Likkledet i Torino

Da den døde Kristus ble tatt ned fra korset, ble legemet hyllet i et linklede sammen med myrra og aloe og lagt i en ny grav (Matt 27,59; Mark 15,46; Luk 23,53; Joh 19,40). Dette skjedde i stor hast av hensyn til den forestående jødiske påskefesten. Da Peter og Johannes løp ut til graven søndag morgen, fant de ikke noe annet enn likklærne (Luk 24,12; Joh 20,7); Kristus var stått opp fra de døde.

Hvor ble det siden av dette likkledet? Historikeren Marlen Eordegian fra universitetet i Jerusalem har studert flere manuskripter i Israel og Armenia som taler om eksistensen av Kristi likklede i Edessa lenge før årtusenskiftet. I hele Det nære Østen æret man i det første årtusen det såkalte Ikon Acheiropoietos («Kristusbilde som ikke er laget av menneskehender») fra Edessa, i dag Urfa i Øst-Anatolia i Tyrkia. Kongeriket Edessa var en romersk vasallstat som allerede på 100-tallet hadde antatt kristendommen som offisiell religion.

Jødekristne flyktninger fra Palestina skal ha brakt likkledet dit. Etter at romerne annekterte Edessa, brøt det ut kristenforfølgelser i landet, og likkledet ble gjemt unna. Først i år 544, da Edessa ble beleiret av den persiske hæren under Chosrau I den Store, ble kledet tilfeldigvis oppdaget i et hulrom i byens høyeste port. I 545 undertegnet keiser Justinian den Store en våpenstillstand med perserne, og han reiste en veldig kirke i Edessa som i likhet med katedralen i Konstantinopel var viet til Hagia Sofia, «den guddommelige visdom». På høyre side av apsis ble likkledet oppbevart i et prektig kapell. Etter den islamske erobringen i år 638 forble kledet i kapellet, men de nye makthaverne nektet offisielle prosesjoner, som overalt i deres maktområde.

Etter den seierrike bysantinske fremmarsjen under keiser Konstantin VII Porfyrogennetos kom likkledet i år 944 til Konstantinopel, hvor det ble inntil de vestlige korsfarerne erobret byen i 1204. Men da forsvinner det sporløst.

Torino-kledet dukker opp

Knapt 150 år senere, i 1352, dukker det opp et likklede i Frankrike. Var dette en forfalskning, eller var det identisk med Ikon Acheiropoietos? Og hvor hadde det vært i mellomtiden? Likkledeforskeren Maria Grazia Siliato hevder at dette Kristusbildet er identisk med likkledet i Torino. Pollenanalyser ser ut til å peke i samme retning, at Torino-kledet har vært i Palestina, det sørøstlige Anatolia og Konstantinopel. Pollenrester kan nemlig avsløre hvor i verden en gjenstand har befunnet seg. De forskjellige teoriene om hvor likkledet har overlevd og hvor og hvordan det har vært gjemt, er meget interessante, men ingen av dem kan bevises entydig, understreker ekspertene i Torino. Dersom det lyktes historikere å dokumentere at ikonet og kledet er det samme, ville det være en endelig gjendrivelse av påstandene om at kledet i Torino er en forfalskning fra senmiddelalderens Frankrike.

Den amerikanske historikeren Ian Wilson forsøker å påvise at tempelridderne, som ble forfulgt av den franske kongen, var i besittelse av kledet og oppbevarte det som en av sine hemmelige skatter. I det siste er man begynt å interessere seg for om det muligvis har vært en tur i Aten i mellomtiden.

Torino-kledet har altså vært i Frankrike i hvert fall siden 1352. Med nød og neppe ble det reddet fra en brann i 1532, da det ennå befant seg i den sørfranske byen Chambéry i Savoia. Etter brannen ble likkledet reparert av klarissernonner. Fra 1453 hadde likkledet tilhørt adelsfamilien Savoia, som 1578 førte det til Torino, hovedstad i Piemonte i Italia. Etter Italias samling ble huset Savoia Italias kongefamilie frem til etter andre verdenskrig. Italias avsatte kong Umberto II ga i 1983 likkledet til paven, som i dag eier det.

