Menneskets tilstand av angst

Første del

Vår tids angst skiller seg fra angstfornemmelsene i tidligere, normalere tider på to måter. Før i tiden var menneskene urolig for sin sjel, mens bekymringene hos menneskene i dag hovedsakelig har å gjøre med legemet; man er mest opptatt av økonomisk sikkerhet, sunnhet, utseende, rikdom, sosial prestisje og kjønn. Leser man annonsene i dagspressen og ukemagasinene, får man inntrykk av at den største ulykke som kan ramme et menneske er å få arbeidshender eller en lei hoste. At det legges slik vekt på fysisk sikkehhet, er ikke sunt. Det har fostret en generasjon som er mer interessert i redningsbeltene ombord enn i den kahytt som er reservert for dens velvære. Det annet som er karakteristisk for angsten i vår tid, er at den ikke er en frykt for objektive, naturlige farer som lyn, ville dyr, sult; den er subjektiv, en ubestemt frykt for hva man tror kunne være farlig om noe inntraff. Dette er årsaken til at det er så vanskelig å ha å gjøre med folk som er grepet av tidens angst; det nytter ikke å fortelle dem at det ikke finnes noen ytre fare, fordi den fare de er redd for, finnes inne i dem selv og av den grunn er en sykelig virkelighet for dem. Tilstanden forverres ved at de føler seg hjelpeløse overfor denne fare. De merker stadig et misforhold mellom egen styrke og de krefter som ledes av det de tror er fienden. Disse mennesker blir som fisker som er fanget i garnet eller fugler som er tatt i snaren: de gjør flokene mer innviklet og øker angstfornemmelsene under sine voldsomme, forvirrede forsøk på å overvinne dem.

Før i tiden var menneskene urolig for sin sjel, mens bekymringene hos menneskene i dag hovedsakelig har å gjøre med legemet; man er mest opptatt av økonomisk sikkerhet, sunnhet, utseende, rikdom, sosial prestisje og kjønn.

 

Moderne psykologer har ytet en beundringsverdig tjeneste ved sitt studium av angstfornemmelsene for så vidt som de har avsløret noe i den menneskelige natur som i noen grad har vært skjult for oss. Men årsaken til angsten ligger dypere. Det er mulig at angsten har gitt seg nye utslag i vår forvirrede sivilisasjon, men angsten selv har alltid vært dypt forankret i den menneskelige natur. Alle tider og alle mennesker opp gjennom historien har hatt sitt angstkompleks; før i tiden ble det studert på alle tilværelsens plan. I Det gamle testamente finnes det således en bok som utelukkende omhandler angstens problem: Jobs bok. Bjergprekenen advarer mot å hengi seg til det urette slag av frykt. I sine skrifter kretser den hellige Augustin om det han kaller den urolige sjel. Pascal skrev om den menneskelige elendighet. En moderne filosof som Kierkegaard bygger sin filosofi på angsten og Heidegger har fortalt oss at tilværelsen er bekymring – Dasein ist Sorge.

Det er av betydning å søke ned til den egentlige grunn til angsten med henblikk på menneskets nåværende historiske vilkår. Angstens filosofi regner med den kjensgjerning at mennesket er en fallen skapning, sammensatt av legeme og sjel. Det befinner seg midt imellom dyret og engelen, det lever i en begrenset verden og higer etter det uendelige, det lever i tid og søker evigheten og trekkes derfor i det ene øyeblikk mot kjødets lyst, i det annet mot åndens gleder. Det befinner seg i en konstant spenning mellom materie og ånd og kan sammenliknes med en tindebestiger som har satt seg som mål å bestige den høyeste fjelltopp, men som når han ser seg tilbake fra det sted han befinner seg, frykter for å styrte ned i avgrunnen under seg. Denne tilstand av ubestemthet og spenning mellom hva det burde være og hva det faktisk er, denne bevissthet om avstanden mellom dets lengsel etter varig kjærlighet, som ikke gir avsmak, og dets fordringsfulle forelskelser med tilbakevendende følelse av lede, denne vakling mellom å ofre mindre verdier for å virkeliggjøre og bevare høyere idealer, denne nødvendighet av å velge mellom to veier av hvilke den ene fører til Gud og den andre bort fra Ham – alt dette gjør mennesket urolig for sin evige skjebne og redd for å styrte i avgrunnens dyp.

