Annen søndag i advent: Hindrene på veien

 

ADVENTSTEKSTEN 2: Denne serien gir en kort forklaring av kirkebønnen fra hver søndagsmesse i adventstiden. Kirkebønnene er ofte svært gamle tekster fra Kirkens tradisjon. De er i seg selv små stykker teologisk poesi, med nær forbindelse til lesningene og andre tekster i messen.

 

RYDD VEI: Hvis du skal ha håp om å komme frem til målet i en fart, kan det være formålstjenlig å unngå snubling. Det forteller bønneteksten for 2. søndag i advent oss om. Foto: iStock 

 

 

Dersom vi skal løpe Kristus i møte, må vi rydde veien for alt som er oss til hinder.

 

Tekst: Eirik A. Steenhoff

 

Kirkebønn 2. søndag i advent:

 

Allmektige og miskunnsrike Gud, la ikke det daglige strev hindre oss i å løpe din Sønn i møte.

Gi oss del i din himmelske visdom, så vi kan bli Kristi medarvinger.

 

I dagens kirkebønn gjentas motivet "å løpe Kristus i møte" fra forrige søndag. "La ikke det daglige strev hindre oss" fra å løpe ham i møte, ber vi i dag. Verbet impediant betyr bokstavelig talt "å hindre foten" (genitiv pedis), for at vi ikke dermed skal snuble. Vi snakker på engelsk om et hinder som et impediment.

Et annet latinsk ord blir borte i oversettelsen, festinantes (hastende). Det ordet brukes om Jomfru Maria etter at hun er blitt med barn og besøker sin kusine Elisabeth. Hun hastet avgårde for å treffe sin slektning, som selv var blitt gravid, og det i høy alder (jf. Luk. 1,7). Det gir nok en dimensjon til dagens messetekster. For evangelielesningen handler nettopp om Johannes, Elisabeths sønn.

"Gjør veien klar for Herren, jevn stiene ut for ham!" heter det i begynnelsen av Markusevangeliet (1,3) med et sitat fra profeten Jesaja. "Slik sto Johannes døperen frem i ødemarken og forkynte at folket skulle omvende seg og la seg døpe," fortsetter det (v. 4). Johannes er den som ryddet vei for Herren, han som kom etter og "er mektigere enn [ham]" (v. 7).

Vi er på vei mot Kristus. Men dersom veien er vanskelig fremkommelig eller full av hindre, blir det vanskelig å nå frem til målet. Løper vi raskt – for å rekke inn til festen før døren stenger – må vi rydde desto grundigere for ikke å falle. Vi må ta et oppgjør med snublestenene i livet. Først ved bytte ut "det daglige strev" med Guds "himmelske visdom". Denne visdommen lærer vi å kjenne gjennom konkrete praksiser, som skriftemålet og fasten, men for eksempel også gjennom helgenene. Her kan vi se til to mennesker fra Det nye testamente. De bærer begge navnet Maria.

Jesus besøker søstrene Maria og Marta i Betania. (Luk. 10,38–42). Men mens "Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord," var "Marta travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand" (v. 39–40). Hun klager over at hun må gjøre alt arbeidet alene. "Du gjør deg strev og uro med mange ting", svarer Jesus, men "Maria har valgt den bedre del, og den skal ikke tas fra henne". I middelalderen ble Maria arketypen for det kontemplative liv, i motsetning til det aktive. Dagens bønn handler ikke minst om å be. Når vi ber, tar vi del i Guds "himmelske visdom". For å lære Gud bedre å kjenne, må vi ta en pause fra vårt daglige strev, sette oss ved hans føtter og lytte til hans ord.

Den andre Maria er Jesu egen mor. Til engelens budskap svarte hun et ubetinget fiat, "la det skje" (jf. Luk. 1,38). Like etter hastet hun av sted til sin kusine (vv. 39–56). I Magnificat lovsynger Maria Herren som "støtte herskere ned fra tronen, og opphøyet de ringe" (v. 52). Slik synger det tilsynelatende minst sannsynlige Guds redskap av alle: jentungen fra Galilea, som "alle slekter" skal "prise salig" (v. 48). Maria viser mer enn noen hva den himmelske visdom består i: håp for de ringe.

 

Les de andre artiklene i serien:

Første søndag i advent: Å løpe Kristus i møte

Annen søndag i advent:  Hindrene på veien

Tredje søndag i advent: Den glade forventningen