Vitenskapelige undersøkelser starter

I 1898 ble likkledet fotografert for første gang. Det var Secondo Pia, sakfører og amatørfotograf, som fikk lov til å forevige tøystykket, som måler 4,36 x 1,10 meter. Fotograferingen utløste en «forskningsboom» uten sidestykke. På negativet så man enda tydeligere enn på selve stoffet at det var avtrykk av en mann, kraftig bygget og 1,81 m høy. Han hadde skjegg og langt hår og hadde vært utsatt for tortur før han døde.

Medisinere, arkeologer, kjemikere, teologer, fysikere og tekstileksperter endevendte likkledet og satte frem den ene teorien etter den andre. Det ble skrevet stabler av bøker og til tider minnet det nærmest om en rettssak. Forskerne var fyr og flamme, og av og til skjedde det at tonen ble litt for polemisk.

Innenfor forskningen er det enighet om at «mannen fra likkledet» har de samme kjennetegn som den korsfestede som er beskrevet i Bibelen: Hender og føtter har vært gjennomboret av nagler og hodet var fullt av stikksår, som meget godt kan stamme fra en tornekrone. Sår på kroppen i form av striper, omkring hundre stykker, tyder på at mannen ble pisket. Han har hatt et dypt sår i høyre side som først er kommet til etter hans død.

Ut fra blodsporene har medisinerne konkludert seg frem til at mannen har vridd seg opp og ned i et forsøk på å unngå de verste smertene mens han hang på korset. Sår på skuldre og kne kan godt stamme fra en tung tverrbjelke som mannen har båret på, og fra et fall underveis.

Naken og uvasket ble den døde hyllet i likkledet, og det stemmer godt overens med at gravleggelsen skulle foregå i hast av hensyn til den forestående jødiske påskefesten. For øvrig kan liket bare ha vært i kontakt med kledet i ganske kort tid, mellom 12 timer og vel to døgn. Avtrykket har nemlig skarpe konturer, noe som ikke hadde vært tilfelle hvis forråtnelsen var satt inn.

Men er den anatomiske nøyaktigheten bevis for at det virkelig dreier seg om et likklede og ikke en forfalskning? Og er overensstemmelsen med Bibelens beskrivelse nødvendigvis ensbetydende med at det bare kan være Kristi likklede? I Torino er man svært forsiktig. «Bare jeg visste det - men det gjør jeg ikke», sier Giuseppe Ghiberti, som er professor i teologi. «Det er overveiende sannsynlig, men sikkert er det ikke». Erkebiskopen av Torino, kardinal Giovanni Saldarini, har overdratt ansvaret for likkledet til Ghiberti.

Instituttet som koordinerer likkledeforskningen drister seg heller ikke til å si noe avgjørende, men nøyer seg med å betegne det som svært sannsynlig. Forholdet er 1:200 milliarder, har instituttets leder, Bruno Barberis, regnet seg frem til. Han var opprinnelig professor i matematikk.

Det lyder lovende at likkledet svarer til Bibelens beskrivelse også hva angår de detaljer som ikke hørte med til en alminnelig korsfestelse under romerne, konstaterer han. Tornekronen har man ikke hørt om i noen annen sammenheng. Lansen i siden var heller ikke noe som bare hørte med, forklarer Barberis. Romerne pleide å knuse beina på de korsfestede for å hjelpe dem på vei. «Men det er ikke ensbetydende med at vi kan være 100% sikre», tilføyer han.

Karbon 14-undersøkelser

Grunnen ble revet bort under forskningen med alle dens argumenter, belegg og sannsynligheter da Kirkens ledelse i 1988 besluttet å la likkledet bli C14-datert for å komme til en avklaring. En C14-datering er basert på det radioaktive karbon 14, som finnes i alt organisk materiale, og som brytes bare ganske langsomt ned. Med avansert laboratorieutstyr kan man måle seg frem til hvor gammelt materialet er. C14-målingen ble utført på tre forskjellige laboratorier i London, Oxford og Tuscon i Arizona i USA, og alle tre kom til det samme resultat: Likkledet måtte være fra årene 1280-1340 ...

