Biskop Bernt Eidsvigs preken ved sr. Anne Lise Strøms klosterjubileum

nullPreken i festmessen i Bredtvedt kirke 1. mars 2014, i anledning 50-årsjubileet for sr. Anne-Lise Strøm klosterløfter

Kjære sr. Anne-Lise, kjære sr. Anne-Lises familie - på Lunden og i blodet,

Hva var begynnelsen på det kontemplative klosterliv? Menn som med forferdelse eller fortvilelse reagerte på denne verdens fordervelse og trakk seg tilbake til et liv i bønn og kontemplasjon i de dype skoger eller i ørkenen. De ville være alene med Gud. Men ingen er alene med Gud. Andre menn søkte eneboernes råd, det var som om de luktet seg frem til skjulestedene. De bad om de gudfryktiges forbønn, ville be sammen med dem, plaget dem ved ikke å gå hjem igjen ... De kontemplative forlot verden, men verden var tiltrukket av deres livsform og ville vite hva de hadde funnet der ute. Snart fantes det kolonier av slike menn. Fromme og undrende mennesker valfartet til deres gjemmesteder. Det var ikke de opprinnelige eneboernes hensikt, men tvunget av omstendighetene sluttet de seg sammen til klostre med felles bønn og disiplin. Vi tør gå ut ifra at dette var Guds hensikt.

Kvinnene hadde ikke de samme muligheter, men de hadde den samme inspirasjon, og de første kvinneklostre oppstod allerede i Konstantins tid; fellesskap av enker og jomfruer som tjente Kirken, går enda lenger tilbake.

Du, søstrer Anne-Lise,  står imidlertid ikke i direkte i deres tradisjon. Du må frem til 390-tallet og Augustins grunnleggelse av et nonnekloster i Hippo i Nord-Afrika. Augustin flyktet ikke fra verden,han hengav seg til Gud. Han skilte mellom livet i klosteret og livet i verden, men muren som skilte klosteret fra verden, var ikke ugjennomtrengelig. Hans instrukser for nonneklostrene var nok strengere enn for de mannlige, men myndigheten lå i den valgte forstanderinnes hånd. Prestene kom for messe og skriftemål, men de augustinske kvinner styrte seg selv. Det ble raskt flere nonneklostre. En av Augustins søstre ble forstanderinne for et av dem. Det var neppe et kjedelig sted. Om disse nonnene sa Augustin at de "helliget seg selv til et klosterliv ved sine løfter". Og så er vi tilbake til deg, sr. Anne-Lise, for du har fulgt hans regel i 50 år. Norbert og Dominikus holdt ikke bare fast ved Augustins regel, men også ved det kvinnelige klosterliv som hadde utviklet seg på regelens grunn.

Hva valgte du for 50 år siden? Du har beskrevet dette flere ganger, senest i et grundig intervju i Vårt Land igår. Du valgte et liv uten kontakt med verden der ute, og du ble dypt og varig preget av dette. Man skal kanskje kjenne deg godt for å erkjenne at du kunne vende tilbake til en radikal kontemplativ livsform uten at du ville finne det umulig, enn si problematisk. Men - det ble ikke slik.

Du og dine medsøstre på Lunden hadde og har noe av den samme virkning på troende og søkende mennesker der ute som ørkenfedrene hadde: mange banket på klosterets port. Hos dere fant de et rikt gudstjenesteliv, kvinner som bad for menneskene der ute, særlig for dem som sørget og led. Mange som av de forskjelligste grunner aldri hadde kunnet åpne seg for en prest, søkte råd hos dere, og fikk råd som bar dem igjennom liv og kriser. Hellighet, ja ufullkommen hellighet - som den menneskelige form er - er den mest tiltrekkende egenskap som av Guds nåde kan bli mennesker til del. Selvsagt er det noe av et dilemma å avgjøre i hvilken grad et kloster som deres skal åpne seg for verden, men det er et dilemma dere kan leve med, på klosterlivets premisser - ikke på verdens.

Skjønnhet, visdom, charme, styrke og ynde er høyst attråverdige egenskaper, men forgjengelige. Hellighet gir innsyn i det liv med Gud som venter oss, og er derfor uforgjengelig. Med dette mener jeg ikke å kanonisere deg eller dine medsøstre. Det er det kall dere har valgt å følge og holder fast ved, som er hellig. Uberørt av det er dere ikke. Hellighetens frukter er mange; den som gir rikest næring, er barmhjertigheten.

I den augustinske tradisjon er prepositus - forstander, abbed, prior, dekan eller hvilken tittel han eller hun måtte ha i mannlig eller kvinnelig versjon - ikke kalt til et liv på et annet nivå enn fellesskapets. Kallet mottas av fellesskapet og oppfattes som en byrde som kun kan holdes ut når den bæres sammen med fellesskapet. Når perioden er over, går han eller hun tilbake til menig tjeneste, for å bruke et militært uttrykk. Du har vært kalt frem og har trådt tilbake så mange ganger at ordensrettens skriftlærde kunne ha grunn til bekymring, men du er som person - jeg hadde nær sagt som fenomen - utenkelig uten umiddelbar nærhet til medsøstrene. 

Det er ikke til å unngå at du formidler dine egne og unike egenskaper, men du er ikke lenger Anne-Lise Strøm; du er en kontemplativ dominikanerinne - du er sårkornet som falt i din ordens rike jordsmonn. Det feirer vi idag.

 

Les også biskop Kvarmes hilsen i anledning jubileet.