Monsignore Fulton Sheen, hjelpebiskop i New York, er kjent langt utenom Amerikas grenser for sin forfattervirksomhet og sine fjernsynsprogrammer. Nedenstående er utdrag av et foredrag holdt den 25. februar i år for amerikanske politikere. Biskop Sheen er også formann for Det pavelige arbeide for troens utbredelse i De forente stater, og som en ekte kirkens mann ser han på de problemene han her behandler fra en verdenssolidarisk synsvinkel. Men samtidig taler han som en ekte amerikaner med en amerikaners typiske uttrykk og formuleringer.
Aldri før i verdens historie har det vært så megen rikdom, men heller aldri før så megen fattigdom som nå. Aldri før har det vært så megen undervisning, og aldri før så få mennesker som når frem til å erkjenne sannheten. Aldri før har man rådd over så megen makt, og aldri har den vært anvendt til så ødeleggende virkninger for det menneskelige liv.
Vår moralske plikt til å hjelpe dem som har det dårligere enn oss er derfor meget sterkere: Vi har for meget, og rikdommens overflod må komme de forfordelte til gode. Det var en hedning, Terentius, som sa: «Veldedigheten begynner hjemme». Men det var Kristus, Guds Sønn som, i lignelsen om den barmhjertige samaritan, uttalte at godgjørenheten begynner langt hjemmefra for folk som ikke hverken tilhører vårt land eller vår rase.
En annen grunn til at vi er moralsk forpliktet til å yde hjelp, er at jorden med sin overflod er skapt av Gud for alle land i verden, og ikke for at noen enkelte skal være spesielt begunstiget.
Folkenes og rasenes mangfoldighet kan sammenlignes med mangfoldigheten av celler og organer i det menneskelige legeme. Den gjensidige avhengighet mellom dem er av en slik beskaffenhet at dersom en enkelt celle er syk, går det ut over alle, og at på den annen side den enkeltes vekst og fremgang er til beste for alle.
Aldri før i verdens historie har det vært så megen rikdom, men heller aldri før så megen fattigdom som nå.
Ved å hjelpe de land som er mindre begunstiget bør vi ikke tro at vi står noe høyere, eller anse dem som blir hjulpet for mer lavtstående selvom de rent økonomisk er fattigere. Det er mange slags behov – de dårligere stilte land i verden trenger det og det, vi trenger noe annet. Giveren og mottageren har begge sine særskilte behov.
De dårligere stilte land trenger våre maskiner til sitt landbruk, de trenger klær og sko og mat. Men vi har andre behov, vi er fattige på en annen måte. Vi trenger til å rettferdiggjøre våre rikdommer ved å dele dem med andre. Vi trenger å takke Gud fordi han har gjort vårt land til det mest fremgangsrike på jorden, vi trenger Himmelens velsignelse over våre hjerter og Guds nåde over all vår væren.
Hos dem er det maven som er tom, men hos oss kanskje hjertene.
Med ydmykhet, ikke med stolthet, må vi derfor strekke våre hender ut til dem som trenger oss. På dem hviler byrden å være i misstilling, på oss byrden å være i særstilling. Hos dem er det maven som er tom, men hos oss kanskje hjertene. De kan nok klare seg uten vår hjelp, men vi kan ikke holde ved uten rettferdighet og barmhjertighet vis à vis dem.
Regjeringene er likevel ikke inspirert av viljen til å øve godhet eller nestekjærlighet bare for de andres egen skyld. Utenlandshjelpen har mange sider: militære, politiske, økonomiske og sosiale. En av disse sider som det er umaken verdt å se nærmere på, er den hjelpen som tar sikte på å bekjempe kommunismen ved å holde de disfavoriserte nasjoner innenfor den frie verdens områder. I forbindelse med den forestilling at utenlandshjelpen skal bekjempe kommunismen, vil vi gjerne ha dette sagt:
Kristus var ingen «Brødkonge»!
For det første: Der er intet ved utenlandshjelpen som gjør at den i og for seg er et virkningsfullt middel mot kommunismen. De forente stater kan yde hjelp for å bekjempe kommunismen, men Sovjetsamveldet kan også yte hjelp, og har faktisk også gjort det, for å utbre kommunismen.
For det andre: Det er en illusjon å tro at den som gir mest kan være sikker på å vinne de dårligere stilte for seg. Fra dette synspunkt er det å hjelpe andre land som å gjøre kur, og det kan være bra å huske på at en dame ikke alltid velger den som gir henne de største gaver.
For det tredje: Det gjelder å unngå å lede andre folk inn i våre baner bare ved hjelp av økonomiske midler. Ved å handle slik plaserer vi oss selv på nøyaktig samme plan som Sovjetsamveldet, det vil si på det materialistiske. For ved å forkaste materialismen i teori, men bekrefte den i praksis antar vi det fundamentalt marxistiske prinsipp om historiens økonomiske determinisme. Og det ville være tragisk om vi handlet slik overfor folkeslag som selv avslår å akseptere forrangen ved materielle goder.