Angsten skriver seg i grunnen fra uordentlige ønsker, fra at mennesket ønsker seg noe som ikke er nødvendig for det eller som strider mot naturen eller er direkte skadelig for sjelen. 

 

I hvert menneske finnes det en dobbelt gravitasjonslov; den ene trekker mot jorden hvor det fristes og utsettes for prøvelser, den andre mot Gud der lykken er å finne. Den angst som ulmer under det moderne menneskes frykt og uro skyldes dets forsøk på å være seg selv uten Gud eller dets forsøk på å nå ut over seg selv uten Gud. Eksemplet med tindebestigeren er ikke helt nøyaktig, for tindebestigeren har ingen hjelper på toppen av det fjell han forsøker å bestige. Men mennesket har en hjelper: på evighetens øverste tinde rekker Gud ut sin allmektige hånd. for å løfte det opp, ennå før det har bedt om det. Det er innlysende at vi, selv om vi ble skånet for alle økonomiske bekymringer og fridd fra alle de spenninger som psykologien finner i det bevisste og ubevisste, likevel ville ha den angst liggende dypt i oss som er født av vårt vesen. Angsten skriver seg i grunnen fra uordentlige ønsker, fra at mennesket ønsker seg noe som ikke er nødvendig for det eller som strider mot naturen eller er direkte skadelig for sjelen. Angsten øker proporsjonalt med menneskets avstand fra Gud. Hvert eneste menneske har et angstkompleks, fordi det har evnen til å være enten en helgen eller en synder.

En må ikke tro at mennesket har et angstkompleks «fordi det fremdeles bærer spor av sin dyriske opprinnelse»; det faktiske forhold er at dyr som er overlatt til seg selv, aldri plages av angst. De har evnen til å føle naturlig frykt, som er et gode, men de lider ikke av subjektiv angst. Fuglene utvikler ikke en psykose på spørsmålet om de bør trekke til Florida eller California om vinteren. Et dyr blir aldri noe ringere enn det er, men det kan et menneske bli, fordi det er sammensatt av både ånd og materie. Når vi ser en ape bære seg dumt ad, sier vi ikke til den: «Ikke vær så tåpelig.» Men når vi ser et menneske oppføre seg tosket, sier vi: «Bær deg dog ikke ad som en ape.» Fordi mennesket er både ånd og materie, kan det senke seg ned til dyrets nivå, men likevel ikke så fullstendig som det kan tilintetgjøre Gudsbildet i sin sjel. Det er muligheten som skaper menneskets særlige tragedie. Kuer har ingen psykoser og svin ingen nevroser; og mennesket ville ikke ha noe angstkompleks om det var et dyr, utelukkende skapt for denne verden. Det må en evighet til for å gjøre mennesket fortvilet. «Mennesket er både sterkt og svakt, både fritt og bundet, både blindt og vidsynt. Det befinner seg i kryssingspunktet av natur og ånd; og det er innviklet i både frihet og nødvendighet. Forsøker det å se lenger enn synsevnen tillater, blir blindheten større, og søker det å nå lenger enn kreftene rekker, økes usikkerheten», sier Reinhold Niebuhr i Naturen og menneskets skebne.

Kuer har ingen psykoser og svin ingen nevroser; og mennesket ville ikke ha noe angstkompleks om det var et dyr, utelukkende skapt for denne verden.

 

Frykten oppstår fordi mennesket blir seg sin mulighet og sin begrensning bevisst. Det er ikke det absolutte det ønsker å være, ikke en gang alt det som det er eller kunne være. Denne spenning mellom mulighet og faktum, denne svingning mellom ønsket å være med Gud og å være Gud, er den dypere grunn til dets angst. Alfred Adler understreker sterkt at det som ligger bak nevrosene, er menneskets strev etter å bli lik Gud, noe som er like ufruktbart som målet er uoppnåelig. Opprinnelsen til all sjelelig spenning må en søke på det metafysiske plan.

