Hvor bor katolikkene?
Antall registrerte katolikker i Norge har passert 150 000 og nærmer seg tre prosent av befolkningen. Det er derfor et passende øyeblikk for å gjøre opp status, og i denne artikkelen – opprinnelig publisert i St. Olav nr. 3/2014 – analyserer fr. Claes Tande tallene.
På det første kartet (klikk for større versjon) forteller fargene om det absolutte (egentlige) antall registrerte katolikker i kommunene. Det er ingen overraskelse at Oslo og det sentrale Østlandet har flest katolikker. I Oslo kommune er antallet 35.000, som grupperer seg om tre menigheter og noen kirker og kapeller i tillegg. Selv etter opprettelsen av St. Johannes i Groruddalen, er St. Hallvard fortsatt den suverent største menigheten i Norge.
Bergen kommune har over 10.000 katolikker. Bærum og Stavanger følger, med over 5.000 hver.
Jevnt over er det byene som har flest katolikker. Det er 20 av de 26 mest katolikkrike kommuner som er sete for en sognekirke. Med et falkeblikk på kartet vil man likevel se at det er flere kommuner med særlig mange katolikker og samtidig betydelig reisetid til sognekirken. Heldigvis har flere av dem eget kapell, fast messested og noenlunde regelmessig prestebesøk, men utfordringene i så måte er blitt flere.
Antall registrerte katolikker per kommune i % av befolkningen
Norgeskart nr. 2 (klikk for større versjon) markerer hvilke kommuner i Norge katolikkene er sterkest representert, regnet i prosentandel av befolkningen. Dette kartet har sikkert en høy «wow»-faktor. Hvem ville vel intuitivt antatt at landets mest katolske kommuner stort sett alle er nord for Dovrefjell? Eller at øysamfunnet Træna i Nordland troner helt på toppen?
På Træna og i de øvrige toppnoteringene er det kombinasjonen av høy fersk
arbeidsinnvandring fra Polen, Litauen, og for eksempel Slovakia (Midtre Gauldal, Stryn), og visse utvalgte næringer, som er forklaringen. Det gjelder f.eks. fiskeforedling (Træna, Hitra, Frøya …), bygg & anlegg, olje og verft (Rogaland…), matforedling, gruver, håndverk og hotellvirksomhet.
Endring. Bildet over de relativt sett mest katolske kommuner er temmelig annerledes enn på 1990-tallet. I lang tid var Tinn i Telemark på topp, og dessuten kommuner som Rælingen, Askim, Moss, Oslo og Lørenskog. Innvandringsmønsteret har forandret det meste.
På landsbasis er prosentandelen registrerte katolikker på hårfint under tre prosent (den reelle andelen er høyere). Selv om dette representerer en eksplosiv vekst fra 1 % for ti år siden, skal man være forsiktig med å forlenge vekstkurven ut fra enkel hoderegning.
Fremtiden. I kåserier jeg har holdt blant ikke-katolsk godtfolk på egen menighets territorium, Sandefjord (med 3,5 % er vi Vestfolds mest katolske kommune, å rusle rundt på Hvaltorvet er nesten som å være på Petersplassen!), demonsterer jeg hvor tullete en slik regnemåte er: «I 2009 var det 450 katolikker her i området, og nå er det over 1800. Det er en firedobling på fem år. Det betyr at vi kan regne med at det om tolv år er flere katolikker i Sandefjord enn innbyggere!». Nei – regnestykket er feilslått. Det er liten grunn til å tro at den katolske innvandringen vil forsette med økende eller uforminsket kraft i årevis, og det er heller ikke grunn til å tro at Norges «urinnvånere» vil konvertere en masse. En utflatning av Den katolske kirkes prosentvekst er antagelig
nært forestående.
Andre trossamfunn. Det er grunn til å tro at tilsvarende kart over de fleste andre minoritets-trossamfunn ville se markant annerledes ut. Norges muslimer er vesentlig mer Oslo- og i det hele tatt by-konsentrert. De russisk-ortodokse har et nærvær som skulle gi seg særlig tydelig utslag for eksempel i Finnmark. Buddhistene er godt spredt landet rundt på grunn av mange thailendere, men de mange vietnamesere er mer konsentrert i og nær Sør-Norges byer.