Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene, til evig erindring.

Dekretet «Christus Dominus» - Om biskopenes hyrdeverv i Kirken.

Innledning

1. Kristus, Herren, den levende Guds sønn, som kom for å frelse sitt folk fra dets synder 1, og for at alle mennesker skulle helliggjøres, utsendte sine apostler, likesom han selv var sendt av Faderen 2. Han helliggjorde dem, idet han gav dem Den Hellige Ånd, for at også de skulle hedre Faderen på jorden og frelse menneskene «til oppbygning av Kristi legeme» (Ef. 4,12), som er Kirken.

2. I denne Kristi Kirke har biskopen av Roma som Peters etterfølger - han som Kristus betrodde å vokte sine får og sine lam - han har ved Guddommelig innstiftelse den høyeste, den fulle, den umiddelbare og den altomfattende myndighet over sjelesorgen. Derfor har han ledelsen av den ordinære myndighet over alle (lokal)kirker, da han er utsendt som hyrde for alle troende for å ha omsorg for hele Kirkens felles vel og for de enkelte (lokal)kirkers vel.

Men også biskopene, som er innsatt av Den Hellige Ånd, etterfølger apostlene som hyrder for sjelene 3 og er, sammen med paven og under hans ledelse, utsendt for å fortsette Kristi, den evige hyrdes, verk til alle tider 4. Kristus gav nemlig apostlene og deres etterfølgere påbud om og myndighet til å undervise alle folkeslag, helliggjøre menneskene i sannheten og vokte dem. Derfor er biskopene - ved Den Hellige Ånd som er gitt dem - blitt sanne og ekte lærere, prester og hyrder for troen 5.

3. Dette biskopelige verv, som de har påtatt seg ved bispevielsen 6, utøver biskopene; som er delaktige i omsorgen for alle (lokal)kirkene, overfor hele Guds Kirke i fellesskap med paven og under hans ledelse med hensyn til læreembedet og den pastorale ledelse, idet de alle er forenet i et kollegium eller legeme.

De utøver dette verv enkeltvis, hva angår de deler av Guds hjord som er tildelt dem, idet enhver har omsorg for den lokalkirke som er betrodd ham. Undertiden drar dog noen biskoper i fellesskap omsorg for visse felles behov hos forskjellige (lokal)kirker.

Derfor fastsetter kirkemøtet følgende under hensyntagen til forholdene i det menneskelige samfunn, som er på vei mot en nyordning i vår tid 7, og idet det har til hensikt å bestemme biskopenes hyrdeverv nøyere.

Kapittel I: Biskopene overfor hele kirken

I. Biskopenes rolle i hele Kirken

4. Biskopene er lemmer på det biskopelige legeme i kraft av den sakramentale vielse og den hierarkiske forening med kollegiets hode og lemmer 1. «Men den biskopelige stand, som i læreembedet og den pastorale ledelse etterfølger apostelkollegiet, ja i hvilken apostellegemet til stadighet lever videre, er sammen med sitt hode, biskopen av Rom, og aldri uten dette hode, innehaver av den høyeste og fulle myndighet over hele Kirken. Denne myndighet kan dog ikke utøves uten den romerske biskops samtykke.» 2 Denne myndighet «utøves på høytidelig måte i det økumeniske konsil.» 3 Derfor fastsetter det hellige kirkemøte at det for alle biskoper som er medlemmer av bispekollegiet, er en rett å delta i et økumenisk konsil.

«Denne kollegiale myndighet kan også utøves av biskoper, som bor spredt over hele verden, sammen med paven, når bare kollegiets hode kaller dem til kollegial handling eller i hvert fall godkjenner de spredte biskopers forenede handling eller fritt aksepterer den, slik at der oppstår en sann kollegial handling.» 4

5. Biskoper, som er utvalgte fra forskjellige deler av verden, yter Kirkens øverste hyrde kraftig bistand i det råd som kalles bispesynode 5 på den måte og etter de retningslinjer som er fastsatt eller vil bli fastsatt av den romerske biskop. Da denne synode jo opptrer på hele det katolske episkopats vegne, vil det si at alle biskoper i hierarkisk fellesskap er delaktige i omsorgen for hele Kirken. 6

6. Biskopene skal, som apostlenes rettmessige etterfølgere og medlemmer av bispekollegiet, alltid vite at de er forbundet innbyrdes, og de skal vise omsorg for alle (lokal)kirker, da hver enkelt ved Guds innstiftelse og påbud er ansvarlig for Kirkens apostoliske oppgave sammen med de øvrige biskoper 7. Særlig skal de vise omsorg for de deler av verden hvor Guds ord ennå ikke er forkynt, eller hvor de kristne, især på grunn av det lave antall prester, står i fare for å vike bort fra budene for et kristent liv, ja endog for å miste troen.