Fortvilelse og angst foreligger som muligheter, fordi det finnes en fornuftig sjel. Angsten forutsetter evnen til ettertanke. Bare den skapning som er i stand til å reflektere over seg selv, har evnen til å frykte utslettelse når det ser seg stillet ansikt til
ansikt med uendeligheten eller bli fortvilet over seg selv og sin skjebne. Det finnes en dobbelt fortvilelse, sier Kierkegaard. Det er det fortvilede ønske om enten å være seg selv eller ikke å være seg selv; mennesket ønsker enten å gjøre seg selv til det absolutte, til en ubetinget skapning, uavhengig, eksisterende i kraft av seg selv; eller også ønsker det fortvilet å bli kvitt seg selv, sin begrensning, sin mulighet og sin endelighet. Begge disse holdninger legger for dagen det endeliges evige opprør mot det uendelige: Non serviam. Med dette opprør avslører mennesket at det er klar over sin betydningsløshet og enso het. I stedet for å søke hjelp i erkjennelsen av og kunnskapen om at det er skapt og holdes oppe av en kjærlig Gud, søker det holdepunkter i seg selv, og fordi det nødvendigvis ikke finner dem, blir det et offer for frykt. For frykten står i relasjon til et ukjent, overveldende, allmektig noe – som en har følelsen av kan ramme en uten at en vet hvor og når. Faren lurer overalt og ingensteder, fryktelig og ubestemmelig, og truer mennesket med en tilintetgjørelse som det hverken kan forestille seg eller fatte. Denne frykt er mennesket alene om. Fordi dyret ikke har en sjel som er i stand til å oppleve fullkommen kjærlighet, fordi det ikke behøver å avlegge regnskap for sin forvaltning på den andre siden av graven, fordi det ikke som en pendel svinger mellom evighet og tid, er det uten menneskets slektskap med det evige. Det kan få en syk kropp, aldri en syk sjel. Den psykologi som fornekter at mennesket har en sjel, motsier derfor alltid seg selv. Den kaller mennesket et dyr og fortsetter med å beskrive menneskets angst, en angst man aldri finner hos dyrene, fordi de er uten en fornuftig sjel.

Annen del

Ettersom grunnårsaken til menneskets angst er dets mulighet til enten å bli en helgen eller en synder, finnes det bare to alternativer det kan velge mellom. Det kan enten stige opp mot evighetens tinder eller falle tilbake i fortvilelsens og tilintetgjørelsens avgrunn. Likevel finnes det mange som tror at det finnes et tredje alternativ: likegyldighetens. De tror at de i likhet med bjørnene som går i hi om vinteren og bringes i en tilstand av suspendert liv, også kan sove seg gjennom livet uten å ta valget for eller imot Gud. Men vinterdvale er ingen redning; vinteren tar en gang slutt, og da er man nødt til å treffe et
valg. I seg selv er også likegyldigheten et valg. Siden vi er tilbøyelige til å la oss trekke ned på dyrets nivå, gjør den omstendighet at vi ikke motsetter oss dette, at vi arbeider på vår egen ødeleggelse. På samme måte som livet er summen av de krefter som motstår døden, må menneskets vilje være summen av de krefter som motstår ødeleggelsen. Et menneske som har tatt gift kan la være å bry seg om motgiften, eller det kan kaste den ut av vinduet; det blir det samme hva det gjør, for døden er allerede underveis. Apostelen advarer oss: «Hvorledes skal vi da komme unna dersom vi ringeakter...» (Heb. 2, 3.) Går vi ikke fremover, går vi bakover. Det finnes ingen jevn mark i det åndelige liv.

Enten beveger vi oss oppover eller nedover. Til dette kommer at likegyldighetens positur skyldes intellektet. Viljen må velge. Og selv om en indifferent sjel ikke direkte forkaster det uendelige, forkaster det uendelige en slik sjel. De talenter som ikke brukes, blir tatt fra oss, og la oss ikke glemme hva Den hellige skrift sier: «Men siden du er lunken og hverken kald eller varm, vil jeg spytte deg ut av min munn.» (Johs. Åpenbaring 3, 16.)