Men da forskerne var kommet seg over det første sjokket, begynte de å sette spørsmålstegn ved metodens anvendelighet. Det er ikke mye fornuft i å bruke den i en sammenheng som denne, mener arkeologen Bernhard Andreae, som i en årrekke har ledet det tyske arkeologiske institutt i Roma. Innenfor arkeologien pleier man å bruke en C14-datering til å finne det riktige årtusenet, ikke århundret, understreker han.

En mulig feilkilde er brann- og vannskader fra brannen i Chambéry i 1532. Både kjemiske og biologiske påvirkninger som følge av brannen kan ha betydning for stoffets innhold av karbon 14, forklarer Andreae. Det samme gjelder vannet som ble brukt til å slukke brannen, reparasjonene som de fromme klarisserne utførte, og soten fra de mange levende lys som var tent når likkledet var utstilt.

Nye undersøkelser

Laboratorieforsøk med lignende tekstiler fra antikken har gitt overraskende resultater. Den russiske fysikeren Dimitri Kutsnetsov mener at karbon-14-dateringen fra 1988 var "forfalsket". Ved en undersøkelse fant lederen av Sedov-laboratoriet i Moskva ut at en del av kledet inneholdt "en påfallende og sjeldent stor konsentrasjon av radioaktivt karbon", som skyldes en ytre påvirkning. Kutsnetsov simulerte brann og kunne deretter konstatere at stoffet i følge målingene var blitt flere hundre år yngre enn det hadde vært tidligere. Etter Kutsnetsovs datering stammer likkledet fra perioden 100 f.Kr - 200 e.Kr.

Men heller ikke dette kan eliminere usikkerheten. Teologen Ghiberti betegner det som interessant det Kutsnetsov har funnet frem til, men mener at hans beregninger og korreksjonstabeller ennå er for usikre. På det nåværende tidspunkt stiller Kirken ikke ytterligere materiale til rådighet for nye C14- dateringer, tilføyer Ghiberti. Rent bortsett fra at det går alt for hardt ut over stoffet, vil det ikke endre noe ved usikkerheten. Dessuten er det meningen at likkledet skal stilles ut igjen i det hellige år 2000, og alle ressurser er satt inn på forberedelsene, sier han.

Falskneri fra middelalderen?

Sommeren 1996 uttalte en fransk forsker at kledet måtte ha vært fremstilt på 1300-tallet med henblikk på utstilling i et kloster i Champagnedistriktet. Det stemte overens med karbon 14-dateringen av partikler av stoffet. Den britiske kjemikeren Walter McCrone mener også likkledet i Torino stammer fra middelalderen. I 1997 uttalte han til britisk presse at de menneskelige ansiktstrekk som kan ses på kledet, er fargespor. McCrone sier i sin bok, som kom ut i Storbritannia i mars 1997 og inneholder de siste nye vurderingene av likkledet, at en mann må ha smurt ansiktet og deler av kroppen inn i oker. Mannen har så slått kledet om seg og deretter stenket det med sinober for å få det til å ligne blod.

Utelukker middelalderfusk

Arkeologen Andreae tror ikke noe på at likkledet er en middelaldersk forfalskning. Den gangen visste man jo ikke engang hvordan kretsløpet fungerer; en maler på den tiden ville aldri kunne fremstille blod fra vener og blod fra arterier på et stykke stoff på en slik måte at man kunne se forskjell, påpeker han.

I tillegg kommer at man ved hjelp av et elektronmikroskop i 1996 fant avtrykk av latinske bokstaver over den korsfestede øyne. Hittil har man ikke kunnet finne noen annen forklaring enn den at det dreier seg om avtrykk av en mynt som ble lagt over øyet for å holde det lukket, sier Barberis, og tilføyer at denne skikken kjennes fra mange av antikkens folk. Den eneste mynt man kjenner med en innskrift som svarer til avtrykket på likkledet, er en lepton som stammer fra keiser Tiberius' tid, år 29 etter Kristus - altså den gang Pontius Pilatus var stattholder i Judea.

Etter Barberis' mening er dette et tungtveiende argument for å datere kledet til Jesu tid. Det ville aldri ha falt en middelaldersk forfalsker inn å legge et mynt over det ene øyet, mener han, og tilføyer at man jo heller ikke kunne vite hvordan en slik mynt skulle se ut.

