Pavens budskap til fredsdagen 1. januar 2003

Budskap fra hans hellighet pave Johannes Paul II til markeringen av verdens fredsdag 1. januar 2003

Pacem in Terris - en permanent forpliktelse

1. For nesten førti år siden, på skjærtorsdag den 11. april 1963, ga pave Johannes XXIII ut sin episke encyklika Pacem in Terris («Fred på jorden»). Han henvendte seg til «alle mennesker av god vilje», min ærverdige forgjenger, som skulle dø bare to måneder senere. Han oppsummerte sitt budskap om «fred på jorden» i den første setningen av encyklikaen:

«Fred på jorden - det mål som til alle tider har vært gjenstand for menneskehetens dypeste lengsler - kan verken skapes eller opprettholdes annerledes enn gjennom en absolutt respekt for Guds skaperorden.» (Pacem in Terris I, 1).

Å tale om fred til en splittet verden

2. Den verden som Johannes XXIII skrev til, var da i en tilstand av dyp forvirring. Det tyvende århundre hadde begynt med store forventninger om fremgang. Men i løpet av seksti år hadde det samme århundret produsert to verdenskriger, ødeleggende totalitære systemer, unevnelige menneskelige lidelser og den største forfølgelsen av Kirken i historien.

Pare to år før Pacem in Terris var Berlinmuren blitt reist i 1961 for å splitte og sette opp mot hverandre ikke bare to deler av denne byen, men to måter å forstå og bygge den jordiske byen. På de to sidene av muren skulle livet følge ulike mønstre, diktert av antitetiske regler, i et klima av gjensidig mistenksomhet og mistro. Både som et verdenssyn og i det virkelige liv skar Muren gjennom hele menneskeheten og gjennomboret menneskers hjerter og sinn og skapte splittelser som syntes å skulle vare i det uendelige.

I tillegg hadde verden bare seks måneder før encyklikaen, akkurat da Det annet Vatikankonsil åpnet i Roma, kommet på terskelen av kjernefysisk krig under Cuba-krisen. Veien til en verden av fred, rettferdighet og frihet syntes blokkert. Mange mente at menneskeheten var dømt til å leve uendelig i den usikre tilstanden av «kald krig», mens man levde i håpet om at verken en aggressiv handling eller en ulykke tross alt ville utløse den verste krigen i menneskehetens historie. Det tilgjengelige atomvåpenarsenalet betydde at en slik krig ville ha brakt selve menneskehetens fremtid i fare.

De fire søylene for fred

3. Pave Johannes XXIII var ikke enig med dem som hevdet at fred var umulig. Med hans encyklika banket freden i hele sin krevende sannhet på begge sider av Muren og på alle andre splittende murer. Encyklikaen talte til alle om at de tilhørte den ene menneskelige familie, og den kastet lys over de felles aspirasjonene mennesker overalt har om å leve i sikkerhet, rettferdighet og håp for fremtiden. Med den dype intuisjonen som karakteriserte ham, identifiserte Johannes XXIII de essensielle betingelsene for fred i fire presise krav til menneskesinnet: sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet. Sannhet vil bygge fred hvis hvert individ oppriktig anerkjenner ikke bare sine rettigheter, men også sine egne plikter overfor andre. Rettferdighet vil bygge fred hvis alle i praksis respekterer andres rettigheter og virkelig oppfyller sine plikter mot dem. Kjærlighet vil bygge fred hvis mennesker føler andres behov som sine egne og deler det de har med andre, spesielt de verdiene av tanke og ånd som de besitter. Frihet vil bygge fred og la den blomstre hvis menneskene i valg av midler til å nå dette målet handler med fornuft og tar ansvar for sine egne handlinger. Når den salige [nå hellige] Johannes XXIII så på samtiden og inn i fremtiden med troens og fornuftens øyne, oppdaget han dypere historiske strømninger som gjorde seg gjeldende. Ting var ikke alltid det de syntes som på overflaten. Til tross for kriger og rykter om krig var det noe mer som var i arbeid i menneskelige forhold, noe som paven så på som den lovende begynnelsen på en åndelig revolusjon.