De tror at de i likhet med bjørnene som går i hi om vinteren og bringes i en tilstand av suspendert liv, også kan sove seg gjennom livet uten å ta valget for eller imot Gud. 

 

Men for å vende tilbake til de nevnte alternativer kan mennesket velge mellom en jordisk kjærlighet som utelukker guddommelig kjærlighet eller en guddommelige kjærlighet som i seg innbefatter en sunn, sakramental, jordisk kjærlighet. Mennesket kan enten gjøre sjelen til subjekt for legemet eller til subjekt for sjelen.

La oss først betrakte dem som søker å befri seg for sin angst ved å fornekte Gud. De ender ufravikelig med å sette en av de falske guder i Guds sted.

Denne gud kan være jeg’et, selvet. Det skjer i ateismen når avhengigheten av den sanne Gud fornektes, eller når det forsikres at ens eget ønske eller ens egen lyst er en absolutt lov, eller når friheten fortolkes derhen at den er retten til å gjøre hva en selv vil. Der en slik gud blir dyrket, forkastes religionen fordi den oppfattes som flukt eller som engstelse for å godta seg selv som det høyeste gode.

Ateistene begår hovmotets synd som forleder mennesket til å tro at det er noe det ikke er, nemlig en gud. Hovmot er overdreven egenkjærlighet, en opphøyelse av det betingede, relative Jeg til det absolutte. Det søker å tilfredsstille lengselen etter det uendelige ved å la sin egen begrensning gjøre krav på å være noe guddommelig. Hovmotet dreper ydmykheten og setter mennesket ut av stand til å motta hjelp fra Gud. Vår forstand med sin begrensede kunnskap og erfaring gjør krav på å være endelig og absolutt. Stillet overfor andre intellekter, søker det sin tilflukt enten i allvitenhetens teknikk som det
håper kan overbevise andre om hvor meget det vet, eller i uvitenhetens og med den forsøker å overbevise andre om ihvor lite det vet. Når et slikt hovmot er ubevisst, er det nesten uhelbredelig, da det identifiserer sannheten med sin sannhet. Hovmotet er en innrømmelse av svakhet; hemmelig frykter det all konkurranse. Det hovmodige menneske kan vanskelig kureres når det går oppreist, dvs. når det har en god helbred og mener seg å ha sitt på det tørre, men det kan helbredes når pasienten befinner seg i horisontal stilling – når det er rammet av sykdom og desillusjonert. Dette er grunnen til at katastrofer er
nødvendige hvor hovmotet rår grunnen; de kan bringe mennesket tilbake til Gud og frelse dets sjel.

Hovmotet dreper ydmykheten og setter mennesket ut av stand til å motta hjelp fra Gud. Vår forstand med sin begrensede kunnskap og erfaring gjør krav på å være endelig og absolutt.

 

Ateistenes falske gud kan også være et annet menneske som elskes ikke på grunn av dets menneskelige kvaliteter, men som et objekt som kan brukes til å tilfredsstille egen lyst med. I slike tilfelle gripes det ofte til religiøse uttrykk for å utbe seg noe hos objektet, uttrykk som forgude, dyrke, gud, gudinne. Ut av dette fødes den synd vi kaller lyst, hengivelsen til et annet menneskes livskraft og vitalitet som livets mål og mening. Lysten er ikke nødvendigvis en følge av kjødet, likeså litt som den grå stær direkte er fremkalt av synet; den skyldes snarere kjødets opprør mot ånden og menneskets opprør mot Gud.

Den ikke-troendes gud kan også være ting som en håper kan råde bot på følelsen av egen betydningsløshet. Noen søker kompensasjon i rikdom som gir en falsk følelse av makt. Ved hjelp av ytre luksus håper en å dekke over sjelens nakenhet. En slik dyrkelse av rikdommen fører til maktsyke og urettferdighet mot andre. På denne måten fødes gjerrighetens og griskhetens synd.