Derfor skal de av alle krefter virke for at de troende ivrig påtar seg og fremmer arbeidet med å forkynne Evangeliet og virke apostolisk. Dessuten skal de med flid sørge for at der utdannes egnede medhjelpere og hjelpere i de kirkelige anliggender - ordensfolk såvel som legfolk - til misjonene og de områder som lider under prestemangel. De skal også sørge for - i den grad det er mulig - at noen av deres prester drar ut til forutbestemte misjoner eller bispedømmer for i fremtiden, eller i hvert fall inntil en fastsatt tid, å utføre sin prestegjerning der.

Biskopene skal videre ved anvendelse av de kirkelige økonomiske midler ha for øye at de skal ta hensyn ikke bare til sitt eget bispedømmes behov, men også til andre lokalkirkers behov, da de jo er deler av Kristi ene kirke. De skal endelig bestrebe seg for etter evne å lette den nød som andre bispedømmer eller områder lider under.

7. Især skal de omfatte de kirkeledere med et broderlig sinn, som for Kristi navns skyld lider forfølgelse og trengsel, som holdes i fengsel, eller som forhindres i å utføre sine verv, og de skal vise dem broderlig og virksom omsorg, for at deres smerter må lindres og formildes ved deres medbrødres bønn og handling.

II. Biskopene og Den apostoliske Stol

8. a) Ifølge sakens natur tilkommer det biskopene som apostlenes etterfølgere all ordinær, selvstendig og umiddelbar myndighet som er nødvendig for utøvelsen av deres hyrdeverv. Dog skal alltid og i alle forhold den makt forbli urokket, som den romerske biskop, i kraft av sitt embede, har grunner til å forbeholde for seg selv eller en annen myndighet.

b) De enkelte stiftsbiskoper har mulighet for i særlige tilfeller å dispensere de troende, overfor hvem de ifølge kirkeretten utøver sin myndighet, fra Kirkens alminnelige lov, så ofte som de skjønner at det bidrar til disses åndelige vel, med mindre der er tatt et særlig forbehold fra Kirkens øverste myndighet.

9. Ved utøvelsen av den høyeste, fulle og umiddelbare myndighet over hele Kirken anvender biskopen av Rom den romerske kuries kongregasjoner, som derved utfører sin oppgave i hans navn og med hans myndighet til gavn for (lokal)kirkene og til hjelp for de kirkelige hyrder.

Men konsilfedrene ønsker at disse kongregasjoner, som har ytt biskopen av Rom og Kirkens hyrder fortreffelig hjelp, underkastes en nyordning, som bedre svarer til tidens, de forskjellige områders og riters behov, især hva angår deres antall, navn, kompetanse, deres eget indre liv og deres innbyrdes koordinering av arbeidet 8. Likeledes ønsker konsilfedrene at de pavelige legaters oppgave bestemmes nøyere under hensyntagen til at det er biskopenes særlige oppgave å være hyrder.

10. Da disse kongregasjoner er opprettet til gavn for hele Kirken, ønsker man videre at deres medlemmer, embetsmenn såvel som rådgivere, samt de pavelige legater, så vidt det er mulig, i høyere grad tas fra forskjellige områder av Kirken, slik at Den katolske kirkes sentrale instanser eller organer frembyr en virkelig universell karakter.

Man ønsker også at det som medlemmer av kongregasjonene velges noen biskoper i egenskap av stiftsbiskoper, som mere fullstendig overfor paven kan gjøre rede for alle (lokal)kirkenes innstilling, ønsker og behov.

Endelig mener konsilfedrene at det vil være meget nyttig, hvis kongregasjonene i høyere grad hører på legfolk, som utmerker seg ved sin karakter, kunnskap og erfaring, slik at også disse kan innta den plass som tilkommer dem i Kirkens anliggender.