En ny bevissthet om menneskelig verdighet og umistelige menneskelige rettigheter

4. Johannes XXIII skrev at menneskeheten hadde tatt fatt på en ny etappe av sin reise. Slutten på kolonialismen og fremveksten av nye uavhengige stater, beskyttelsen av arbeideres rettigheter, det nye og velkomne nærværet av kvinner i det offentlige liv, alt dette vitnet om det faktum at menneskeheten virkelig gikk inn i en ny fase av sin historie, en som var karakterisert av «tanken om menneskenes likeverdighet av naturen» (PiT I, 44). Paven visste at verdigheten fortsatt ble tråkket på i mange deler av verden. Likevel var han overbevist om at verden til tross for den dramatiske situasjonen i økende grad ble bevisst visse åndelige verdier og ble stadig mer åpen for de fire søylene for fred: sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet. Når kvinner og menn søkte å bringe disse verdiene inn i det lokale, nasjonale og internasjonale liv, ble de mer klar over at deres forhold til Gid, kilden til alt godt, måtte være det solide fundamentet og det fremste kriteriet i deres liv, både som enkeltmennesker og i samfunnet. Paven var overbevist om at denne utfoldende åndelige intuisjonen ville få store offentlige og politiske konsekvenser.

Ved å se den voksende bevisstheten om menneskelige rettigheter som da kom til syne innen nasjoner og på det internasjonale plan, forsto pave Johannes XXIII potensialet til dette fenomenet og forsto dets spesielle makt til å endre historien. Det som senere skulle skje i Sentral- og Øst-Europa, skulle bekrefte hans forståelse. I encyklikaen lærte han at veien til fred ligger i å forsvare og fremme de grunnleggende menneskerettighetene som alle mennesker besitter, ikke som et privilegium gitt av en annen sosial klasse eller tildelt av staten, men ganske enkelt på grunn av vår menneskelighet: «Grunnlaget for ethvert velordnet og effektivt fungerende samfunn er det prinsipp at hvert menneske er en person; det vil si at det er et vesen utstyrt med intelligens og fri vilje. Derigjennom har det visse rettigheter og visse plikter som alle på en gang og umiddelbart utspringer fra dets natur. Dermed er de også universelle, ukrenkelige og ufortapelige» (PiT I, 9).

Som historien snart skulle vise, var dette ikke bare en abstrakt ide, det var en ide med dype konsekvenser. Inspirert av overbevisningen om at alle mennesker er like i verdighet, og at samfunnet derfor måtte tilpasse sin form til denne overbevisningen, vokste det snart frem menneskerettighetsbevegelser som ga konkret politisk uttrykk for en av de store dynamikkene i samtidshistorien: søken etter frihet som en uunnværlig komponent i arbeidet for fred. Disse bevegelsene vokste frem i praktisk talt alle deler av verden og var redskaper for å erstatte diktatoriske styringsformer med mer demokratiske og delaktige former. De demonstrerte i praksis at fred og fremgang bare kunne oppnås ved å respektere den universelle moralske loven som er skrevet i menneskehjertet (jf pave Johannes Paul IIs tale til FNs generalforsamling 5. oktober 1995, nr 3).

Det universelle allmenne vel

5. På et annet punkt viste Pacem in Terris seg også profetisk, da den så på den neste fasen i utviklingen av verdenspolitikken. Fordi verden i økende grad ble gjensidig avhengig og global, måtte menneskehetens universelle allmenne vel utarbeides på det internasjonale plan. Pave Johannes XXIII lærte at det var riktig å tale om «et universelt allment vel» (PiT IV, 132). En av konsekvensen av denne utviklingen var det åpenbare behovet for en offentlige autoritet på det internasjonale plan med effektiv kapasitet til å fremme det universelle allmenne vel. En slik autoritet, fortsatte paven straks, kunne ikke etableres med tvang, men bare med nasjonenes tilslutning. Et slikt organ måtte ha som sitt grunnleggende mål «å få anerkjent, respektert, beskyttet og utviklet menneskets rettigheter» (PiT IV, 139).

Det er derfor ikke overraskende at Johannes XXIII så med håp og forventning til FN, som var opprettet den 26. juni 1945. Han så at denne organisasjonen var et troverdig instrument for å opprettholde og styrke verdensfreden, og han uttrykte en spesiell verdsetting av menneskerettighetserklæringen av 1948, som han betraktet som «et skritt på veien mot en politisk-juridisk organisering av verdensfellesskapet» (PiT IV, 144). Det som han faktisk sa, var at erklæringen etablerte et moralsk fundament for utviklingen av en verden karakterisert av orden i stedet for uorden og av dialog i stedet for makt. Han antydet at FNs sterke forsvar av menneskerettighetene er det uunnværlige grunnlaget for organisasjonens evne til å fremme og forsvare den internasjonale sikkerheten.

