Bønn og hellighet

Av sr. Maria Nada av Inkarnasjonen OCD

"Hellig, hellig, hellig er Herren!" synger vi i den gamle lovprisningshymnen Te Deum. Bare Gud er hellig, i den forstand at han har hellighet i seg selv. Et menneske kan bare bli hellig ved å få del i hans hellighet, gjennom kontakt som fører til forening med ham. Dette skjer gjennom bønn.

Derfor må helgenbegrepet sees i forbindelse med det personlige bønneforholdet til Gud. Bare den som har kjennskap til bønnens verden, kan få innsikt i helgenenes vei til hellighet.

I det religiøse liv er bønn både Alfa og Omega, både begynnelsen og fullendelsen. Bønn er å søke kontakt med et overnaturlig vesen eller en guddom. Kristne ber i Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn. De kan be alene eller sammen med andre, bruke faste bønner eller forme sine egne, uttale bønneordene eller be i stillhet. Det kan være berikende å be sammen, og de troende deltar gjerne i felles gudstjenester med lovsang, takksigelse og forbønner.

Formene kan variere, men bønnens hovedsak er alltid kontakten mellom Gud og menneske. Bønnen har sitt utspring i menneskets indre. Et ønske om forbindelse med Gud er det motivet som ligger til grunn.

Den enkleste og vanligste form for bønn er en appell til Gud om hjelp i en konkret situasjon. Hos dem som blir vant til å be og som gjør det ofte, skjer det en utvikling, slik at bønn blir en toveis kommunikasjon. Mennesket legger frem sine ønsker og behov, men begynner også å lytte til Guds tale. Mange fornemmer hans nærvær. Nå er det ikke lenger bare Guds gaver de søker, men Gud selv.

Kristne tror på en Gud som har gitt seg til kjenne gjennom Jesus Kristus, han som samtidig er Gud og menneske. For dem som søker Gud, går veien gjennom ham. I hans skikkelse, slik han levde på jorden som menneske, møter vi Gud i hele hans fylde. Vi lærer ham å kjenne gjennom Bibelens beretninger, men også gjennom bønn. Ved sin inkarnasjon forenet han seg med hvert enkelt menneske. Da han ble unnfanget i Jomfru Marias skjød, begynte hans legemelige liv på jorden. Men i åndelig forstand tok han samtidig bolig i menneskenes hjerter, i deres vesens innerste kjerne. Her møter vi ham gjennom bønnen.

Uten kunnskap om Jesus i hans menneskelige skikkelse kan ingen utvikle et kristent bønneliv. Derfor kombinerer de kristne sin bønn med bibellesning, bibeltimer og prekener. En gammel og velbrukt bønneform er kristen meditasjon. Det vil si at man ved tankens hjelp trenger inn i en beretning fra Bibelen eller et bestemt emne som har betydning for troslivet. Man begynner gjerne med å lese en tekst. Deretter trenger man tid og ytre stillhet for å kunne fordype seg.

En annen bønneform har fått betegnelsen indre bønn. I likhet med meditasjon krever den stillhet og konsentrasjon. Men nå blir tanke og begreper, fantasi og resonnement sjaltet ut så langt det lar seg gjøre. Bevisstheten blir konsentrert om Guds person. Første mål er å komme frem til indre ro og samling. I det stille rom i sitt eget indre søker man deretter direkte kontakt med Gud.

Vi har hittil betraktet bønn som en aktivitet fra menneskets side, sagt at bønn er å søke kontakt med en guddom. For at en slik kontakt skal komme i stand, forutsettes det at guddommen selv er virksom. Kristne tror på en Gud som har omsorg for dem allerede før de henvender seg til ham, og som selv vekker trangen til kontakt i deres indre. Han gir svar når de ber, direkte eller indirekte.

Kristen bønn har altså en overnaturlig dimensjon. Gud handler. mange har opplevd konkrete bønnesvar i form av materiell hjelp. Som på Jesu tid og gjennom hele kirkehistorien finner man fremdeles eksempler på helbredelse når man ber for syke. Men bønnens viktigste funksjon ligger på et dypere plan; De som fortsetter å be uansett om de ser resultater eller ikke, erfarer etterhvert at gud skjenker dem åndelige gaver. Bønnen styrker deres trosliv og fremkaller en lengsel etter Gud selv.

De troende kan ha forskjellige erfaringer fra bønnens rom i sitt indre. Felles for dem alle, er at de har vanskeligheter med å beskrive hva som skjer. Med teologisk uttrykksmåte, kan man si at Gud virker ved den Hellige Ånd, nærer troen, håpet og kjærligheten og inngir et ønske om å lære ham mer og mer å kjenne. Når en person anstrenger seg for å tilegne seg kunnskaper om Gud, for å leve etter hans bud og vilje, og for å møte ham direkte gjennom bønn, da er disse anstrengelsene noe gud ønsker og setter pris på. Og en slik person vil ved Guds nåde få oppleve åndelig vekst.

Det er vanlig blant dem som har kommet langt på bønnens vei at de karakteriserer sitt gudsforhold som vennskap. Den hellige Teresa av Avila sier: "Etter mitt skjønn er den indre bønnen intet annet enn det å omgåes i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss" (Mitt liv, kap. 8). Dette vennskapet får et stadig sterkere preg av intimitet og av lengsel etter fellesskap og forening.

Nå skimter vi bønnens dypeste hensikt og mål. Etterhvert som lengselen etter Gud vokser, skjer en gjennomgripende forandring. Nye verdier påvirker viljen, som mer og mer blir ett med Guds vilje. Apostelen Paulus taler om Åndens frukter, som er "kjærlighet, glede, fred, høysinn og vennlighet, godhet, trofasthet, mildhet og selvbeherskelse" (Gal 5, 22). Denne indre prosess kalles helliggjøring. Oftest foregår den stille og umerket. Men det hender at det kommer utslag i form av visjoner, ekstaser og lignende fenomener, slik som blant andre apostelen Paulus kan berette om. Disse erfaringer eller nådegaver er ikke vesentlige. de er usikre tegn på hellighet ettersom de kan forveksles med opplevelser som tilhører psykologien, parapsykologien eller endog psykopatologien.

Helliggjøring er å bli kjent med Gud og bli likedannet med ham, slik han har åpenbart seg gjennom Kristus. Ingen kan lære Guds vesen å kjenne utelukkende ved hjelp av forstand eller intellekt og tankevirksomhet. Men for dem som søker ham med lengsel og kjærlighet, kan han gi seg til kjenne. Dette skjer i den indre bønnens rom.

Forening med Gud gjennom Kristus er det endelige målet for Kristen bønn. Å forklare hva dette går ut på med menneskelige ord, er umulig. Paulus har forsøkt. Han sier: "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg" (Gal 2,20).

Forening med Gud betyr hellighet. Det er Kirkens tro at mennesker kan oppnå denne tilstand allerede her på jorden. Slike mennesker er det som blir kåret til helgener og derved gjort til forbilder for andre.