At kledet i 1988 ble datert til middelalderen, måtte etter mange forskeres oppfatning skyldes bakterier og soppsporer fra senere århundrer, som har påvirket resultatet.

Eventyrlige teorier

Det blir stadig fremsatt fantasifulle teorier om likkledet. De to britiske vitenskapsmennene Clive Prince og Lynn Picknett fremsatte i 1994 en ny og eventyrlig hypotese om opprinnelsen av likkledet i Torino. Den italienske renessansekunstneren Leonardo da Vinci skal ha malt kristusbildet med alkymistiske metoder. I deres bok «The Turin Shroud» heter det at kunstneren har avbildet sitt eget portrett på kledet.

Direktøren for det internasjonale senter for likkledestudier i Torino, Pier Luigi Baima Bollone, har erklært hypotesen, som første gang ble fremsatt i 1969, for historisk uholdbar. De første omtaler av likkledet stammer fra 1352, altså 100 år før Da Vincis fødsel. Da Vinci, som var maler, billedhogger, byggmester, tegner og naturforsker levde fra 1452 til 1519.

DNA-undersøkelser

I 1995 ble det for første gang foretatt en DNA-undersøkelse av likkledet. Professor Marcello Canale fra Rettsmedisinsk Institutt på Genovas universitet opplyste at man overveiende kunne påvise mannlig blod, men også kvinnelig blod og kvinnelige hudrester. Etter eksperters mening kan det forklares med at kledet senere har vært i kvinnehender, for eksempel da ordenssøstre i 1534 reparerte det etter at det var blitt skadet i brann. Canale sa at dette bare var en prøve-DNA-undersøkelse for å se om det overhodet kunne la seg gjøre. Derfor undersøkte man et lite stoffstykke fra kanten, som har vært berørt av mange hender i tidens løp. Senere vil man foreta den egentlige undersøkelse av sentrale flekker på likkledet.

Man vil også undersøke om blodflekkene på den såkalte «Kristi svetteduk», som oppbevares i Oviedo i Spania, stammer fra samme person som flekkene på likkledet. Den 83 x 53 cm store svetteduken er i følge overleveringen Veronikas svetteduk, som hun rakte Jesus på veien til Golgata, og hvor - også i følge tradisjonen - hans ansiktstrekk skal være bevart. De første dataanalysene og sammenligninger viste "stor likhet i den genetiske profil" både i stoffet og de avtrykte ansikter, skrev likkledeeksperten Orazio Petrosillo i en romersk avis.

To amerikanske mikrobiologer, Leoncio Garza-Valdes og Steve Mattingly mener at likkledet er nesten 2000 år gammelt. De har analysert noen små stoffstykker og funnet en biofilm, som består av bakterier og sopper. Minst fire av de mikrobeartene som er funnet, fantes også i de salver man vet ble brukt til balsamering i det første århundret i Palestina. Biofilmen ligger over likkledet som et tynt plastdekke, og det er grunnen til at den karbon-14-prøve som ble gjennomført i 1988, ga et feilaktig resultat.

Den katolske kirken har aldri uttalt seg offisielt om likkledets ekthet, men oppmuntrer til fortsatte studier.

Deler skjebne med andre historiske gjenstander

Arkeologen Andreae mener at det at det er deler av en gjenstands forhistorie som man ikke har kjennskap til, ikke er noe særsyn. På det punktet deler likkledet skjebne med en mengde andre materielle historiske gjenstander som vi har god kjennskap til, og som vi ikke har problemer med, sier han. Innenfor arkeologien kjenner man til gjenstander som hele tiden har vært der, men uten at man har hørt om dem, og som så plutselig dukker opp.

Andreae gjør for øvrig oppmerksom på at likkledet ikke er den eneste gjenstand som er vandret fra et sted til et annet i selskap med korsfarerne. Hvis det nå hadde vært keiser Augustus' likklede, så var det neppe noen som hadde vært i tvil om dets ekthet, sier han. Men arkeologen kan godt forstå at kirken er forsiktig, for «det er tross alt Gud det dreier seg om».