Griskhet er uttrykk for følelse av at en ikke strekker til, en utfordring til den opphøyede sannhet at «det vi har fått, har vi fått fra Gud». Ved å samle på jordisk gods håper sjelen i det minste for noen tid å kunne holde seg borte fra Gud. Påfallende stor interesse for luksus er tegn på indre fattigdom. Jo mindre nåde det finnes i sjelen, desto mer pynt må det finnes på legemet. Det var først etter syndefallet at Adam og Eva følte seg nakne; så lenge deres sjeler var fylt av opprinnelig rettferdighet, var deres legemer så gjennomtrengt av dens lys at de ikke følte trang til å iføre seg klær. Men straks det guddommelige i deres indre gikk tapt, søkte de kompensasjon i det materielle, i det ytre. En av de måter et samfunns tap av evig sikkerhet manifesterer seg på er å hellige seg for meget til sikkerhet i tiden. Trangen til rikdom og luksus kan være uten grenser, og for noen tid tilfredsstille gudløse sjeler... Slik forsøker mennesket å bli Gud ved å tilfredsstille sitt umåtelige begjær etter materiell rikdom, når det gir avkall på de indre, åndelige verdier. «Livet ønsker å sikre seg mot den tomhet som raser i dets indre. Faren for evig tomhet søker en å avverge ved å betale premien for sikkerhet i tiden... sosial sikkerhet, alderdomspensjon osv. Den har sitt utspring like meget i metafysisk fortvilelse som i materiell nød», sier Franz Werfel i Mellom jord og himmel.

Påfallende stor interesse for luksus er tegn på indre fattigdom. Jo mindre nåde det finnes i sjelen, desto mer pynt må det finnes på legemet. 

 

Hovmod, lyst, griskhet; djevelen, kjødet og verden; livshovmodet, kjødets lyst og øynenes lyst danner den vanhellige treenighet som beiler til mennesket og fører det bort fra Den hellige treenighet og oppdagelsen av livets mening. Det var disse tre ting Frelseren beskrev i lignelsen om dem som ikke kom til gjestebudet; en unnskyldte seg med at han hadde kjøpt en landeiendom, en annen med at han hadde kjøpt et spann okser og en tredje med at han hadde tatt en kvinne til seg. Kjærligheten til seg selv, til et annet menneske og til eiendom er ikke i og for seg noe galt, men blir det, om disse ting blir mål i seg selv. Fordi det finnes noen som misbruker kjærligheten til seg selv, til et annet menneske og til eiendom, har Kirken oppmuntret til å avlegge løfter om lydighet, kyskhet og fattigdom for å gjenreise det som brytes ned av dem som har gjort sine meninger, sitt kjød og sine penger til guder. Angst og skuffelse blir uvegerlig følgen når hjertets begjær er rettet mot noe annet enn Gud; for alle jordens gleder viser seg å bli det motsatte av hva man har ventet seg, når de gjøres til mål i seg selv. Forventingen er full av glede, virkeliggjørelsen volder vemmelse. Ut av denne skuffelse fødes de mindre engstelser som psykologene kjenner så godt til; men grunnårsaken til dem alle er den følelse av livets meningsløshet som skyldes at en har fjernet seg og avstått fra Det fullkomne liv, Sannheten og Kjærligheten som er Gud.

Alternativet til slike engstelser består i at en slipper tanken på seg selv, ikke ved at en overgir seg til verdens ånd, kjødet og Djevelen, men ved at en redelig avstår fra alt dette, bringer sitt legeme under kontroll, gjør det til et redskap for ånden og retter hele personligheten mot Gud. Livsfrykten overvinnes da på tre måter som hver for seg bringer den sjelefred som bare de som elsker Gud kan glede seg over: 1. ved å bringe sine ønsker og begjær under kontroll; 2. ved å overføre frykten fra legemet til sjelen; 3. ved å overgi seg til Guds vilje.

