ved utgivelsen. I fortalen lovte erkebiskopen 40 dagers avlat til alle som kjøpte og brukte boken.

I 1520 sluttet Hans Reff på erkebiskopens vegne kontrakt om trykking av en pasjonsbønnebok i Amsterdam. Den skulle trykkes i 1200 eksemplarer, men vi vet ikke om denne boken noen gang ble ferdig. Erik Valkendorf utga også en bok med beskrivelse av Finnmark. Den må vel regnes som den første spede begynnelse i nyere tid til den historisk-topografiske litteratur i Norge. Beretningen er formet som et brev til pave Leo X.

I sin økonomiske politikk fulgte Erik Valkendorf tradisjonen fra sine forgjengere. Som dem økte han erkestolens jordegods på forskjellig vis. En fortegnelse over de gårder som i hans tid kom under kirken, omfatter 68 større og mindre gårdparter.

Om erkebiskopens forhold til sine biskoper vet vi lite. Bare et par ganger ser vi at han grep inn i kirkelige forhold utenfor erkestiftet. Liksom Aslak Bolt var Erik Valkendorf opptatt med å avskaffe skikken å holde lørdagen som helligdag.

Erik Valkendorf ble en lojal riksrådsformann, men han var først og fremst erkebiskop. En sterk ansvarsbevissthet og en levende følelse for den kirken han var satt til å lede, virket inn på de forpliktelser hans høye embete la på ham, og utmerket Erik Valkendorf fremfor de fleste av tidens prelater. Han trådte også i forbindelse med den nye erkebiskopen i Uppsala, Gustaf Trolle, og støttet birgittinerne i Vadstena som samlet inn penger til et skrin for den hellige Birgittas beatifiserte datter Katharina.

Med begge de kongelige lensmenn, Jørgen Hanssøn og Hans Mule, kom han i strid. Striden mellom Hanssøn og Erik Valkendorf kom til å samle seg om tre hovedpunkter: kirkens handel, utstrekningen av den kirkelige skattefrihet og omfanget av den geistlige jurisdiksjon. Som kong Christiern i Danmark gikk løs på adelens forretningsdrift, gikk Jørgen Hanssøn løs på kirkens i Norge. Det var også i overensstemmelse med hans reformkatolske livssyn at kirken ikke skulle befatte seg med verdslige ting som handel. Setesveinene var i sættargjerden fritatt for leidangsskatt og hærtjeneste. Erik Valkendorf hevdet at de også var fritatt for all verdslig skattlegging, men Hanssøn krevde inn alle ekstraskattene av dem, og dette synes å ha foregått på en heller hardhendt måte.

Striden mellom de to er en strid mellom den mot enevelde tenderende sterke statsmakt og den av privilegier beskyttede kirke som prøver å forsvare sine friheter. Under disse stridigheter synes Erik Valkendorf hele tiden å ha bevart tilliten til kongens rettssinn, og synes å ha prøvd å unngå brudd. Men da situasjonen etter hvert ble uholdbar, besluttet han seg til å reise ned til Danmark og personlig legge saken fram for kongen. Før sin avreise ordnet han med byggearbeidet på domkirken og ga to av kapitlets medlemmer penger og kostbarheter til å fortsette arbeidet med.

Imidlertid kom han ut for uvær og havarerte. Etter å ha vært i stor livsfare, berget erkebiskopen og følget seg inn til Amsterdam. I følge Erik Valkendorf kom kongen til byen om kvelden, og kongen prøvde da å få øvrigheten i byen til å fengsle erkebiskopen. Men disse nektet å arrestere en geistlig. Kongen beskyldte Erik Valkendorf for å ha rømt fra Norge og for å ha plyndret sin domkirke. Erik Valkendorf la da sin sak under paven, men var villig til å gå med på en avgjørelse av keiseren. Men dette nektet kongen, og krevde at Erik Valkendorf ikke skulle søke sin rett andre steder enn i København. Dette ville ikke Erik Valkendorf og dermed var bruddet fullstendig.

Erkebiskopen følte seg neppe trygg i Amsterdam. I Danmark gikk det i mens rykter om at erkebiskopen hadde stått i samband med kongens fiender i Sverige og derfor var rømt. Kongen prøvde å skaffe bevis mot erkebiskopen, men de svar han fikk fra domkapitlet, var svært gunstige for erkebiskopen. Alle klenodiene i domkirken var der de skulle være, og i erkebispegården stod alt bra til. Erik Valkendorf fikk etterretninger hjemmefra og domkapitlet sendte ham 800 gylden mens han var i Roma, men disse kom frem etter erkebiskopens død.

Erik Valkendorf oppholdt seg i Utrecht til 11. november, da dro han i vei til Roma, for alle rådet ham til ikke å stole på kongen, men legge sin sak frem for paven. Han sendte hjem en del verdisaker, og til reisen måtte han låne penger. Reisen foregikk vinterstid og den ble hard og strabasiøs. Erkebiskopen var plaget av sykdom og nådde først frem ved kyndelsmessetid (2. februar 1522). Men før han kunne få sin sak avgjort hos den nye paven, Hadrian VI, døde han den 28. november 1522, visstnok av den pesten som da herjet i Roma. Etter sin død kalles han av paven prelatus noster domesticus, en verdighet Hadrian selv må ha gitt ham.

Han var en fattig mann da han døde, verdien av hans etterlatenskaper oversteg ikke 8 dukater. Hans anstrengelser for å hevde kirkens sak og samtidig bevare et godt forhold til staten var slått feil, og han døde i den evige stad som landflyktig. Men paven gav ham så vakkert et ettermæle som en katolsk erkebiskop kan ønske seg hos kristenhetens overhode. Han var gått i en sørgelig landflyktighet og hadde utstått mange farer til lands og vanns, og dette hadde han gjort, skrev paven, pro ecclesie sue libertate tuenda.

av Webmaster publisert 21.12.1996, sist endret 21.12.1996 - 00:42