Ved å handle slik plaserer vi oss selv på nøyaktig samme plan som Sovjetsamveldet, det vil si på det materialistiske.
I utenlandshjelpen fra De forente stater bør det derfor også komme med en annen faktor utenom den økonomiske, politiske og militære, en faktor som er den sterkeste av våre nasjonale tradisjoner og som de ikke bare mangler i Sovjetsamveldet, men endog søker etter. Det de der frykter når det gjelder våre forbindelser med resten av verden, er at vi selv skal bli klar over den mangel ved våre hjelpeaksjoner som mistenkeliggjør dem hos alle Asias og Afrikas folk: nemlig vår tro på Gud, på den menneskelige persons verdighet, på samvittighetsfriheten og på prinsippet om at staten er til for menneskene og ikke omvendt.
Sålenge vi handler etter det kommunistiske prinsipp om at det bare er materien som betyr noe, er vi svake og de andre sterke. Men hvis vi yter økonomisk hjelp på et ikke-materialistisk grunnlag, er det oss som er sterke.
En tredje verdensmakt
Sett i dette perspektiv er det vesentlig å vite at der eksisterer det man kan kalle en tredje verdensmakt som, til tross for at den er fundamentalt forskjellig fra kristendommen og jødedommen, likevel tror på Gud og bønnens makt: hvert syvende menneske i verden er muhammedaner [på den tiden en vanlig betegnelse for muslimer, red.anm.]. 375 millioner muhammedanere utgjør en betraktelig overnasjonal styrke!
De antireligiøse nasjonene har allerede vunnet noen av de muhammedanske stater for seg, noe som har kunnet skje hovedsakelig fordi vi har forholdt oss tause om den fundamentale forskjell mellom dem og Sovjetsamveldet. Islams tilhengere blir mer sympatisk innstillet til den frie verden når man respekterer deres tro på Gud enn om de får en rett og slett økonomisk hjelp. Fordi vi altså har lagt så stor vekt på det økonomiske, er vi blitt plasert på samme nivå som de antireligiøse makter.
Islams tilhengere blir mer sympatisk innstillet til den frie verden når man respekterer deres tro på Gud enn om de får en rett og slett økonomisk hjelp.
De forente stater burde også nytte de muligheter som nå finnes nesten over hele verden m. h. t. fordelingen av de materielle goder. Jeg tenker da på de tusener av institusjoner for sosialt fremskritt som ledes av de kristne misjonærer og i enkelte tilfelle av jødiske arbeidere som bor i de mindre heldigstilte land, og som taler vedkommende folks sprog, deler deres kår og helt går opp i dem.
Jeg henvender også oppmerksomheten på protestantene som hvert år bruker 44 millioner dollars til undervisning, landbruksvirksomhet, sykehus, hjelpestasjoner for spedalske og medisinforsyninger i de forskjellige dårlig stilte land i verden.
Hvorfor ikke kanalisere utenlandshjelpen, iallfall delvis gjennom disse institusjoner? Men da utelukkende for de medisinske og sosiale behov i de land som her er på tale. Jeg sikter ikke her til en hjelp med misjonære mål, for Kristus nektet jo nettopp å være noen «brød-konge».
Når regjeringen ønsker å gi andre nasjoner en prøve på vår kultur, sender den altfor ofte ... en filmskuespiller, og glemmer både at disse nasjoner venter mer fra oss og at vi har meget mer å gi.
Guds lampe i sorte hender
Den politiske, økonomiske, sosiale og militære verdens makt holder på å flyttes mot øst. Det er Afrika som er fremtidens kontinent. Om 150 år fra nå vil Afrika være like så industrialisert som De forente stater i dag.
Vi i vest har stått høyt ikke fordi vi har vært hvite, men fordi vi har vært kristne. I det øyeblikk vi mister vår tro, er vi ikke lenger høytstående. Gud har satset lenge nok på de hvite; i fremtiden kommer han til å satse på de sorte for å skape en ny klang og en ny kultur.
Vårt vidstrakte land, som har nådd opp til slik velstand fordi det hevder at Gud har gitt menneskene visse umistelige rettigheter, bør innse at «mennesket lever ikke av brød alene».
Det er tapet av de åndelige verdier som gjør at vi bare tenker økonomisk og rivaliserer med det ateistiske Sovjetsamveldet. Dostojevskij har advart oss: «Det kommer en dag da menneskene sier: der er ikke forbrytelser, ikke synd, ikke skyld, der er bare sult ... og de vil komme skrikende og klynge seg til oss og rope: gi oss brød.»
Sovjetrusserne vil ha verden til å tro at det bare eksisterer en fysisk sult. Vårt vidstrakte land, som har nådd opp til slik velstand fordi det hevder at Gud har gitt menneskene visse umistelige rettigheter, bør innse at «mennesket lever ikke av brød alene».
Dette er kjernepunktet i spørsmålet om utenlandshjelpen.
Les mer
- «Aldri mer rikdom, aldri mer fattigdom enn nå!» i St. Olav, nr. 13/1958.