Engstelser og skuffelser skyldes ukontrollerte begjær. Når en sjel ikke får det den ønsker seg, blir den bedrøvet og mismodig. I tidligere generasjoner var menneskenes ønsker ikke så tallrike – og underlagt sterkere kontroll; i dag betraktes selv luksus som noe nødvendig. Skuffelsen vokser proposjonalt med våre mislykte forsøk på å skaffe oss de ting vi tror er vesentlige for vårt velbefinnende. Et av vår tids største bedrag er troen på at det å kunne disponere sin tid selv og ha mange penger er vesentlige forutsetninger for å føle seg lykkelig og tilfreds. Det er et trist faktum at det ikke finnes mer skuffede mennesker på jordens overflate enn dem som ikke har noe å gjøre, og som har mer penger enn de selv har godt av. Arbeid har aldri tatt livet av noen, men det har bekymringer. Mange samfunnsreformatorer er gått ut fra at en av hovedgrunnene til menneskelig ulykke er økonomisk usikkerhet, men de har da glemt at når økonomiske problemer overhodet foreligger, er det fordi menneskene ikke har løst sine sjelelige problemer. Økonomisk uorden er et symptom på sjelelig uorden.

Fordi det finnes noen som misbruker kjærligheten til seg selv, til et annet menneske og til eiendom, har Kirken oppmuntret til å avlegge løfter om lydighet, kyskhet og fattigdom for å gjenreise det som brytes ned av dem som har gjort sine meninger, sitt kjød og sine penger til guder. 

 

En overvinner ikke angsten ved å eliminere ønsker og begjær; en må gjøre hva Mesteren minnet oss om da Han sa at livet er mer enn klærne: bringe dem i en slags hierarkisk orden. I en slik verdienes pyramide finner en alle materielle ting plasert nederst. Over disse ting finner vi mennesket og øverst oppe Gud. Et religiøst menneske ordner sitt liv etter dette mønster. Det overvinner frykten og angsten ved å gjøre seg til herre over de materielle ting, ved å disiplinere sitt legeme til det er underlagt åndens herredømme og ved å overgi hele sin personlighet til Gud. «For – alt hører dere til og dere tilhører Kristus, og Kristus tilhører Gud.» (1. Kor. 3, 23.) Har sjelen en gang erkjent at den er skapt for Gud, tar den avstand fra den borgerlige idé at mennesket skal vurderes etter hva det har. Følgelig tar en ikke bare avstand fra det som er slett og moralsk mindreverdig, men gir også frivillig avkall på ting som det i og for seg ikke er noe å si på at en har for at ånden kan bli friere i sin kjærlighet til Gud. Når Frelserens offer får inspirere livet, tar en byrdene på seg med noe mer enn resignasjon – en godtar dem som Forsynets kall til større fortrolighet med Ham.

Men rent bortsett fra kristne motiveringer er det også fra et rent naturlig synspunkt sett klokt om mennesket gir avkall på tilfredsstillelsen av noen ønsker og begjær, helt enkelt fordi sjelen likevel ikke blir tilfredsstillet om de oppfylles. Lengselen etter å bli rik er et av dem. Det finnes to slags rikdom: naturlig rikdom som består i at man har nok av mat, klær og midler til å sikre seg selv eller familien; og kunstig rikdom som består av penger, aksjer, obligasjoner osv. Det er relativt lett for mennesket å tilfredsstille sine krav til naturlig rikdom, da det jo er en grense for hva det kan konsumere. Derimot finnes det ingen grenser for begjæret etter kunstig rikdom. Et menneske som har en million, føler seg aldri helt tilfreds bare med denne ene million. Det hviler et skjær av falsk uendelighet over kunstig rikdom, fordi mennesket alltid kan ønske seg mer og mer av den. Fordi naturlig rikdom har sine egne grenser, er jordbruk og hagebruk noe av det som mest tilfredsstiller mennesket.