Det er klart at pave Johannes XXIIIs visjon av en effektiv internasjonal offentlig autoritet i tjeneste for menneskerettigheter, frihet og fred ikke ennå er fullstendig oppnådd, men i tillegg er det fortsatt faktisk mye nøling i det internasjonale samfunnet om forpliktelsen til å respektere og implementere menneskelige rettigheter. Denne plikten berører alle fundamentale rettigheter og utelukker den vilkårlige velging og vraking som kan føre til rasjonaliserte former for diskriminering og urettferdighet. Vi er også vitne til utviklingen av en alarmerende kløft mellom en serie av nye «rettigheter» som fremmes i velutviklede samfunn - resultatet av ny velstand og ny teknologi - og andre mer grunnleggende menneskelige rettigheter som fortsatt ikke oppfylles, spesielt i situasjoner med underutvikling. Jeg tenker her for eksempel på retten til mat og drikkevann, husly og sikkerhet, selvbestemmelse og uavhengighet, som fortsatt er langt fra å være garantert og gjennomført. Freden krever at denne spenningen raskt må reduseres og med tiden elimineres. En annen observasjon må foretas: Det internasjonale samfunn, som siden 1948 har hatt i sin besittelse et charter av menneskenes umistelige rettigheter, har generelt mislyktes i å insistere tilstrekkelig på de tilsvarende pliktene. Det er plikten som etablerer grensene som rettighetene må begrenses innefor for ikke å bli en øvelse i vilkårlighet. En større bevissthet om universelle menneskelige plikter ville gagne fredens sak stort og plassere den på det moralske fundament av en tingenes orden som ikke er avhengig av viljen til noe enkeltmenneske eller gruppe.

En ny internasjonal moralsk orden

6. Til tross for mange vanskeligheter og tilbakeslag er det ikke desto mindre tilfelle at betydelig fremgang er gjort i de siste førti år i retning av pave Johannes' edle visjon. Det faktum at stater over hele verden føler seg forpliktet til å ære ideen om menneskelige rettigheter, viser kraften i redskapene moralsk overbevisning og åndelig integritet som viste seg så avgjørende i den samvittighetens revolusjon som muliggjorde den ikkevoldelige revolusjonen i 1989 som fjernet europeisk kommunisme. Og selv om forvrengte forestillinger om frihet som tillatelse fortsetter å true demokratiet og frie samfunn, er det i sannhet åpenbart at i de førti årene siden Pacem in Terris har mye av verden blitt friere og strukturer av dialog og samarbeid mellom nasjoner har blitt styrket, og at det effektivt er demt opp for trusselen om global kjernefysisk krig, som hvilte så tungt på pave Johannes XXIII.

Frimodig, menn med all ydmykhet, vil jeg hevde at Kirkens 1500 år gamle lære om fred som tranquillitas ordinis, «roens orden» som den hellige Augustin kalte den (De Civitate Dei 19,13), som ble brakt til et nytt utviklingsnivå for førti år siden med Pacem in Terris, har en dyp relevans for verden i dag, for verdensledere så vel som enkeltpersoner. At det er alvorlig uorden i verdens forhold, er åpenbart. Dermed gjenstår det spørsmålet som må besvares: Hva slags orden kan erstatte denne uordenen, slik at menn og kvinner kan leve i frihet, rettferdighet og sikkerhet? Og siden verden, midt i sin uorden, ikke desto mindre fortsetter å være «ordnet» og organisert på mange måter - økonomisk, kulturelt og til og med politisk - reiser det seg et annet og like trengende spørsmål: På hvilke prinsipper utfolder disse nye formene for verdensorden seg?

Disse vidtfavnende spørsmålene antyder at problemet med orden i verdens forhold, som er problemet med freden rett forstått, ikke kan skilles fra spørsmål om moralske prinsipper. Dette er en annen måte å si at spørsmålet om fred ikke kan skilles fra spørsmålet om menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Det er en av de varige sannhetene fra Pacem in Terris, som vi gjør vel i å huske på og reflektere over ved dette førtiårsjubileet.

Er dette ikke tiden for alle til å arbeide sammen for en ny konstitusjonell organisasjon for den menneskelige familie, som er virkelig i stand til å sikre fred og harmoni mellom folkene så vel som deres komplette utvikling? Men ikke la det være noen misforståelse. Dette betyr ikke å skrive konstitusjonen for en global superstat. Det betyr heller å fortsette og fordype prosesser som allerede er i gang for å møte det nesten universelle kravet om en delaktig måte å utøve politisk autoritet på, selv internasjonal politisk autoritet, og om åpenhet og ansvarlighet på alle nivå i det offentlige liv. Med sin tillit til den godhet han mente kunne finnes i hvert menneske, oppfordret pave Johannes XXIII hele verden til en edlere visjon av offentlig liv og offentlig autoritet, samtidig som han dristig utfordret verden til å tenke ut over dens nåværende tilstand av uorden til nye former for internasjonal orden i samsvar med menneskelig verdighet.

