Olavs død på Stiklestad fikk store ringvirkninger for folketro, statsstyre og rettspleie her hjemme. Nederlaget ble vendt til seier.
Olav startet som viking, men senere ble det lagt vekt på at han hadde vitnet om den kristne tro, og ikke bare døde for Kristus, men også – som ham – uten motstand.
Kildene forteller om en ung viking som kjempet ivrig flere steder på kontinentet, både før og etter at han ble døpt i Rouen i 1014. Her ble han påvirket av det kristne Frankerriket, formet av arven fra Karl den store. Han lærte om den rettferdige konge (rex iustus) som ideal, og at gode lover var viktige midler til å endre samfunnet i riktig retning.
Etter blant annet å ha kjempet for den angelsaksiske kong Æthelred i England, dro Olav til Norge der han bidro til å kristne landet. (Der det allerede bodde mange kristne). Han var landets konge fra 1015 til 1028, men skulle avgjørende prege både Nidaros bispedømme og norsk mentalitet.
Kildene forteller om en ung viking som kjempet ivrig flere steder på kontinentet, både før og etter at han ble døpt i Rouen i 1014. Her ble han påvirket av det kristne Frankerriket, formet av arven fra Karl den store.
Han propaganderte for troen mange steder, og på et stort møte på Moster i 1024 innførte han en kristenrett i Norge. Tusenårsjubileet for Mostratinget i 2024 har rettet ny oppmerksomhet mot de humaniserende endringene som dette førte til.
Olav lot seg hylle som konge, men motstanden var etter hvert så stor at han måtte dra i eksil. Han ble ikke lenge utenlands, men dukket opp på Stiklestad for å ta Norge tilbake. Beskrivelsene av slaget viser at det var kristne og hedninger på begge sider.
Sagaene sier at slaget sto 29. juli, men de er ikke enige om året. Den vanligste antagelsen er at året var 1030, og det er tusenårsjubileet for dette vi feirer om noen år. Fortellerne er heller ikke enige om hvordan Olav døde; de eldste kildene sier at hans egne sto bak.
Da historikeren Adam av Bremen skrev om norske begivenheter omkring 1075, lanserte han tre teorier og sier at det mest sannsynlige er at Olav ble snikmyrdet. Adam kaller Olav «den høysalige konge og martyr» og sier at folk langveis fra strømmet til hans grav på grunn av de mirakler som skjedde der. Helgenkulten rundt Olav spredte seg til de andre nordiske landene, og videre ut i verden.
Det ble fortalt om mange undere, og de startet umiddelbart etter at Olav var drept. Senere ble hans legeme fraktet til Nidarosdomen.
Valfarter
Det er ikke tvil om at mange dro på valfart til Sankt Olavs grav i Nidaros, men det er ikke mye vi vet mye om dem. I folkebevisstheten kan antallet ha blitt overdrevet. Forskere har nå begynt å snakke om at innkvarteringen skjedde i en teltleir som kan ha ligget på Ilevollen. Det har ikke vært mange steder i byen de kan ha overnattet i store antall.
I dag er det ny oppmerksomhet om pilegrimsvandringer, men de er ofte annerledes enn middelalderens. De ble foretatt som botsvandringer eller for å bli helbredet. Samtidig var det nok mange pilegrimer også i middelalderen som reiste for å reise, og mange i dag som reiser av religiøse grunner.
Helgenen Olav
Det skjedde et raskt og omfattende skifte i stemningen etter Stiklestad. Allerede sommeren etter ble det meget tale om at kong Olav var hellig, og alle snakket nå annerledes om kongen.
I 1170-årene kom boken Passio Olavi, der Olav omtales som martyr. Innledningen legger også – med mange bibelreferanser – vekt på Olavs milde natur, og sier han var Gud og sin neste hengiven. Det står ikke at han innførte kristendommen, men at han forkynte evangeliet blant et syndig folk.
Det er ikke minst islendingen Snorre Sturlason som har preget forståelsen av helgenkongen, men han skrev ikke om Olav før i første halvdel av 1200-tallet. I Heimskringla – hans sagaer om de norske kongene – har beretningen om Olav rundt en tredjedel av plassen. Snorre la vekt på at Olav «var from og ba trofast til Gud» og skrev at han «la all hug på å gjøre Guds tjeneste», og at han ønsket å «vende folket til den rette tro». Snorre forteller også at Tore Hund, som hadde vært en av kongens banemenn på Stiklestad, var den første som ble helbredet. Han var den første av stormennene som hadde vært hans motstandere, til å holde frem «at Olav var hellig».
Sankt Olav er fremdeles viktig både i Den katolske kirke og i Den norske kirke (som har Olavs-øksene i sin logo). Hvert år feires olsok med messer og prosesjoner i katolske kirker, og spesielt på Stiklestad. Det gamle kapellet, som ble oppført der i 1930 med støtte fra Sigrid Undset, skal renoveres til tusenårsjubileet.
Bjørnsons tale på Ilevollen
Feiringen av Olav ble fornyet på 1800-tallet i forbindelse med norsk nasjonsbygging. I 1897 skulle Bjørnstjerne Bjørnson holde en stor tale, men han fikk ikke gjøre det i Nidarosdomen. I stedet samlet han mange – det ble sagt at det var tusenvis – nede på Ilevollene. Han kalte Olav landets vern, dets fane og dets lov, og (med passende Bjørnsonsk patos) landets høyeste ærestinde. Han spisset det til og fortsatte med at Olav er et fang fullt av gaver, et øye over folkets ferd, en god tilflukt, alles forbeder og himmelporten.
Bjørnson mente at fra «denne folkedypets gruvegang skal vi atter drage megen Rigdom frem ... For snart vil det blive aabenbart at saaledes vender mange Sind tilbage til Kirken, som nu var borte.»
Tekst: Karl Gervin og Øyvind J.V. Evenstad
Først publisert i St. Olav, nr. 2/2024