In memoriam p. Patfoort O.P

Rquiemmessen for p. Patfoort blir holdt, fredag 13. april kl. 18.30 i 
St. Dominikus kirke.

Michel Patfoort ble født i landsbyen Les Moërs i fransk Flandern 13. april 1918. Hans morsmål var flamsk. Som begavet gutt gikk han på «petit seminaire», en kostskole som forberedte til prestestudier. Allerede 20 år gammel avla han sine første løfter i dominikanerordenen og fikk klosternavnet Thomas. Hans eldre bror Albert var allerede blitt dominikaner.

Presteviet i 1944, kom han til Oslo i 1952, fortsatt en ung mann. Han var allerede spesialist i gregoriansk sang - og hadde en nydelig stemme. P. Ambroisus Lutz, en habil organist og komponist, var her helt fra 1923. I den første tiden var p. Patfoort engasjert i den katolske ungdomsarbeidet i Oslo. Leirstedet var dengang Franciscus Xavierius-søstrenes nedlagte novisiat på Sylling. Sist i 50-årene fant minst seks unge norske sine kall til Katarinahjemmet, Lunden Kloster og Sankt Dominikus. Kanskje var det ikke noen direkte sammenheng, men p. Patfoorts måte å leve klosterlivet på kan ikke ha virket avskrekkende.

Hans elskelig vesen gjorde ham til en høyt skattet skriftefar, også for søstrene på Lunden - han fortalte om hutrende morgenstunder på Carl Berners plass hvor han måtte bytte buss. Thomas Patfoort var skolert i liturgi, og han skrev innledningen til Vatikan II s «De sacra liturgia» - gudstjenestenes fornyelse» da den kom på norsk i 1964.:

«Den liturgiske reform er det første store skritt som Kirken tar i sitt arbeid
med sin indre fornyelse. Den er blitt utarbeidet av eksperter og biskoper i
forening, men den vil bli virkeliggjort først når de katolske kristne selv på
bred front har gått inn for å iverksette den, ut fra et sinn som stadig mer
søker å kjenne og føle i overensstemmelse med Kirkens rene tradisjon -
sentire cum ecclesia - …. Kirkens reform er et alltid like nødvendig
foretagende. Det er også alltid de troendes sak. I deres åpenhet og gode
vilje ligger sjansene for fornyelse ikke bare for den katolske kristenhet, men
for alle dem som påberoper seg Kristi navn.» (Vatikan II: De Sacra Liturgia.
St.Olav Forlag 1964, s.6).

Disse få linjene viser hans sans for legfolkets plass i Kirken, og hans ønsker om kristen enhet. Og ikke minst gir den et program for liturgisk fornyelse. Han var selv med på å iverksette denne «i overensstemmelse med Kirkens rene tradisjon», som han skriver. Han samarbeidet med sin medbror p. Thoralf Olav Norheim, komponist, som, likesom Rolf Østbye i St. Olav Kirke og Øistein Vogt i St. Hallvard, satte musikk til messens og tidebønnenes norske tekster.

Thomas Patfoort, som var spesialist i gammel liturgisk sang, gikk helhjertet inn for fornyelsen, som «ville gi messen tilbake til folket». Han ledet koret i St. Dominikus Kirke, hvor mange av søstrene sang med. Tross skjønnheten, protesterte endel oppreist legfolk mot fornyelsen - de
hadde forsvart messen på latin mot kritikk i mange år, og den var blitt del av deres identitet. De stiftet bevegelsen «Una Voce», «Med én røst», - navnet er tatt fra de siste ordene før «Sanctus, Sanctus» i messen. Pater Patfoort møtte også disse trosfellene med respekt.
Mens han bodde i Oslo, holdt han kurs i sang for novisene i Lille i Frankrike. Når de overså en halvnote, grep han spontant inn ved å rope «Pass på!» på norsk. Så dette var hva de franske lærte av norsk: «Pass på!» Han forteller, at engang han var på besøk hjemme hos sin mor, avbrøt hun ham og spurte: «Hvilket språk snakker du nå?» - hans norsk var ham like naturlig som morsmålet.

Musikeren p. Patfoort hadde også sans for billedkunst. Til et kollokvium i 2004 om p. Couturier, som malte freskene og laget glassmaleriene i St. Dominikus, skriver han at kunstneren i 1950 ga ham et abonnement på sitt banebrytende tidsskrift «L`Art Sacré», med ordene «Jeg har gleden av å skjenke Dem abonnementet, for alle kunstformer er i slekt»: «J`ai plaisir à vous abonner, me disait-il, car tous les arts sont connexes.»

Han var med på å velge ut korsveien i St. Dominikus, som består av 14 kvadratiske marmor-relieffer, av den franske kunstneren Maxime Adam-Tessier. Og han talte rosende om den nålevende p. Kim En- Joong, som i Paris skaper non-figurative glass-malerier og lerreter.

P. Patfoort lærte å kjøre bil mer enn 50 år gammel, men musikalsk som han var, lærte han fort å kjøre smidig. Tilbake i Paris kom han seg elegant ut av den seks filers rundkjøringen ved Triumf-buen. En gang han fikk en liten bil til disposisjon, sa han fornøyd, at den var «nerveuse», dvs. den reagerte hurtig! I Paris tilhørte han kommuniteten på høyre bredd, 222 rue du Faubourg Saint-Honoré, (dominikanerne har også et konvent på venstre bredd) hvor han etter hvert fikk selskap av norske frater Per Klingberg, og sin kjødelige bror Albert, som døde i 2013, mer enn hundre år gammel. Her var han igjen kantor, og holdt liturgien på et høyt nivå. Sammen med frater Per holdt han kontakten levende med norske bosatt i Paris, og med venner på visitt. Når han besøkte Oslo, ville alle hans gamle venner se ham. - En gang kom han hit for å begrave en venn, og en annen meget gammel dame klarte å dø under hans opphold, så hun også ble begravet av ham, slik hun ønsket!

Pater Patfoort ligger nå begravet på dominikanernes gravsted i Paris. Og han ser Gud, den uskapte skjønnhet, ansikt til ansikt.

Fr. Arne Dominique Fjeld, O.P.