Ønsker vi å øke våre rikdommer, får vi aldri nok av dem. Vi blir skuffet. Det er en psykologisk forskjell mellom skuffelse og forsakelse. Skuffelsen innfinner seg når mennesket føler seg som passivt offer for krefter det ikke kan verge seg mot; forsakelse er resultatet av menneskets eget frie valg. Foreldre kjenner til denne forskjell. De sier til barnet som har fått tak i noe det ikke har lov til å ha: «Gi det fra deg, ellers blir vi nødt til å ta det fra deg.» Oftest gir barnet tingen fra seg for ikke å bli tvunget til å gi avkall på den. Henstillingen til barnet har gitt det mulighet til å verne om sin verdighet og uavhengighet: under enhver omstendighet gjør det hva det må gjøre, men det gjør det i det minste med noe som ligner frihet. Og det er denne frihet som gjør forskjellen. Om mennesket kan overbevise seg om at det strengt tatt ikke trenger det som det ønsker seg, vil det ikke bli skuffet om det gir avkall på det. Det er bare når det tvinges til å gi avkall på noe at det vil føle seg skuffet.

Skuffelsen innfinner seg når mennesket føler seg som passivt offer for krefter det ikke kan verge seg mot; forsakelse er resultatet av menneskets eget frie valg.

 

Ukontrollerte ønsker vokser som ukrutt og kveler ånden. Materiell rikdom skaper nok relativ tilfredshet for noen tid, men før eller senere føler en seg mindre vel; en følelse av tomhet, at noe er galt fatt, kommer over sjelen. Dette er Guds måte å minne om at sielen hungrer og at Han alene kan mette den. Det er til slike moderne, skuffede, hungrige og fryktsomme sjeler Frelseren sier: «Kom hit til meg, alle dere som er trette og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt. 11, 28.)

Den andre måten mennesket kan overvinne usunn frykt på er å overføre den fra legemet til sjelen, det vil si å være fryktsom på en klok måte. For det finnes to slags angst: den ene refererer seg til tiden, den andre til evigheten. De fleste mennesker bekymrer seg om ting de ikke burde være engstelig for. Vår guddommelige Frelser nevnte minst 9 ting vi ikke skulle uroe oss over: at noen dreper vårt legeme; hva vi skal svare når vi forfølges og forhøres av kommissærer; om vi bør bygge en ny låve (eller en ny skyskraper) ; familiestridigheter som oppstår fordi en bekjenner sin tro på Ham; hva vi skal spise, drikke og kle oss med; vårt utseende. (Luk. 12.) Han sa at det var en eneste ting vi skulle bekymre oss om – våre sjeler. (Matt. 16, 24–28.)

Vår Frelser mener ikke at verdslige virksomheter er unyttige. Han sa bare at om vi bekymrer oss om våre sjeler, ville andre ting vi uroer oss over bli ordnet for oss: «Søk først (ikke bare) Guds rike og Hans rettferd, så skal de få alt dette attpå.» (Luk. 12, 31.) En gang var det slik at den sanne kristne skillet seg ut fra andre ved intensiteten i den omsorg han nærte for sin sjel. (I dag skiller han seg ut bare ved det faktum at han tror han har en sjel å frelse.) Angst er nærværende i all kjærlighet. Og hvert eneste menneske må elske eller gå til grunne, fordi intet neske er seg selv nok. Kjærlighet til Gud fyller sjelen med fred. Vendes kjærligheten fra Gud, fylles hjertet med sorg. Jo edlere det hjerte er som vender seg bort fra Guds kjærlighet, desto låkere blir det i sin kjærlighetsløshet og gudløshet. Men det finnes et håp: jo større skuffelsen og angstkomplekset blir i det gudløse hjerte, desto større blir muligheten for at det kan forvandles og gudsfornekteren bli en helgen.

Det finnes håp for alle. Ting som er gjort, strykes ut; men den handlende blir igjen, ansvarlig for hva han gjør i tiden som ligger foran ham. Hvert menneske kan begynne å dyrke en sunn angst nå. Om de moderne sjeler bare visste dette, ville de få erfare at det de er urolig for, bare er usle surrogater de har valgt i stedet for Ham som alene kan berolige deres ånd. Sjarlataner råder mennesket til å glemme evigheten og tilfredsstille sine kjødelige lyster – men hvilket menneske ønsker vel å være en tilfreds ko? Frelseren har anvist den smale vei som fører til sann lykke: «Gå inn gjennom den trange port; for den port er vid og den vei er bred som fører til fortapelse, og det er mange som går inn gjennom den. Men smal er den port og trang den vei som fører til livet, og det er få som finner den.» (Matt. 7, 13–14.)

