Roma ringer julen inn

Les Jan E. Hansens bidrag til katolsk.no julen 2017:

 

BYEN I VERDEN: Jan E. Hansen utenfor Pantheon, Roma. I sitt juleessay til katolsk.no skriver han blant annet: "... når paven velsigner oss alle, bekreftes det at Roma er Verdens by. At byen er i verden, og verden i byen." Foto: Tor Stenersen

  

Av: Jan E. Hansen

 

Juletreet på Petersplassen står og glitrer ved grensen mellom den sakrale og profane verden. Akkurat her står julegranen også og vakler ved den nesten usynlige demarkasjonslinjen mellom Italia og Vatikanstaten. Når vi står på Petersplassen, kanskje på vei inn i Peterskirken, er vi absolutt i Roma, men ikke i Italia. Ved juletider kan vi ikke unngå å dvele ved treet og krybben midt på plassen, dandert ved den egyptiske obeliskens fot, men det er bare den store julekrybben som er et rent kristent billedsymbol. Juletreet, som er et verdslig påfunn, og som ikke ble utbredt i de tusen hjem før utpå 1800-tallet, særlig med tyske festkrefter, ble ikke «kristent» før man hengte gaver på grenene, eller la pakker under treet. Da ble granen et sitat av krybbemotivet: de vise menn fra øst og flere – alle vi andre! – som bringer gaver til stallen julenatt, til den nyfødte Guds sønn, Herren selv.

 

Kommersialisering av Kristi komme

Roma er slik. Byen og verden er blitt slik. De gamle kristne høytider har fått mange sekulære fortolkningsuttrykk i den vestlige verden. Adventstiden som er en vidunderlig fastetid i påvente av Kristi komme, år efter år, er kommersialisert utover alle småreligiøse grenser. Det er ikke bare i Norge man feirer julebord like fra oktober. I hele Europa er såkalte julemarkeder, julesalg, julemat et fenomen som underbygger mye annet enn den kristne tro. Så også i Roma. Men her – og i Italia forøvrig – ser man ennå utallige eksempler på at de kristne symboler gjør seg gjeldende midt i den almene kommersialismen. Ikke bare i kirkene, men også på piazza-ene, i butikkene, fylles vårt blikk av julekrybber, små og store, julestjerner, engler, all denne figurative fremstilling av forventning, håp, tro og glede.

Roma er apostelen Peters gravby, Peterskirken er hans gravkirke. Mange tror derfor at Peterskirken, der paven, Peters efterfølger som Romas biskop, hvert år feirer julenattsmessen, også er Romas domkirke. Men nei, Romas domkirke er San Giovianni in Latarano (Laterankirken), viet til både døperen og apostelen Johannes. Bak begge disse kirker står keiser Konstantin som på begynnelsen av 300-tallet ikke bare gjorde slutt på kristenforfølgelsene, men også ga offentlige privilegier til kristenheten. Det var han som lot bygge den første Petersbasilikaen over apostelens grav, og som lot den innvie i år 326. Nøyaktig 1300 år senere ble den nye, den nåværende Peterskirken innviet.

 

"Arkitekter og kunstnere dør, og det engasjeres nye. Slik rekker også stilarter og moteretninger å skifte."

 

Tiden går, paver dør

Den gamle kirken hadde stått i nesten 1200 år da pave Julius II ved inngangen til 1500-tallet besluttet å rive den. For at det skulle reises en ny! Det er et formidabelt prosjekt som efterhvert skal vise seg å sammenfalle med motreformasjonens ambisjoner. Det tar over 120 år å fullføre den nye Peterskirken. Derfor blir den et høybarokt monument, ikke en renessansekirke, som den ville blitt dersom Bramante og Michelangelos planer var blitt fulgt på 1500-tallet. Når tiden går og går, rekker paver å dø, og det velges nye. Arkitekter og kunstnere dør, og det engasjeres nye. Slik rekker også stilarter og moteretninger å skifte.

Det mest interessante, som også har vært mest undereksponert gjennom tidene, er at Peters grav da den i over hundre år var omfattet av en byggeplass, bare tiltrakk seg et stigende antall pilegrimer. Ikke mange har beskrevet, eller forsøkt å forestille seg, hvordan det artet seg da stadig flere troende fra hele Italia og Europa vandret på sine føtter for å venerere Peters grav, hans relikvier, gjennom de tre generasjoner da stillaser og murarbeider hindret enhver direkte adgang til helligdommen. Nærmere kom man ikke. Men det var nær nok. Her var det de gravla Peter på 60-tallet efter Kristus. Her hadde den første gravkirken stått. Her ble det nå bygget en ny.

 

"Hun slår ut med en åpen hånd, som et sukk: Se dette, menneske! Og vi ser: Vi er skapt i Guds bilde."

 

Takk Luther for barokken

En god del av finansieringen av det nye byggeprosjektet kom på begynnelsen av 1500-tallet fra salget av avlatsbrev. Én av de største teologiske fadeser Den romersk-katolske kirke har begått, og som også fikk den katolske presten Martin Luther til å protestere. Det beste som kom ut av dette var den katolske motreformasjon, ikke minst sammenfattet og uttrykt gjennom flere sesjoner og deklarasjoner under det 18 år lange konsilet i Trento midt på 1500-tallet. Én av de siste beslutninger som ble fattet der, var definisjonen av kirkekunstens nye oppgaver: Den skulle misjonere, tale til hjertene, til hvert enkelt individ. Dermed oppsto barokken i arkitektur og maleri, med Caravaggio, Bernini, Borromini. Og dermed ble Peterskirken fullført i sin veldige kraft og prakt, slik vi opplever den idag.

Et kunstverk der inne, rett til høyre for inngangen, er yngre enn barokkirken, nærmest tidlig renessanse: skulpturen Pietà av den 24 år gamle Michelangelo. Av flere tusen kunstverker i Peterskirken er dette kanskje det vakreste, det mest personlige, det mest sublime. Maria, jomfrumoren, evig jomfru, sitter med Guds sønn, Menneskesønnen, i fanget. Han er død, men i marmoren ikke livløs; der er et levende forhold mellom den sørgende mor og den avdøde sønn. Hun slår ut med en åpen hånd, som et sukk: Se dette, menneske! Og vi ser: Vi er skapt i Guds bilde. Gud selv gjorde seg til menneske for at vi skulle forstå hvem vi er gjennom hans lidelse for oss.

 

"For når paven velsigner oss alle, bekreftes det at Roma er Verdens by. At byen er i verden, og verden i byen."

 

Velsigner byen og verden

Vi har stått under Michelangelos kuppel og grøsset av det overveldende kirkerommet. Det blir mer intimt når det finner sted liturgiske handlinger der inne. Akkurat som når det finner sted pavelige messer ute på Petersplassen. Da blir kirken visuelt redusert til et sakristi i bakgrunnen. Første juledag lyser paven sin velsignelse fra Peterskirkens balkong: Urbi et Orbi, til Byen og til Verden. I riktig rekkefølge. For når paven velsigner oss alle, bekreftes det at Roma er Verdens by. At byen er i verden, og verden i byen.

Det er også dette vi erfarer når vi i disse dager møter venner og slektninger, spiser og skåler, utveksler gaver.  Vi efterligner krybbebildet så godt vi kan, kristner julegranen, gjør Bethlehem til vår ideelle verden, ett av vårt livs kjernepunkter.     

 

DEMARKASJONSLINJEN: Petersplassens juletre ble tent syvende desember i år. Til venstre ser du den egyptiske obelisken. Foto: REUTERS/Alessandro Bianchi