Båndet mellom fred og sannhet

7. Mot dem som ser på politikk som en dyd av nødvendighet løsrevet fra moral og bare underlagt partiinteresser, trakk pave Johannes XXIII i Pacem in Terris opp et sannere bilde av menneskelig virkelighet og viste veien til en bedre fremtid for alle. Nettopp fordi mennesker er skapt med evnen til moralske valg kan ingen menneskelig aktivitet finne sted utenfor sfæren av moralsk bedømmelse. Politikk er en menneskelig aktivitet, derfor er den også underlagt en særegen form for moralsk ransaking. Dette er også tilfellet med internasjonal politikk. Som paven skrev: «Den samme moralske lov som styrer menneskelivet må også regulere statenes innbyrdes forhold» (PiT III, 80). De som tror at det internasjonale offentlige liv skjer et sted utenfor området for moralsk bedømmelse, trenger bare å reflektere over presset fra menneskerettighetsbevegelser mot den nasjonale og internasjonale politikken i det tyvende århundre som nettopp er avsluttet. Denne utviklingen, som ble foregrepet i encyklikaens lære, tilbakeviser på en avgjørende måte påstanden om at internasjonal politikk nødvendigvis må være en «frisone» hvor moralloven ikke har noen innflytelse.

Det er kanskje ingen steder i dag hvor det finnes et mer åpenbart behov for korrekt bruk av politisk autoritet enn i den dramatiske situasjonen i Midtøsten og i Det hellige Land. Dag etter dag, år etter år, har den kumulative effekten av bitter gjensidig avvisning og en uendelig rekke av vold og gjengjeldelse knust ethvert forsøk så langt på å få i stand en seriøs dialog om de egentlige spørsmål som er involvert. Situasjonens flyktighet er blandet med interessekonflikten mellom medlemmene av det internasjonale samfunn. Inntil de som har ansvarsfulle stillinger gjennomgår en veritabel revolusjon i måten de bruker sin makt på og begynner å sikre sine folks velferd, er det vanskelig å se for seg hvordan det kan gjøres fremgang mot fred. Fraksjonskampene som daglig ryster Det hellige Land og bringer i konflikt de kreftene som skaper den umiddelbare fremtiden for Midtøsten, viser tydelig behovet for menn og kvinner som av overbevisning vil utøve en politikk fast basert på prinsippet om respekt for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. En slik politikk er ubetinget mer fordelaktig for alle enn en fortsettelse av konflikten. En begynnelse kan skje på basis av denne sannheten, som bestemt er mer frigjørende enn propaganda, spesielt når den propagandaen tjener til å skjule utillatelige intensjoner.

Premissene for en varig fred

8. Det finnes et ubrytelig bånd mellom arbeidet for fred og respekt for sannheten. Ærlighet i formidlingen av informasjon, likhet i rettssystemene, åpenhet i demokratiske prosedyrer gir borgere en følelse av sikkerhet, en villighet til å avgjøre konflikter med fredelige midler og en lengsel etter ekte og konstruktiv dialog, noe som alle utgjør de sanne premissene for en varig fred. Politiske toppmøter på regionalt og internasjonalt nivå tjener fredens sak bare hvis felles forpliktelse innfris av begge parter. I motsatt fall risikerer disse møtene å bli irrelevante og unyttige, med det resultat at mennesker tror mindre og mindre på dialog og stoler mer og mer på bruk av makt for å løse spørsmål. Den negative virkningen på freden som et resultat av forpliktelser som inngås, men som ikke innfris, må vurderes grundig av ledere for stater og regjeringer. Pacta sunt servanda [avtaler må overholdes] sier det gamle uttrykket. Selv om forpliktelser til alle tider bør overholdes, burde løfter som er gitt til de fattige, betraktes som spesielt bindende. Spesielt frustrerende for dem er ethvert løftebrudd som de ser på som vitale for deres velferd. I dette henseende er mangelen på overholdelse av forpliktelser når det gjelder hjelp til utviklingsland, et alvorlig moralsk spørsmål som ytterligere belyser urettferdigheten i den ubalansen som hersker i verden. Den lidelsen som forårsakes av fattigdom, økes gjennom tillitsbrudd. Sluttresultatet er håpløshet. Eksistensen av tillit i internasjonale forbindelser er en sosial kapital av fundamental verdi.