Vår Frelser mener ikke at verdslige virksomheter er unyttige. Han sa bare at om vi bekymrer oss om våre sjeler, ville andre ting vi uroer oss over bli ordnet for oss: «Søk først (ikke bare) Guds rike og Hans rettferd, så skal de få alt dette attpå.»

 

Den tredje måten å overvinne angsten på er i stadig høyere grad å forlate seg på Gud. Kjærligheten er gjensidig; den blir mottatt i det samme forhold som den gis. I alminnelighet har vi bare lit til dem som har lit til oss; dette er grunnen til at det finnes et særlig Forsyn for dem som har satt sin lit til Gud. Mange sjeler velger med overlegg å utelukke seg fra Guds kjærlige omsorg. De stoler mer på sin egen rådsnarhet, sin egen bankkonto, sine egne planer. Dette gjelder i særdeleshet de familier som ser på oppdragelsen av sine barn utelukkende som et økonomisk spørsmål uten noensinne å påkalle Guds kjærlighet: de er som en sønn som, når han hjemsøkes av nød, ikke ber sin rike far om hjelp. Resultatet blir at de ikke får del i de mange velsignelser som er forbeholdt dem som kaster seg i Guds kjærlighets armer. Denne lov gjelder i like høy grad for nasjoner som for enkeltindivider. Befrielsen fra all usunn angst kommer ikke om vi bare gir oss halvt til Gud; vi må gi oss til Ham med en altomfattende kjærlighet uten tanke på fortiden og uten frykt å se inn i framtiden, overgi oss helt til Hans vilje. Da vil vi få se fortidens skygger som «avskygningen av Hans hånd, rakt ut i kjærlighet», som Francis Thompson uttrykker det i Himmelens hund.

Hvert eneste menneske bærer på sin angst. For å bruke den moderne psykologis terminologi er et angstkompleks en ansamling minner og begjær som vi ikke er oss selv bevisst, men som ikke desto mindre påvirker vår personlighet. Et angstkompleks skulle da være en slik ansamling av ulykkelige minner som har senket seg ned i vår underbevissthet, og som fremkaller forskjellige slags symptomer der. Hvert eneste menneske bærer på angst; men heldigvis har ikke alle et angstkompleks. Det er arten av den angst vi bærer på som gjør at vi enten har fred i sjelen eller føler oss utilfredse og misnøyde; grensen går mellom den uro vi nærer for det som hører tiden til og vår omsorg for evighetens verdier. Om det første sa Frelseren til oss: «Ha ikke unødig omsorg, for deres Far vet at dere trenger til alle disse ting.» (Matt. 6, 31–32.) Vår bekymring for det som hører evigheten til, er en normal angst, fordi den er forbundet med menneskelig frihet og sprunget ut av vårt menneskelige vesen. Den er nærmest en slags rastløshet, en indre uro, fordi vi ikke har nådd den fullkomne lykke som er Gud.

Fred i sjelen får de mennesker som bekymrer seg om å vinne den fullkomne lykke som er Gud. En sjel er fylt av angst fordi dens evige skjebne ennå ikke er avgjort. Den befinner seg stadig på livets skillevei. Denne fundamentale angst kan ikke helbredes ved at en overgir seg til sine pasjoner og instinkter; grunnårsaken til vår angst er at vi er skapt for evigheten. Om det noe sted på jorden fantes et sted hvor mennesket kunne finne ro uten hos Gud, kan vi være sikker på at det i sin lange historie ville ha funnet det. For som den hellige Augustin har uttrykt det; «Våre hjerter ble skapt for Deg. De er roløse til de finner hvile i Deg, o Gud!»

Les mer

• «Menneskets tilstand av angst I» i St. Olav, nr. 5–6/1951
• «Menneskets tilstand av angst II» i St. Olav, nr. 7–8/1951