For Kirken er likkledets religiøse betydning likevel viktigere enn spørsmålet om dets ekthet. «For et troende menneske eller for en som bare tar det seriøst, er det ikke avgjørende om man kan si med sikkerhet at dette var det stykke stoff som Frelseren ble hyllet inn i etter at man hadde tatt ham ned fra korset. Det avgjørende er at man respekterer bildets natur», uttaler Giuseppe Ghiberti. Og om det så skulle vise seg med sikkerhet å stamme fra middelalderen, ville det ikke være mindre verdt av den grunn. Det er stadig en illustrasjon av Kristi lidelse, og Kirken kasserer det ikke, sier han.

Nær katastrofe

En brann i Torino den 11. april 1997 ødela kongepalasset og den nærliggende 500 år gamle San Giovanni-katedralen som huser likkledet. Brannen ødela også katedralens Guarnini-kapell, som ble bygd for 300 år siden spesielt for å huse sølvskrinet med likkledet. Men kledet slapp uskadd fra brannen og fikk verken brann, vann- eller andre skader. Brannmannen Mario Trematore slo med slegge gjennom fire lag av skuddsikkert glass for å redde likkledet i sitt sølvskrin ut av den brennende bygningen. "Gud ga meg styrke til å knuse glasset", sa han. Pave Johannes Paul II tildelte spesielle vatikanske utmerkelser til brannmennene som reddet likkledet.

Likkledet stilles ut

I anledning 100-årsjubileet for fotograferingen stilles likkledet ut for offentligheten mellom 18. april og 14. juni 1998. Skadene etter brannen i domkirken i april 1997 er bare provisorisk utbedret. Likkledet, kristenhetens mest berømte relikvie, stilles ut bak panserglass, i et dempet lys og med en malt trekulisse som bakgrunn. Erkebispedømmet Torino regner med en strøm av besøkende. Forrige gang likkledet ble stilt ut for allmennheten var i 1978. Da ble det beundret av tre millioner mennesker. Neste gang blir under jubelåret 2000. Torino regner med omkring tre millioner besøkende også denne gang, og paven kommer til byen den 24. mai.

Den som vil se likkledet, må bestille billetter. De er gratis, men skal sørge for å unngå lange og plagsomme køer. Fra Norge går det lettest gjennom likkledets offisielle hjemmeside på Internett, http://sindone.torino.chiesacattolica.it/ der man kan se hvor mange plasser som finnes ledige hver dag frem til 14 juni og sende inn sin bestilling.

Det viser seg imidlertid at det ikke er særlig effektivt å bestille billetter via det skjemaet man finner på disse sidene. Det finnes en annen adresse som fungerer bedre: sindone(at)regione(dot)piemonte(dot)it. Da må man tenke selv over hvilke opplysninger man må gi (tidspunkt, antall billetter, e-mailadresse og postadresse).

Hva er likkledets gåte?

Ekte eller ikke, likkledet i Torino er en illustrasjon av Kristi lidelse. Men det er påfallende hvor godt det svarer til den beskrivelse vi kan lese i Bibelen. Men det store spørsmålet er selvfølgelig hvordan det er gått til at likkledet er blitt forsynt med et bilde av Kristus. Det kan ikke skyldes en kjemisk påvirkning av aloe, myrra, blod og svette; i så fall skulle den korsfestede ha ligget betydelig lenger i graven. Radioaktiv stråling fra klippen eller fra et lyn kan heller ikke ha forårsaket et så tydelig avtrykk.

Den løsningen som kanskje er mest sannsynlig, riktignok ikke for vitenskapen, men for den troende, er at avtrykket skyldes selve oppstandelsen. Kanskje ble det da utløst en så stor mengde energi at bildet preget seg inn i stoffet. Siden det var en engangshendelse, lar teorien seg ikke etterprøve av vitenskapen. Dermed blir det et virkelig troens mysterium.

Kilder:

Artikler fra Katolsk Orientering (7/1998), Kathpress (3. mai 1998) og Vatikanradioen/OB (18. april 1998); Nyhetsmeldinger i Katolsk Orientering (14/1994, 12/1995, 14/1995, 4/1996, 5/1997, 9/1997), Katolsk Kyrkotidning (13/1996) og www.katolsk.no (14. april 1997)

Kompilasjon og oversettelse:

p. Per Einar Odden