En kultur av fred

9. Når alt kommer til alt, handler fred ikke essensielt om strukturer, men om mennesker. Visse strukturer og mekanismer for fred - juridiske, politiske og økonomiske - er selvsagt nødvendig og finnes også, men de er ikke utledet fra annet enn den akkumulerte visdom og erfaringer fra utallige fredsholdninger inntatt gjennom historien av menn og kvinner som har beholdt håpet og ikke har gitt etter for motløshet. Fredsholdninger springer ut fra livet til mennesker som fremmer fred først og fremt i sine egne hjerter. De er et verk av hjerte og tanke i dem som er fredsmakere (jf Matt 5,9). Fredsholdninger er mulige når mennesker anerkjenner fullstendig fellesskapsdimensjonen i sine liv, slik at de forstår meningen og konsekvensene av hendelser i sine egne samfunn og i verden. Fredsholdninger skaper en tradisjon og en kultur for fred. Religion spiller en vital rolle i å fremme fredsholdninger og i å konsolidere betingelsene for fred. Den utøver sin rolle desto mer effektivt hvis den konsentrerer seg om det som er riktig for den: oppmerksomhet til Gud, fremme av universelt brorskap og spredningen av en kultur av menneskelig solidaritet. Bønnedagen for Fred som jeg innbød til i Assisi den 24. januar 2002 og som involverte representanter for mange religioner, hadde dette formålet. Den uttrykte en lengsel etter å nære freden ved å spre en spiritualitet og en kultur av fred.

Arven etter Pacem in Terris

10. Den salige [nå hellige] pave Johannes XXIII var en mann som ikke var redd for fremtiden. Han ble opprettholdt i sin optimisme av sin dype tillit til Gud og til mennesket, som begge vokste ut av det solide trosklima som han hadde vokst opp i. Beveget av sin tillit til Forsynet, selv i det som syntes som en permanent konfliktsituasjon, nølte han ikke med å kalle lederne i sin tid til en ny visjon av verden. Dette er den arven han etterlot oss. På denne Verdens fredsdag 2003, la oss samle oss om det samme syn: tillit til den nådefulle og medfølende Gud som kaller oss til brorskap, og tillit til menn og kvinner i vår tid fordi de i likhet med menn og kvinner til alle tider bærer bildet av Gud i sine sjeler. Det er på dette grunnlag vi kan håpe å bygge en verden av fred på jorden.

Ved begynnelsen av et nytt år i vår menneskelige historie er dette det håpet som spontant stiger frem fra dypet av mitt hjerte: at det i hvert menneskes ånd må bli en fornyet hengivenhet til det edle oppdrag som Pacem in Terris foreslo for førti år siden til alle menn og kvinner av god vilje. Oppgaven, som encyklikaen kalte «veldig», er «å skape samfunnsforhold som er basert på sannheten, rettferdigheten, kjærligheten og friheten.» Pave Johannes viste at han refererte til «forholdene menneskene imellom som det gjelder forholdet mellom menneskene og staten; det gjelder forholdet mellom statene, og endelig gjelder det forholdene mellom enkeltmenneskene, familiene, sammenslutningene og statene på den ene side og verdensfellesskapet på den andre.» Han konkluderte med å si at «å skape en virkelig fred, basert på den orden Gud selv har fastsatt» var «den edleste oppgave som kan tenkes» (PiT V, 163).

Førtiårsjubileet for Pacem in Terris er en velegnet anledning til å vende tilbake til pave Johannes XXIIIs profetiske lære. Katolske samfunn vil vite hvordan de skal feire dette jubileet i løpet av året, med initiativ som jeg håper vil ha en økumenisk og interreligiøs karakter og være åpen for alle dem som har en dyptfølt lengsel om å «rive ned alle de murer som skiller dem, [å] knytte fastere den gjensidige kjærlighets bånd, bringe dem en større gjensidig forståelse og føre dem til å tilgi alle som har gjort dem urett» (PiT V, 171).

Jeg lar dette håp ledsages av en bønn til Gud, den Allmektige, kilden til alle våre goder. Måtte han som kaller oss fra undertrykkelse og konflikt til frihet og samarbeid for alles beste, hjelpe mennesker overalt til å bygge en verden av fred stadig mer solid befestet på de fire søylene som ble vist av den salige [nå hellige] pave Johannes XXIII i hans historiske encyklika: sannhet, rettferdighet, kjærlighet og frihet.

Fra Vatikanet den 8. desember 2002

Johannes Paul II
(oversatt fra engelsk)

Henvisningene (PiT) viser til encyklikaen Pacem in Terris på Vatikanets hjemmeside på Internett

Sitatene fra Pacem in Terris er hentet fra den norske oversettelsen av p. Erik Gunnes OP, St. Olav forlag 1963

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)
27. desember 2002